Ghosting som arbeidsvilkår

I TV-bransjen er det tøffe tider og oppdragstørke. TV-kanalene satser på reality fremfor påkostet drama. Situasjonen er såpass prekær for tekstforfatterne at Dramatikerforbundet nylig inviterte til medlemsmøte med tittelen «Samling i bånn».

Styremedlem og manusforfatter Terje Solli gjorde et forsøk på å lette på stemningen. Å pitche en manusidé til et produksjonsselskap i dag, spøkte han, er blitt litt som å gå på Tinder-date. Du er veldig gira, men har samtidig fått vite at vedkommende avviser 99 av 100.

Det er utgangspunktet når du skal forsøke å selge deg inn uten å fremstå desperat. Og i etterkant sitter du og funderer på om du kanskje skulle sendt en melding for å takke for et hyggelig treff, eller spille «cool» og la være.

Uansett finnes ingen garanti for å få svar. I datinglivet, for TV-serieutviklere, men også i vår egen bransje, har det å bli møtt med taushet eller ghosting blitt en vanlig affære.

Emosjonelle snarveier og stappfulle innbokser

Ghosting som fenomen er kanskje best kjent fra nettopp online dating. Det innebærer at én part plutselig og uten eksplisitt grunn slutter å respondere i en pågående kommunikasjon. Altså at hen – som ordet tilser – så å si forsvinner i løse luften som et spøkelse.

To forklaringer går igjen når man snakker om hvorfor folk velger å ghoste. For det første: Det er en emosjonell snarvei. Å avvise er ingen behagelig aktivitet; de færreste ønsker å såre. Gjemt bak en skjerm, som i online dating eller en e-postkorrespondanse, slipper man å eksponeres direkte for den andres følelser. Da er det lett å falle for fristelsen til rett og slett å ikke svare. Man overser det paradoksale i at taushet ofte leder til at den andre føler seg mer avvist.

Den andre årsaken handler om utvalg og belastning. På Tinder kan man alltids sveipe videre og få nye «matcher». Det legges opp til overfladiske kontakter og lite forpliktelse. I en sektor som vår har oppdragsgivere som regel en overflod av interessenter. Dess flere ubesvarte e-poster i innboksen, dess lettere utvikles også en form for likegyldighet. Samtidig, og vel så viktig: Det er håpløst tidkrevende og utmattende å besvare mange (og ofte daglige) forespørsler – spesielt dersom svarene/avslagene skal være personlige og oppmuntrende. For enkelhets skyld velger kanskje enkelte arrangører å sette pitcher de er usikre på, «på vent», uten å melde ifra? Dette i et slags forsøk på å ikke skape forhåpninger men samtidig ikke avvise det helt.

I dating-verdenen påpekes det ofte at det er feigt å ghoste, at det sier noe (negativt) om dem som gjør dette. Når fenomenet opptrer i jobbsammenheng, må vi nok i større grad se på det som et symptom på et ubalansert arbeidsmarked. Festivalsjefer og bookingansvarlige er jo generelt ikke uempatiske, emosjonelt avstumpede vesener med karakterbrist (for å dra litt på).

Uvissheten gnager

Tidligere i høst var jeg innom talentutviklingsprogrammet International Jazz Platform som samlet unge, europeiske jazztalenter i Oslo. I en panelsamtale ga lederen i European Jazz Network deltakerne klar tale: Ikke ta det personlig dersom du ikke får svar på bookingforespørsler. Selv om du ikke får svar, blir mailer lest og arrangøren har deg i bakhodet, forsikret hun.

Budskapet var med andre ord at taushet er noe vi må påregne i denne jobben. Og, i likhet med andre strukturelle skjevheter må håndteringen gjøres på individnivå – altså av den enkelte. Vi takler dette på ulikt vis. For noen preller manglende respons raskt av, for andre gnager det på det mentale apparatet.

I dating-sammenheng trekkes forvirring, sinne og ikke sjelden betydelig emosjonell smerte fram som vanlige reaksjoner etter å bli utsatt for ghosting.

Også i jobbsammenheng kan spesielt uvissheten være vanskelig å fordøye; det kan gå på bekostning av selvtillit, motivasjon og til og med selvfølelse. Hvorfor svarer hun meg ikke? Har de sett mailen? Skrev jeg noe feil? er typiske grubletanker vi blir fanget i. Tausheten kan føles som en dobbeltavvisning: Hva sier dette om meg? Ikke bare får jeg ikke oppdraget – jeg fortjener tydeligvis ikke engang et svar!

Et umulig spenningsforhold

«Det må en endring til i denne bransjen. Nå må folk begynne å vise respekt for hverandre og svare på e-post!» utbrøt en deltaker på Dramatikerforeningens medlemsmøte.

Ja, oppdragivere kan og bør så klart oppfordres til å tenke over hvordan de selv ville bli behandlet, hadde de sittet på den andre siden av bordet. Samtidig har jeg vel ikke helt klokkertro på noen systemisk revolusjon her.

Vi står i et spenningsforhold der kunstnere med sine dypt personlige prosjekter rekker ut hånden for å bli sett, vurdert og kanskje invitert. Arrangørene, på sin side, drukner i volumet av henvendelser og må velge bort å gi personlig respons for å få hverdagen til å fungere.

Dermed blir førstnevnte henvist til å forsøke – etter beste evne – å forholde seg rasjonelt til tausheten.

I den forbindelse går det saktens an snakke om viktigheten av å bruke tiden og energien sin på mennesker og miljøer hvor man faktisk får en respons: profesjonelle kontakter som interesser seg for det du driver med; venner som vet å sette pris på deg som menneske. Videre kan utøvere gjerne oppmuntres til å være proaktive og sette i gang selvdrevne prosjekter. Sist, men ikke minst bør det understrekes gang på gang at taushet og ghosting er en bransjemekanisme; det handler sjelden handler om deg og ditt kunstneriske virke.

Strukturelle forklaringer bøter likevel sjelden på frustrasjonen man kan kjenne på når man sitter foran innboksen og venter på et svar som aldri kommer.

Jo Fougner Skaansars nye podkast «Mellom slaga», utgitt av NMH, kan høres nå der du hører podkast.