Hvorfor slutter elevene når de blir 12-15 år? ⋆ Kontekst
Marius Astrup Thoresen.
Marius Astrup Thoresen. Foto: Privat

Hvorfor slutter elevene når de blir 12-15 år?

I tidlig ungdom oppstår en ny sensibilitet, hvor følelsestilknytning, mening og uttrykk blir viktigere enn belønning og anerkjennelse. Derfor må musikkundervisningen være annerledes for en ungdom enn for et barn, skriver Marius Astrup Thoresen.

Noen elevøyeblikk glemmer man aldri. Etter en tur til kopimaskinen står jeg og lytter til eleven utenfor døren. Ukjente toner. Han er 13 år, jeg har nesten gitt ham opp, ingenting virker, han øver ikke, han liker ingenting spesielt godt, ingenting spesielt dårlig. Umulig å nå. Men nå spiller han noe jeg ikke gjenkjenner, jeg går inn. Han stopper umiddelbart å spille. «Hva spilte du?», spør jeg. «Å, bare en rap jeg har laget med en venn.» Det synker i meg.

Plutselig ungdom

Selv om alle faser er til stede gjennom hele utviklingsforløpet, er dette eleven i et nøtteskall:

• 7-11 år: Mestringsfasen – se hva jeg klarer

• 12-15 år: Identitetsfasen – den jeg er og det jeg spiller må henge sammen

• 15-19 år: Virtuos fase – ingen begrensninger

Det snakkes mye om hvordan vi skal beholde elevene i kulturskolen. Det kan virke som om vi som underviser musikk blir irrelevante fra rundt 12-årsalderen. Vi når ikke lenger eleven som begynner på ungdomskolen og går inn i den første ungdomsfasen. Vi tilbyr ikke en aktuell arena for identitetssøken og -dannelse.

Ungdom kan inntreffe fra en dag til en annen, og bringer med seg skjult avsky for alt barnlig. Barnesanger, klistremerker og alt som er nusselig, det må bort, raskt. Alt i undervisningen må revitaliseres – relasjonen, repertoaret og det musiske. Når verken lærer eller elev skjønner hva som er i ferd med å skje, og ikke vet hva som skal til, er det plutselig for sent. Musikkundervisningen og eleven glir fra hverandre, raskt og umerkelig.

Relasjon

Barnet vil vite hvordan, ungdom hvorfor. Det er nå relasjonen mellom deg og eleven skal forandres. «Jeg respekterer deg, dine kunnskaper, ferdigheter og meninger, og vi må få til noe sammen». Læreren mister ikke autoritet, men en ny likeverdighet må tre frem, eleven må på banen. Ikke forvent at eleven forstår hva den trenger for å trives og bli hos deg, ikke forvent at eleven skal ta initiativet, du må fasilitere: Lag en «overgangsrite», og forbered eleven: «Etter sommerferien begynner du på ungdomsskolen. Musikkundervisningen vil forandres, du skal delta på en ny måte, nye musikalske rom skal åpnes, din egen musikk skal inn i undervisningen, du vil merke større krav til uttrykk, og at vi sammen skal finne din egen stemme, repertoaret vil utvide seg og bli mer spennende og krevende.»

Repertoaret

Identitetsdannelse må bygge på noe. Derfor må ungdom eksponeres for en uendelig rekke av forskjellige impulser og opplevelser – vi må vise og åpne den vide musikalske verden. Vi må bli tilretteleggere for ungdomskultur, pop, rock, spill- og filmmusikk, og samtidig tvinge på dem sterke opplevelser av det ennå fremmede, fra Arvo Pärt til Maja Ratkje. Dette er ikke tiden for det snille, pene og pyntelige, men for det mørke, det kraftfulle og intense, pp og ff. Du må finne repertoar hvor eleven kan trampe i klaveret før hun går andre steder. Trange rammer, ja, men vi burde åpne musikkteknologiverdenen, apper, beats, loops, opptak og notasjonsprogrammer, og lage tverrfaglige prosjekter med dansere, billedkunstnere og komponister (se bilyd.com).

