Jeg gråter for deg, Oslo Nye
Det er pinlig at Norges hovedstad ikke ser det som sin oppgave å ha et ærverdig teater.
Jeg var så heldig at jeg fikk med meg premieren på Oslo Nyes familieforestilling, Pinocchio, for en tid siden. Det er en søt, litt vond, og samtidig morsom forestilling. Jeg ble rørt av historien om tredukken som står i en skvis om å fortsatt være seg selv, eller å tilpasse seg krav og forventninger for å få sin største drøm oppfylt, nemlig å bli et menneske.
Men jeg gråter for deg, Oslo Nye. Synes ikke hovedstaden vår du er verdt noe? Se hvordan de behandler teaterbygget med lange tradisjoner! Stolene er loslitte, malingen flasser av, teppene burde vært byttet. Vi ser et scenebilde nesten ribbet for scenografi, det er gjenbruk av gamle dukker, det er effekter som minner om et fattig amatørteater.
Det er ganske enkelt litt vondt å se det gamle, ærverdige teateret, en funkisperle fra 1929, ligge der som en uelsket kjempe, som en kortklippet Samson bak gitter, forsøkt frastjålet sin styrke. Dette lukter sulteforing og langsom død. Det vitner om mangel på interesse for kultur.
Teateret har kuttet 20 millioner i kostnader. Én scene er nå lagt ned, 24 ansatte har mistet jobben. Det er noe pinlig over at Norges hovedstad IKKE ser det som sin oppgave å ha et eget teater i ærverdig stand.
Kan noen inne i rådhuset si, med hånden på hjertet, at dette handler om noe annet enn mangel på vilje? Er det ikke kostnadseffektivt nok, mon tro? Jeg har ett spørsmål til Oslo kommune: Hva slags by synes dere det er godt å bo i?
Men ensemblet på Oslo Nye ser ut til å tenke: Dette skal ikke knekke oss!
Vi som publikum gledet oss over å se på dukker som kommer til live. Vi fryder oss over katten med de lysende øyne. Vi imponeres av en flyvende Pinocchio. Vi er med dere da dere levendegjør den skrekkelige brannen, vi gleder oss over sirkuset og alle dyrene, nydelig gestaltet av skuespillerne. Takket være regissør, skuespillere, scenograf, kostymemaker, komponister, lys- og lyddesigneren som har maksimert det de har til rådighet.
Må Oslo Nye gjøre som Pinocchio; gå til grunne for å bli «akseptert»? Eller skal Norges hovedstad gjøre det eneste anstendige; gi teateret arbeidsvilkår som inspirerer til utvikling?
