Jakten på den (ikke helt) forsvunne sufflør ⋆ Kontekst
Kvinne ved stol med ordet sufflør skrevet på
Det er ingen tvil om hvem som bruker denne stolen. Gry Hege Espenes er en av tre sufflører ved Det Norske Teatret. Foto:Even Finsrud
Intervju

Jakten på den (ikke helt) forsvunne sufflør

– Iblant er det nødvendig med brølende suffli, sier en av landets få aktive sufflører.

Ordet sufflør kommer fra franske souffler som betyr «å hviske». Men sufflører hvisker ikke.

– Tidligere måtte vi innimellom nesten sitte og brøle, særlig hvis det var orkester på scenen, sier Gry Hege Espenes, sufflør, eller produksjonsmedarbeidar som det heter ved Det Norske Teatret.

Hun satt ikke gjemt i en boks på scenen, men svarte på e-post. Suffløren var altså ikke helt umulig å finne. Kontekst finner henne i foajeen til teatret. Selv om det er tidlig ettermiddag, kan man nesten høre publikums sorlet før kveldens forestilling.

– Vi må ikke brøle lenger. Nå har vi mygg hele tiden, også på prøver når vi har flyttet inn på scenen.

– Men det kan hende at det blir nødvendig med såkalt brølende suffli på prøver, dersom repetitør spiller litt høyt, sier Espenes.

Sufflørenes oppgaver er noe endret fra da hun begynte på DNT i 1998, men basisen er hva den alltid har vært; hjelpe skuespillere med å huske tekst.

– Den viktigste delen av jobben vår skjer under prøveperioden når skuespillerne «kaster» manus. Da skal vi støtte dem slik at de kan greie seg uten.

– Hos oss kan skuespillerne spille to oppsetninger og samtidig øve inn en tredje. Det er mye tekst å holde styr på.

En vag historie om suffli

Det er vanskelig å finne spor etter en eventuell sufflørfunksjon i gresk og romersk teater. Heller ikke i liturgiske drama fra middelalderen finner man tegn til teksthjelp. Det betyr selvsagt ikke at en slik funksjon ikke fantes, men enten ble oppgaven utført av forskjellige folk som ikke definerte oppgaven, eller så var statusen veldig lav, ifølge en artikkel av en William L. Tribby.

Først på 15- 1600 tallet dukker funksjonen opp i beskrivelsene av teatrene. Hos Shakespeare ble jobben kalt book holder og denne hadde også ansvar for rekvisitter samt funksjonen vi i dag kaller inspisient.

Gammelt bilde av sufflør
Slik ser man for seg den klassiske suffløren. Bildet er fra Nationaltheatret i 1908. Foto:Anders Beer Wilse

Det er rimelig å anta at Norge lå noe etter i denne utviklingen.

Hvorvidt det var en sufflør ved spillet Adams Fall av prest Absalon Pedersson Beyer, som ifølge Store norske leksikon regnes som Norges første offentlige teaterforestilling (Bergen, 1562), er uvisst.

Vår første profesjonelle teaterscene var Johan P. Strømbergs Christiania Offentlige Theater, også kjent som Det Strømbergske Teater, som åpnet i 1827. Jeg må bare anta at det var en sufflifunksjon her.

Sosial jobb

Espenes ved Det Norske Teatret har hatt et bånd til teatre siden ungdomstiden, og studerte Drama/Teater ved NTNU. En venninne tipset henne om sufflør-stillingen. Espenes søkte og fikk jobben.

– Det finnes ikke noen utdannelse i faget. Men for de som er nysgjerrige, så er det en fordel å kunne en del om teater, og selvfølgelige like teatret. Man vil og ha nytte av gode språkkunnskaper samt tekstforståelse, sier hun.

– Og man må være glad i mennesker. For det er en sosial jobb.

Nynorsk, dialekter og klangbunn

I formålsparagrafen for DNT fra 1913 står det at de skal «syna fram skodespel på norskt mål i bygd og by».

– Man bør helst kunne nynorsk ettersom det er scenespråket her. Det å påpeke feil og glemt tekst er en ting, men hos oss blir det også ekstra viktig å følge med på uttale og språk, sier Espenes.

– La oss si vi skal spille Shakespeare, så da kan det hende at instruktøren ønsker ha et mer arkaisk språk.

Andre stykker igjen krever en mer moderne variant.