Det musiske

Mens barnet kan stimuleres av sjekklister og ytre motivasjon, oppstår det i tidlig ungdom en ny sensibilitet, hvor følelsestilknytning, mening og uttrykk blir viktigere enn belønning og anerkjennelse. Barnet vil klare, ungdom vil uttrykke. Å få ligge på ryggen under flygelet med lukkede øyne og høre Pärts Für Alina ville for få uker siden vært fremmedgjørende, men for en plutselig gryende ungdom som har innledet et nytt sjelelig kapittel, åpner det nye rom, det fremmede rommer også noe gjenkjennelig.

Tiden er moden for grenseoverskridende opplevelser av klang, mening, følelse og kontraster. Og det er tid for å vekke et nytt nivå av sensibilitet og det musiske i spillet til eleven. Dette skjer lettest ved at du viser hvordan eleven selv kan ta kontrollen. Spill det første motivet og la det henge i luften, bruk pauser og slipp frasering og dynamikk løs fra alle konvensjoner og komponistens intensjoner. Riv musikken fra hverandre med store gester, ikke smakfullt og voksent subtilt. Og med fri egenkontroll, uansett sjanger og epoke, ikke flink stilforståelse. Det søtladne og banale, det rå og brutale må til for å skape den livsviktige broen mellom elevens nye sjelskvaliteter og musikkundervisningen. Vi må bruke musikken som en brekkstang og en forløsende kraft. Ofte er vi lydige så lenge at meningen med musikken forsvinner, og så forsvinner eleven.

«Sell out»

Det er mange som sier at vi ikke må selge faget vårt og la eleven styre repertoarvalg, eller at vi finner på «gøyale og kule» ting for å tekkes elevene. Men det er vår plikt å utnytte det store og viktige skillet i barnets utvikling mellom mestringsfase og identitetsfase. Kunnskap om barnets utvikling forteller oss at vi ikke kan fortsette som om ingenting skjer i og rundt eleven. Dette er det motsatte av å abdisere. Misforståelser og fordommer om hvordan en mye bedre ungdomsundervisning kan være, må ikke stå i veien for forståelsen av at eleven trenger noe annet nå, enn som barn.

Fundamentet

«Det musiske mennesket» av Jon-Roar Bjørkvold, og idéstrømmen fra 70-tallet den er en del av, har hatt viktig og verdifull innflytelse på instrumentalpedagogikken, men noe bar galt av sted. Barnet skulle først og fremst møte en kreativ impuls, gehør ikke noter, impro ikke fingerøvelser, forståelse ikke krav. Men 7-12-åringer liker mestring, å lære, klare og få til. De elsker å hake av på sjekklister, de takler konkurranseelementer og fingerøvelser uten musikalsk innhold. De digger ytre motivasjon: godteri og små presanger er en fest! Ungdom derimot, liker frihet, deltakelse, utforskning og mening.

Vi underkjenner barnets evne til å lære det grunnleggende og treffer ikke ungdommens behov for «det andre». Det første er i grunnen verst, for når 12-åringen ikke opplever at fingrene fungerer eller at hun klarer å lese notene, da snakker vi om den aller viktigste årsaken til alt frafallet i instrumentalundervisning i kulturskolen: En mislykket mestringsfase.

Først når en samlet kulturskole stiller seg bak et krav om daglig øving fra første møte med eleven (daglig er et fint begrep, betyr hver dag, nesten), først når ikke bare lærerkorpset, men også administrasjon og foreldre jobber med elevens daglige øving og motivasjon for denne, først når vi bevilger mer lærerressurser per elev og utvikler læreplaner som gir barnet tydelige mål å jobbe mot, vil vi kunne gi eleven i mestringsfasen det den har krav på: Å få lære.

Marius Astrup Thoresen er pianist, avdelingsleder ved Sandefjord kulturskole og leder for IRIS Vestfold/Grenland.

Artikkelen er skrevet med bakgrunn i et didaktikkseminar med tittelen «Ungdom», avholdt 16. oktober på Park hotell i Sandefjord. Seminaret samlet over 80 sang- og instrumentallærere, ble arrangert av Sandefjord kulturskole, Kulturskolerådet og IRIS Vestfold/Grenland, og ble ledet av Grete Helle Rasmussen.