Hvorfor denne mistroen til kunsten? ⋆ Kontekst
Jørgen Langdalen, instituttleder ved Institutt for musikk, NTNU.
Jørgen Langdalen, instituttleder ved Institutt for musikk, NTNU. Foto: NTNU

Hvorfor denne mistroen til kunsten?

MENING: Det er ingen tvil om at kunstbasert forskning faktisk er forskning, skriver Jørgen Langdalen, som svar til Tone P. Østern og Jesper Aa. Pedersen.

Forslaget til ny ph.d er sendt på høring, og høringsfristen er 1. november. Dette meningsinnlegget er også publisert på Universitetsavisa.no, som utgis av NTNU.

Jesper Aagaard Pettersen og Tone Pernille Østern fra Institutt for lærerutdanning har oppdaget at det foreligger planer om et doktorgradstilbud for kunstnere i Norge. I et høringsnotat foreslår Kunnskapsdepartementet at det opprettes en egen ph.d.-grad for «kunstnerisk utviklingsarbeid».

Les Østern og Pettersen: «Hvis graden er helt uten likhet med en vitenskapelig grad, hvorfor skal den kalles ph.d?»

Planlegging av et utdanningstilbud i tredje syklus for kunstnere har pågått i minst 15 år. Utdannings- og forskningsdepartementet etablerte allerede i 2003 det såkalte stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid som prøveprosjekt – dette var ikke gradsgivende men gav kunstnere førstekompetanse i kunstutdanningsinstitusjonene. Planen var hele tiden å etablere en fullverdig ph.d.-grad i kunstnerisk utviklingsarbeid. Nå er vi der.

Doktorgrad for kunstnere – kan det være helt seriøst? De to forskerne syns det blir veldig uvitenskapelig. Men kunst og vitenskap er to forskjellige vitensformer, dette understrekes også i Universitets- og høgskoleloven. Da man gjorde plass til kunstutdanningene i loven i 1995, ble det presisert at høyere utdanningsinstitusjoner skal drive «forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå». Siden da har forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid vært sidestilte oppgaver i UH-sektoren. Er det ikke da logisk at det foreligger et doktorgradstilbud på begge områder?

Les også: Ja, en kunstnerisk doktorgrad er veien å gå

De to forskernes later ikke til å mene det. I stedet for kunstnerisk utviklingsarbeid burde det hete «kunstnerisk forskning», sier de – dette for å «ansvarliggjøre» kunsten i forhold til vitenskapelige standarder. De anfører en lang rekke argumenter for at kunstnerisk utviklingsarbeid ikke kan være vitenskapelig forskning.

Det er det altså heller ikke. Men det er flere likheter enn de tror. Hvor har de det fra at kunsten mangler «krav til metode, teori, etikk eller kritikk»? Hvorfor mener de at kunstnerisk utviklingsarbeid henfaller til «en urgammel diskurs om kunstens autonomi» bare fordi den tar utgangpunkt kunstnerisk metode, teori, etikk og kritikk? Hvorfor denne bekymringen for at den nye doktorgraden skal føre til at «kunsten bekrefter seg selv og sin autonomi på utsiden av både samfunnet og øvrig forskning» – kunsten har ingen problemer med samfunnsrelevansen, og kunstnerisk utviklingsarbeid skal selvsagt være på høyde med forskningsstatus.

Les også Min Mening: Fremtidens musikere må utdannes til endring

Internasjonalt har fagfeltet «artistic research» tatt ulike retninger. Noen steder framstår faget som en kombinasjon av kunstnerisk virksomhet og vitenskapelig forskning, og inngår dermed i det store og interessante feltet av nyere kunstbasert forskning som de to forskerne viser til. Jeg er en sterk tilhenger av denne forskningen og mener at den skal videreutvikles, også på NTNU. Det er heller ingen tvil om at kunstbasert forskning faktisk er forskning – og den ordinære ph.d.-graden tar etter mitt syn full høyde for de metoder og dokumentasjonsformer som brukes i kunstbasert forskning.

Forskere kan ha nytte av å bruke kunstneriske metoder og dokumentasjonsformer. Omvendt kan kunstnere ha stor nytte av metoder og dokumentasjonsformer fra kunstbasert forskning, men også av metoder og dokumentasjonsformer fra en rekke andre forskningsdisipliner: humanistiske, pedagogiske og ikke minst teknologiske.

Det som skiller, i tråd med UH-lovens formålsparagraf, er målsettingen. Siktemålet med den kunstneriske doktorgraden er kunstnerisk. Det er de beste kunstnerne som skal rekrutteres til ph.d.-programmet, og oppdraget deres er å utvikle kunst på høyeste nivå. Dette skal de gjøre gjennom et kunstnerisk utviklingsarbeid med like høye kvalitetskrav og like strenge krav til metode og dokumentasjon som andre doktorgrader – men med et kunstnerisk siktemål.

Det er denne mer kunstneriske retningen de norske fagmiljøene har gått inn for, og som reflekteres i Kunnskapsdepartementets høringsforslag. Det finske programmet for «artistic research», som de to forskerne refererer til, er et fascinerende program, men har en helt annen innretning. I den finske doktorgraden veier den kunstneriske delen av doktorarbeidet mindre enn halvparten og trenger strengt tatt ikke svare til mer enn 10 prosent av studiepoengene. Da er det ikke først og fremst et tilbud for kunstnere.

Den norske modellen har høyere kunstneriske ambisjoner, og setter det kunstneriske resultatet i sentrum – uten å slakke på krav til metode og dokumentasjon.

Hvis noen av pietetsgrunner finner at betegnelsen philosophiae doctor ikke skal trekkes ned på kunstens nivå, får de gjerne mene det, og gradsbetegnelsen er kanskje ikke det avgjørende. Men jeg syns dette er rett signal å sende til norske universiteter og høgskoler – at de har et viktig oppdrag i videreutvikling av kunstutdanningene, også på doktorgradsnivå.

I tida som kommer, skal NTNU utforme sitt eget ph.d.-tilbud for kunstnerisk utviklingsarbeid, og da trengs tverrfaglig samarbeid, på tvers av skillet mellom kunst, forskning og teknologi. Utdanningsprogrammet skal trekke på erfaringene fra det kunstneriske stipendiatprogrammet, men er også nødt til å gå videre. Nettopp NTNU tilbyr den ideelle konteksten for utviklingen av en kunstnerisk doktorgrad, på tverrfaglig og tverrkunstnerisk basis, og med kunst på høyeste nivå som siktemål.

Jørgen Langdalen er instituttleder ved Institutt for musikk ved NTNU