– Nå får skuespillerne også bruke «eigen klangbotn», som det heter, mye mer enn før. Nynorsk er jo tuftet på dialektene våre, så det er jo egentlig en naturlig utvikling.

Kvinne monterer en stor boks
Suffliboksen er ikke lenger et hull foran i teatergulvet, men snarere en flytt- og demonterbar kasse. Foto:Even Finsrud

Det hender også at enkelte stykker skal spilles på en spesiell dialekt.

– For eksempel Frode Gryttens Bikubesong, som ble framført på Oddadialekt. På sånne produksjoner får vi som regel inn en dialektekspert. Da blir det vår oppgave å følge opp dialekten – sammen med teatrets språkkonsulent selvfølgelig.

Musikaler, på sin side, har egne tekstlige utfordringer:

– Når de øves inn, oppdager man innimellom at rytmen i den oversatte teksten ikke passer så godt med musikken.

– Av og til løser vi det i prøverommet, men eventuelle tekstendringer skal da gå gjennom dramaturg og språkkonsulent. En av disse to tar da gjerne kontakt med oversetter.

– Har dere noen som helst påvirkning på det kunstneriske?

– Tidligere ville nok aldri en sufflør blande seg inn, men nå er det litt annerledes. Det er nok en større åpenhet nå for at alle i prøverommet bidrar, men det er helt avhengig av produksjonen, og ikke minst instruktøren og hvordan denne jobber.

– Hadde teatrene mer ærbødighet for manus tidligere? Var teksten mer hellig?

– Man jobbet nok mer tradisjonelt med tekst før. Nå er man nok mer åpen for å leke og søke mer. Og manusendringer handler ikke bare om tekstendringer, men også mye om strykninger. Og kanskje byttes det rekkefølge på replikker, eller hvem som sier dem.

– Men det er ikke alt som kan justeres og endres i like stor grad. Det handler delvis om hvorvidt rettighetene til tekstene er «falt i det fri» (70 år etter forfatters, eller oversetters død), og hvor stram teksten er i forhold til oppbygging og rytme, sier Espenes.

Husk: Mygg, lys og pastiller

Etter at prøveperioden er over, blir sufflørene med inn i forestillingen.

I utgangspunktet er sufflørene bare med et par forestillinger før de tas ut.

– Som regel er vi ikke med hele spilleperioden lenger, men dette prinsippet er ikke alltid like lett å følge, og det varierer nok fra teater til teater, sier Espenes.

– Nå spiller vi Kristin Lavransdatter. Den varer i over åtte timer. Det er klart at behovet for suffli vil være mye større der enn på mange andre oppsetninger av normal lengde.

– Må du gi mye suffli på forestillinger?

– Teksten skal jo sitte når forestillingene er i gang. men det hender en skuespiller hopper i teksten eller rett og slett får jernteppe, og det kan skje den beste.

– Hvordan forbereder du deg til en forestilling?

– Det er viktig at manuset er ryddig og lesbart. Jeg kan for eksempel bli syk og en annen sufflør må overta på kort tid. Suffliplassen må sjekkes. Lyset på notestativet må virke. Jeg må selvfølgelig sjekke at myggen virker. Notatblokk og blyant må jeg ha med, for å notere eventuell tekst som blir glemt, eller feil som blir sagt. Mange skuespillere vil gjerne bli påminnet om sånt.

Sufflør viser suffliboksen
Og her er boksen ferdig montert. Foto:Even Finsrud

Og det er veldig viktig å alltid ha med pastiller.

– Jeg vet knapt om sufflører som ikke har det. En hostekule på forestilling er ikke gøy, det vet jeg alt om. Jeg har, av samme grunn, også gjerne med meg vann.

– Hva består en sufflørs hverdag av?

– Innimellom kan det være mye venting. Jobben krever absolutt en viss tålmodighet. Selv i perioder hvor det ikke er behov for suffli, eller manusoppdatering, må vi være aktivt til stede, for plutselig er det bruk for oss.

– Vi skal være en hjelp og trygghet for skuespillerne, et verktøy for å huske tekst, og da kan vi ikke sove i timen. Men det er ikke alltid like lett å vite når jeg skal gi suffli, kanskje spesielt på forestillinger.

Dette er også noe av det som gjør jobben utfordrende, fordi suffløren hele tiden må se an situasjonen.

– Vi jobber med mennesker, tidvis i ganske sårbare situasjoner. Så det å se skuespillerne, greie å lese dem, skjønne hvor de er i prosessen til enhver tid, er en stor del av jobben.