Hvordan bruke norsk gran i strengeinstrumenter? ⋆ Kontekst
SIMEN OMANG, gitarmaker og kulturhistoriker, har jobbet med ulike gitarmakertradisjoner og historisk håndverkspraksis. Leder i Norsk Instrumentmakerforening.
SIMEN OMANG, gitarmaker og kulturhistoriker, har jobbet med ulike gitarmakertradisjoner og historisk håndverkspraksis. Leder i Norsk Instrumentmakerforening. Foto: Privat

Hvordan bruke norsk gran i strengeinstrumenter?

FAGARTIKKEL: Klangtreprosjektet forsøker å finne de klanglige særegenhetene i norsk gran, for å kunne bygge strengeinstrumenter av kortreist tre.

I Paneveggio, i de italienske alper, har de et forhold til granskauen som vi kan kjenne igjen fra vinverdenens begrep om terroir. Skogen her kalles bare «Fiolinskogen», og mytene forteller om hvordan nettopp jordsmonnet og kulturen i dette området har utviklet den aller beste klanggran.

For andre deler av instrument-industrien er disse geografiske båndene helt oversett, selv om diskursen om autentisitet opprettholdes. Her er det hvilken type tre, og ikke hvor det kommer fra, som er definerende for anerkjennelse av kvalitet.

Instrumentmakerne er ofte ukomfortable i begge disse leirene. De har erfart at det er store variasjoner mellom trær. For dem er det ofte verken typen eller stedet, men de individuelle trærne: hvor de har stått, hvordan de har vokst, lysforhold og en rekke andre faktorer, som har størst betydning for hvor egnede de er for instrumentbygging. Evalueringen av emner er en sentral del av å bygge instrumenter, og gode emner dreier seg ofte like mye om vekst, behandling og skjæring, som hvilken tretype det er.

• Les også: En bue er aldri bare en bue

Klangtreprosjektet er satt i gang av Norsk håndverksinstitutt og forsøker å se disse tre perspektivene – sted, type og individuell variasjon – i sammenheng. Kan vi snakke om en klanglig særegenhet i norsk gran? Hva skal til for å finne egnet klangtre i norsk skog? Hvordan fremstiller vi lokk av ypperste kvalitet? I avsnittene som følger skal jeg forsøke å gi noen forklaringer på hva klangtre er, hvordan instrumentmakeren forstår sitt materiale og hva det betyr når vi skal lete etter egnet gran i skogen.

Hva er klangtre?

Fiolinmakertradisjonen har gjennom flere hundre år hatt et strengt forhold til materialbruk, noe som har definert fiolinen: gran i lokket, flammet lønn i sarger, bunn og hals, mens stemmeskruer, gripebrett og strengefeste tilvirkes i ibenholt, buksbom eller rosentre. Vi kan finne en geografisk sammenheng her med det historiske senteret for fiolinmakingen. Cremona ligger tett på alpegrana og Venezia som tok imot mye tømmer fra Balkan, da særlig lønn.

I gitarmakertradisjonen er det derimot større aksept for variasjon i materialer. Dette kan ha sammenheng med at de viktigste områdene for utvikling av instrumentet lå nærmere handelsveiene fra Amerika, der tropisk tømmer ble fraktet over Atlanteren allerede fra 1500. Særlig ulike typer rosentre, mahogni og cedrela var sentrale, men også europeiske tretyper har vært mye brukt, som valnøtt, lønn, sypress og forskjellige frukttrær. Dette er typer som også var brukt i klimpreinstrumenter forut for kolonialiseringen av Amerika, slik som lutt, vihuela og gambe.

Det er med andre ord stor typevariasjon i hva som kan gå under betegnelsen klangtre, og selv om klangtre på mange måter refererer til en trebits evne til å vibrere i sin egen grunnfrekvens med lite energiabsorbering, er det stor variasjon i hvordan de ovenfor nevnte klangtretypene gjør dette.

Klangtre er med andre ord en relativ kategori. Kanskje handler det egentlig om visuelt uttrykk: til musikkinstrumenter bruker man vakre emner.

Akustisk funksjon

Et instruments anatomi gir de forskjellige delene oppgaver i forhold til akustisk funksjon. Derfor er det kvalitetene i veden som bestemmer hvilke tretyper som brukes til hvilke deler. Halsen skal holde trekket fra strengene med minst mulig svikt, samtidig som den skal være stabil under forandringer i luftfuktighet og ha lav egenvekt. Den består derfor ofte av en laminering av en stabil og lett hals og et hardt gripebrett som tåler slitasje fra strenger og fingre.

Bunn og sarger reflekterer først og fremst lydbølgene som kastes rundt og forsterkes inne i lydkammeret, selv om de også tilfører sine vibrasjonsmønstre og frekvenser. Hardt tre her gir skarpere overtoner.

• Les også: Test av rimelige elgitarer

Lokket er delen som tar imot energien fra strengene og utvider vibrasjonene. I et klimpreinstrument settes lokket i bevegelse av et enkelt anslag og instrumentets funksjonalitet ligger i å ta vare på denne minimale energitilførselen og forsterke den. Dette er annerledes i strykeinstrumentene, der energitilførselen er konstant gjennom buen, og lydpinnen fordeler energien til hele instrumentet. I begge prinsipper er det lokkets evne til å ta til seg energi og forlenge vibrasjonsbølgene med så liten demping som mulig, som har størst innvirkning på klang og balanse.

