Hva var det vi mistet da klubbene stengte og dans var forbudt?

Forrige lørdag forsvant så vel danseforbud som meteren, for denne gang. Helgen før var derimot begge deler høyst tilstedeværende størrelser i forestillingen «Echoic Choir» på Munchmuseet.

I performancen er avstand en integrert del av både fremførelse og opplevelse. «Echoic Choir» er den fremførte forestillingen av et ekko av en svett klubb, slik bare minnet om slikt fikk leve de siste par årene. (Med unntak av et par befriende måneder i høst)

«Echoic Choir» ble laget som et tidsminne fra en tid skaperne håpet ville være over innen premieren. Internasjonal premiere hadde forestillingen på Wiener Festwochen i juni 2021. Visningene i Norge har derimot vært utsatt flere ganger, frem til ensemblet ledet av vokalist Stine Janvin og koreograf Ula Sickle fikk innta Festsalen i museet.

Forestillingen av klubbing

Publikum ble geleidet til et mørklagt rom. Den enkelte gjest ble plassert ved et kryss i gulvet. Med en meters avstand. Danserne var kledd i mer eller mindre gjennomsiktig lateks. Glinsende, som om de allerede var svette. Strobelys ble slått på. Lyden av føtter mot gulvet skapte en rytme, stemmer skjøv melodier rundt i rommet.

Det var tett, og hett – og distansert. Som om dansen var fjern, og bevegelsene nærgående. Et musikalsk møte man ikke riktig fikk være en del av, men som man samtidig var et fritt element i.

– Hvorfor lage et stykke om forestillingen av være på klubb å danse?

– Opprinnelig var det tenkt å være en korversjon av mitt prosjekt: «Fake Synthetic Music». Vi begynte å jobbe, men så skjedde pandemien. Det endret alt. Ikke bare arbeidsforholdene. Men jeg mistet også inspirasjon og motivasjonen til å lage et nytt slikt stykke, forteller Janvin da Kontekst møter dem like før deres andre forestilling for helgen.

Dekonstruksjon og motstandskraft

Janvin, som nå er bosatt i Stavanger etter flere år i Berlin, har lenge arbeidet med å dekonstruere klubbmusikken i sine vokalarbeider. Det var dette som ikke lenger ga mening når klubbene måtte holde stengt, og dansemusikken ikke egentlig kunne by opp til dans. I hvert fall ikke lovlig innenfor raves eller klubbenes vanlige tette og svette rammer.

– Men vi mistet ikke helt motet. Vi bestemte oss for heller å jobbe med restriksjonene. Gi oss selv en resiliens, motstandskraft, i møte med den nye virkelighet som ble tvunget på oss. Sånn sett er dette vår koronababy, sier Sickle.

Kroppsmusikk

De begynte med å utforske hvordan de kunne bruke de fysiske utslagene av smittevern, som for eksempel avstand, som kunstneriske parametre. Samtidig som de ville løfte frem hva man mistet når dansegulvene stengte.

– Det fantes etter hvert, i perioder, enkelte steder hvor det var mulig å danse. Der var det et nettverk av markeringer på gulvet for hvor danserne kunne stå. Vi tok med oss dette inn i arbeidet, og slik ble ideen om å bygge forestillingen opp rundt danserne, med både dem og publikum på gulvet.

– Omtrent all musikken er også produsert av kroppene som befinner seg innenfor dette nettet. Vi har ønsket å skape et bilde av danserne som selve klubben og publikum som en del av klubben. Det samme med rommet og atmosfæren.

Menneskene i rommet

En av årsakene til at de elektroniske effektene var minimale var behovet for å understreke klubbens menneskelige sider. Mens et rave eller en klubb som oftest vil servere maskinmusikk, brukte de sine egne stemmer, og kropper i bevegelse til å skape pulserende rytmer. Det er ingen enkel øvelse.

– Vi har jobbet systematisk med å ta fra hverandre de ulike delene som utgjør elektronisk dansemusikk. Vi har klassifisert typiske effekter og design. Vi har arbeidet med ulike rytmiske mønstre.

Videre har de forsøkt en slags videreføring av Janvins tidligere dekonstruktive arbeider. Det vil si at de har forsøkt å fjerne alle emosjonelle deler fra lydbildene. Så og si kvitte seg med soundets menneskelige aspekter.

– Vi lager mer lyd enn vi faktisk synger. Du kan kalle det å imitere elektroniske lydlandskap, forklarer Janvin.

Protesten i bevegelse

Sickle legger til at de også har latt seg inspirere av tradisjonsdanser med stakkato, nesten stammende bevegelser. Dette har de så forsøkt å gjenskape i et format der lyd og bevegelse ikke er plassert på et sted, men som samhandler rundt i rommet.

– På samme måte som vi har spredd melodiene rundt i rommet, sprer vi polyrytmene og beats.

Denne spredningen av lyd og bevegelse er også en slags protest mot det fraværet av menneskemøter som har vært disse årene. Sickle og Janvin har tatt mål av seg til å vise hvor viktig det er, det som skjer når kropper møtes. Hvor livgivende det kan være å gi seg i kast med gulvet.

¬– Under pandemien ble selv pusting politisk. Vi har ønsket å vise det fysikalske, både i det vi fikk, får, mistet og det vi minnes.

– Har vi fått et annet bilde av dansegulvet under pandemien?

– Det er blitt enda tydeligere hvor viktig det er å møte fremmede, i et stort rom, hvor vi deler gleden over den samme musikken, og beveger oss fritt til den. For meg er det hva klubben representerer: Den er et fristed, hvor du er tilstede i øyeblikket, og hvor alle får lov til å være seg selv, begynner Janvin, før Sickle tar over:

– Ingen av oss trodde jo at dette skulle vare så lenge. Vi har laget en post-pandemitekst, og vi har ennå ikke fått brukt den. Jeg lurer veldig på hvordan det vil bli å gå ut å danse igjen.

(Mens Norge, Sverige og Danmark har åpnet, er nattklubber fortsatt stengt i det meste av Europa)