Indre konflikter står i kø for ambisiøse kunstnerforeldre
«Jeg skulle ønske jeg av og til kunne gi mer slipp.» Å kombinere karriere med ansvar for barn, innebærer ofte å stå i spagat, skriver musiker og psykolog Jo Fougner Skaansar.
I min musikerkrets har det vært en aldri så liten baby boom de siste par årene. I alle fall føles det slik; jeg ble selv far i perioden og da er barnevogner plutselig det «eneste» man ser.
Som nybakt forelder og frilansmusiker har jeg blitt mer observant dilemmaer som kan oppstå når karrieremessige ambisjoner skal balanseres mot det å være en god mamma eller pappa.
Dette er noe arbeidende foreldre baler med, uansett bransje. Samtidig har vi utøvende og reisende kulturutøvere, våre særegne utfordringer.
Disse har blitt belyst og tematisert i ulike fora de siste årene. I podkasten Baby i monitor fra 2021, for eksempel, snakker Thea Glenton Raknes med artistkollegaer om «karrierevalg, babyer i turnébuss og brystspreng på scenen». Og i fjor inviterte Norsk jazzforum til en egen paneldebatt om «foreldrerollen for jazzmusikere».
Kognitive konflikter
Ord som spagat og krysspress brukes ofte når hverdagen til arbeidende småbarnsforeldre beskrives. Og det å slites i flere retninger er selvsagt også mange scenekunstner-småbarnsforeldre «forunt».
Kognitive (indre) konflikter kan oppstå allerede i det man vurderer (eller prøver) å få barn.
På den ene siden: ønsket om å stifte egen familie. Man erkjenner at tiden går, man blir eldre.
På den andre siden: redsel for at karrieren skal stagnere. Scenekunstnere har ofte identiteten sin tett vevd sammen med musiker-, skuespiller- eller danseryrket. Dersom karrierepila til og med peker oppover i starten av trettiårene er det ikke rart at mange nøler: «Det passer ikke i det hele tatt nå. Kanskje om et par år?».
Man blir fanget i det Kurt Lewin, en av sosialpsykologiens pionerer, kalte en «approach-avoidance»-konflikt. Slike oppstår når en hendelse både har ønskverdige og potensielt uønskede konsekvenser på samme tid; vi ønsker oss egne barn, men er samtidig redde for at familielivet skal «sluke oss» og karrieren gå i stå.
Det er umulig å tilnærme seg og «rømme unna» det samme målet samtidig. Derfor oppstår psykologisk stress – en konflikt som må løses på et vis.
«Det er ingen ulempe å ha en raus partner med en dyp forståelse for hva det innebærer å jobbe med kunst og kultur.»
Andrea Bræin Hovig
For oss som allerede har blitt småbarnsforeldre, står varianter av approach-avoidance-konflikter naturlig også i kø.
Det å ha ansvar for et lite barn er en heltidsjobb. Små barn krever voksenpersoner som er fullstendig til stede, oppmerksomme på barnets signaler og behov. Samtidig forventes det av kulturutøvere at vi skal levere på høyt nivå hver gang, kanskje reise mye, være konstant påkoblet (svare på mail og forespørsler raskt), og med lite (noen vil kanskje si uten) rom for å være sykmeldt – for å nevne noe.
Å takke ja til en turné når du har en ett- eller toåring hjemme kan representere et karrieremessig løft og økonomisk gevinst, men samtidig ha omkostninger i form av mindre samvær med barnet, merarbeid for andre omsorgspersoner og dårlig samvittighet. Hvor mye kan man tillate seg å reise? Hvor ambisiøst skal man satse i denne livssituasjon?
Åpenbart finnes det ingen fasit her. Poenget må være å anerkjenne at slike dilemmaer både kommer og må håndteres. Pågående konflikter mellom yrkesliv og personlig liv øker risikoen for å pådra seg problemer både av fysisk og psykisk art.
Work-life balance
Et populært begrep i arbeidspsykologien og HR-sektoren, er «work-life-balance» – i hvilken grad du opplever du at arbeid og privatliv er i balanse. Er livet du lever kompatibelt med målene du har satt deg, samtidig som du har et godt liv med fritid, venner og eventuell familie?
Når det gjelder foreldres ve og vel peker flere, med riktighet, på ytre organisering og tilrettelegging som helt sentralt.
Psykolog og småbarnsmamma Charlotte Mjelde siteres i VG på ønsket om et familievennlig arbeidsliv for dem som har omsorg for små barn, med fleksible arbeidsgivere, hjemmekontorløsninger og sekstimersdager som løsningen.
Og i Norsk jazzforums panel var deltagerne samstemte i at bransjen er i behov, både av strukturelle og holdningsendringer for bedre å legge til rette for turnerende småbarnsforeldre (et resymé av denne debatten finnes hos Ballade).
Hva sier erfarne fjellfolk?
Andrea Bræin Hovig er en travel skuespiller i teater og film, og mamma til tre barn som nå har blitt 11, 12 og 20 år. Jeg tok en prat med henne i Nationaltheatrets skuespillerfoaje. Med sin lange erfaring, hvordan tenker hun det er mulig for ambisiøse scenekunstnereforeldre å opprettholde work-life-balance?
Bræin Hovig peker på verdien av å faktisk være oppmerksom på fordelene ved scenekunstneryrket. Ofte har vi en arbeidshverdag som eksempelvis tillater oss å levere sent i barnehagen og ha mer fri i perioder. Enkelte ganger kan det til og med være mulig å ha med barna på oppdrag.
– Mulighet til å tilbringe tid sammen, trumfer det å tviholde på rutiner og leggetider, argumenterer hun.
Ifølge Bræin Hovig glir mange scenekunstneres jobb og familie inn i hverandre uansett. – Jeg synes det har vært fint å involvere og vise barna hvor viktig kunsten er – både for mamma og pappa og for verden. Det er heller ingen ulempe å ha en raus partner med en dyp forståelse for hva det innebærer å jobbe med kunst og kultur.
Hun oppfordrer oss til å være snille med oss selv:
– Jeg kviet meg aldri for å få barn. For meg har den indre konflikten heller dreid seg rundt litt for høye standarder på alle fronter. Det har vært viktig for meg at egen karriere ikke skal gå på bekostning av det å skulle være der for barna mine. Det har kostet. Jeg skulle ønske jeg av og til klarte å gi litt mer slipp – som mannen min og andre har oppfordret meg til.
