«Jeg frykter at de små konsertarrangørene og festivalene går en vanskeligere tid i møte» ⋆ Kontekst
Terje Foshaug.
Terje Foshaug. Foto: Privat

«Jeg frykter at de små konsertarrangørene og festivalene går en vanskeligere tid i møte»

MIN MENING: Frivillige arrangører er limet mellom en stadig mer profesjonalisert musikkbransje og et stadig mer kresent publikum. Det må legges mer ressurser i dette viktige leddet, skriver Terje Foshaug.

Det knives om kulturmidlene, og det ser ut til at den kampen fortsetter å spisse seg til også de neste årene. Aller nederst ved tildelingsbordet står de små frivillige arrangørene. De som bruker av sin egen fritid på å skape et best mulig møte mellom musiker og publikum. På landsbygda og i tettsteder rundt i hele Norge er de limet mellom en stadig mer profesjonalisert musikkbransje, og et stadig mer kresent publikum.

Vi må begynne å satse mer bevisst på dette limet. Det må legges mer ressurser i dette leddet i næringskjeden, som er så viktig for at musikerne skal få flere spillejobber, og at folk i hele landet skal få gode konsertopplevelser. Denne typen arrangører har gjerne utgangspunkt i en sjanger. De ønsker å lage gode vise-, folkemusikk- eller jazzkonserter, men for mange er det like viktig å lage gode konsertopplevelser på sitt hjemsted – uansett sjanger.

• Les også Min mening: Det er blitt vanskeligere å lage turneer i Norge

Arrangørens hverdag

På den ene siden er vi enige om at musikere må ha anstendige honorar (selv om ikke alle klarer å nå MFOs minstesatser på alle oppdrag). Mange av dem som turnerer har tross alt tatt utdanning i, og skal leve av musikken. I mange tilfeller skal honoraret også dekke et management, et booking- eller promoselskap, i tillegg til artistens inntekt. Reise skal dekkes, og folk som turnerer stor deler av året må ha enkeltrom på hotellet. Teknisk rider er et kapittel for seg, og vi hører ofte at den kan ta pusten fra en liten arrangør. Uansett – alt dette er helt normale utgifter for en konsert.

På den andre siden skal arrangøren klare å friste publikum til å komme på enda en konsert i stadig større konkurranse med andre tilbud. Da er det ikke bare TV og godstolen man slåss mot, men også den generelle tidsklemma. Mange av oss reiser gjerne langt på helgetur der en konsert er en av flere opplevelser, og da er det kanskje ikke like fristende å gå på konsert på samfunnshuset en helt vanlig torsdagskveld?

Det tar på å være limet mellom disse to ytterlighetene. Vi trenger sterkt lim.

• Les også Min mening: Sviktende musikkundervisning i skolen er et alvorlig demokratisk problem

De små arrangørene

Alle arrangører, uansett nivå, har sikkert for lite penger og sine spesielle utfordringer, men jeg vil slå et slag for de små arrangørene rundt i landet. Vi trenger disse ildsjelene for å få nok spillejobber for musikerne våre, og ikke minst for at folk flest rundt i landet skal få et tilbud om å oppleve levende musikk. Når vi ser bort fra kulturhusene og studentscenene, er mange av de mest etablerte arrangørene i Nord-Norge en del av Nordnorsk Jazzsenter (NNJS) sitt nettverk. NNJS har i mange år pleiet disse arrangørene, rundt 20 i tallet, og de fleste av disse har også en nokså bred profil. Da vi for noen år siden fikk midler til å turnere folkemusikk i Nord-Norge gjennom Folkemusikk Nord, fikk vi fri tilgang til dette nettverket som en veldig god starthjelp. Etter hvert har vi funnet flere som ønsker å arrangere folkemusikkonserter, men nesten ingen som bare vil gjøre det.

• Les også Min mening: Kirkekunst – in your face

Hvem får støtte?

Selv om dette er erfarne arrangører, opplever noen med ujevne mellomrom å falle ut av Norsk kulturråd sin arrangørstøtteordning. Da står de på bar bakke. Tilbakemeldingene er gjerne at de har for få konserter i året, og at de har for stor andel amatører på scenen. Jeg vil si at nettopp det å ha et antall konserter som er tilpasset lokale forhold, og ha en scene som både er for stedets lokale musikkrefter, og for konserter med tilreisende profesjonelle musikere, må være en optimal løsning. Her snakker vi lokal involvering og publikumsbygging på høyt nivå.

Jeg frykter for at de små konsertarrangørene og festivalene går en vanskeligere tid i møte. Fra 2018 er de tidligere knutepunktfestivalene lagt «på toppen» av den eksisterende festivalstøtteordninga. Pengene følger med, kompetansekravet er fjerna, og fem prosent av knutepunktpengene er satt av til omorganisering av ordninga. Leder i Musikkutvalget for arrangør- og festivalstøtte, Jan Ole Otnæs, sier i Kulturrådets egen pressemelding fra desember 2016 at første behandlingsrunde for 2018 vil bli krevende for utvalget, både med hensyn til å finne rett tilskuddsnivå og tilskuddsperiodens lengde. «For å gi utvalget et handlingsrom for en balansering av tilskuddsnivåene mellom de tidligere knutepunktfestivalene og sammenlignbare festivaler, er ikke disse fem prosentene tilstrekkelig. En styrking av fondet vil være avgjørende for at vi skal kunne løse dette på en god måte. Uten friske midler vil utvalget måtte ha en lang tidshorisont for arbeidet», sier Otnæs.

• Les også Min mening: Er kunst og kultur egentlig viktig?

Kulturpolitikk?

Nå vet vi at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2018 ikke engang har foreslått en økning til Kulturfondet som tilsvarer forventa prisstigning. Jeg tror ikke det er Festspillene i Bergen, Moldejazz, eller noen av de andre store som kommer dårligere ut etter denne omlegginga. Dette følger samme mønster som gaveforsterkningsordningene og skattepolitikken til dagens regjering: de største får mest.

Vi vil ha gode profesjonelle artister og musikere, og vi vil som publikum oppleve noe stort og spesielt. Da må vi også legge flere ressurser i det limet som skal forene disse to ønskene.

Skal folk i Berlevåg, i Hattfjelldal eller på Rauland ha et tilbud om kunst- og kulturopplevelser i sitt nærmiljø, eller må de kjøre milevis til nærmeste by for å få slike opplevelser?

Ønsker nasjonen Norge at det fortsatt skal spilles musikk av høy kunstnerisk kvalitet for folk i hele landet? I «gamle dager» ble dette kalt kulturpolitikk – kanskje vi trenger noe slikt?

Terje Foshaug, Folkemusikk Nord/RYK – Rytmisk kompetansenettverk i Nord

Teksten er del av debattserien Min mening, som du kan lese mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!