I klangtreprosjektet har det vært naturlig å ta utgangspunkt i gran. Vi bor i utkanten av verdens største granskog, og til alle tider har nordmenn bygd hus og hytter, brygger og redskaper, møbler og instrumenter i gran. Grana er sentral i vår materielle og immaterielle kulturarv.

Instrumentmakerens blikk

Gran er en type tre med lav vekt og høy stivhet, som en fjær. Disse kvalitetene er unike for bartrær, som har en annen oppbygning av vedstrukturen enn lauvtrær. Blant bartrær er gran lettere og stivere enn furu, som inneholder større menger harpiks. Den vanlige grana har vært det dominerende lokkmateriale i Europa fra så lenge vi har instrumenter bevart.

I bearbeidelsen av lokket er særlig forholdet mellom stivhet og tykkelse sentralt. Ved å justere tykkelsen tar man hensyn til hvor stivt lokkmaterialet er. I og med at lokket beveger seg på så komplekse måter innenfor hver frekvens, er det ikke slik at enkle målinger av densitet eller elastisitet kan gi entydige svar på materialets egnethet. Dette må gjøres gjennom sanseinntrykk og intuisjon. Det er erfaringsbasert kunnskap, basert på kjennskap til variabler.

Det er i dette instrumentmakingen begynner å bli subjektiv. Lesningen av materialene sammen med ideer om hva slags kvaliteter instrumentet skal ha, settes sammen i en meningsgivende tolkning basert i sensoriske referanser:

• Med synet evalueres jevnhet i materialet. Blir årringer bredere ut mot vingene (den yngste veden), justeres tykkelsen her. Ved å se etter skimmer fra margstrålene kan man få et inntrykk av skjæringsretning og fiberhelling. Er det andre uregelmessigheter som kvaelommer eller fortettede fiberknuter, legges det eventuelt til et ‘dødt’ område av lokket.

• Med hendene gis et inntrykk av vekt og stivhet. Ved å bøye lokket lett på langs, på tvers og på skrå danner man seg et bilde av elastisitet. Noen lokk ‘synger’ og ved å dra hendene over kanter og hjørner får man et inntrykk av generell resonans.

• Med hørselen kan vi sjekke egenklang, og dermed danne oss et bilde av om det er spenninger som demper vibrasjoner. På samme måte kan vi høre klangfarger, og blant annet ta stilling til om mer materiale må tas bort innvendig.

> Meld deg på vårt nyhetsbrev

Evalueringen som foregår under byggingen av instrumenter er mangfoldig og kompleks. Det er, på tross av mye forsk-ning, lite konkluderende resultater som gjør at større produsenter kan designe det perfekte instrumentet. Håndbygde instrumenter er i dette resultater av en kunstnerisk prosess, en meningsgivende tolkning basert på sanseapparatet.

Oversettelse til skog

Hva betyr kvalitetene vi leter etter når de skal oversettes til levende trær i skog? Spørsmålet har mange interessante svar og er gjenstand for mye diskusjon, men også myteomspinneri. Ofte forstås forklaringene normativt, selv om de i mange tilfeller er beskrivelser av enkelttrær. Det bærer for langt med en detaljert gjennomgang av dette feltet som er stort og spesialisert. Men noen hovedregler kan vi koste på oss:

• Gran med god alder og god diameter er en fordel, så lenge treet er friskt. På en gran som har vokst jevnt med ca. 2 mm i året, vil en diameter på 40 cm tilsvare i underkant av 100 år. Dette er god dimensjon for fiolinemner, men knapt for cello eller gitar, som bør opp i 45 cm.

• Gran med større andel vinterved enn sommerved er hvitere i fargen. I og med at sommerveden (de mørke stripene) er mer kompakt og tyngre, ønsker vi materialer som har hatt kort vekstsesong på ettersommeren.

• For jevnt materiale med god kløyv må det være så lite vridning som mulig i vekst. Den nederste delen av treet bør være kvistfritt og sirkelrundt et par-tre meter opp. Trær med slik karakteristikk har vokst skyggefullt i ungdomstiden.

Hva så?

Klangtreprosjektet har etter hvert samlet en god materialbase med gran fra ulike steder i Norge, forberedt på ulike måter. Foreløpig er det ikke bygget instrumenter med disse materialene, siden de må tørkes over en lengre periode, men grana er lovende. I tillegg har prosjektet samlet mange instrumentmakere til diskusjon om dette temaet. Mange av disse er opptatt av å bygge en norsk klanglig identitet i musikkinstrumenter bygget med kortreiste materialer.

Kort sagt: la oss komme oss videre fra rosenrøde og unyanserte fortellinger om eksotiske tresorter og rette oppmerksomheten til vår egen terroir og håndverkskultur.

Utvalgt litteratur

Godal, Jon Bojer (2012):

Tekking og kledning med emne fra skog og mark.

Frå den eldre materialforståinga. Akademika Forlag, Trondheim

Rinaldi, Gabriele (2009):

La botanica della musica.

Piante d’origine e strumenti musicali ad arco e a pizzico. Orto botanico di Bergamo

Gjerdrum, Peder:

Resonanstre – litteraturgjennomgang og foreløpige betraktninger, Rapport Skog og landskap.