Er betablokkere juks eller et verktøy for bedre fremføringer?

I enkelte idretter er evnen til å være stø på hånden selve clouet. Ta for eksempel konkurranseskyting. Man kan være aldri så god – og mange er det – til å skyte blinkskudd i fleng på treningsfeltet. Men for å hevde seg må man faktisk makte å holde hode, kropp og pust rolig når det virkelig gjelder. Evnen til avslappet konsentrasjon når andre bukker under av press, utgjør ofte forskjellen på de beste og alle andre.

Bruk av medikamenter som hjelper til å stagge fysiologisk aktivering – skjelving på hånden i dette tilfellet – innebærer altså utvilsomt en urettferdig fordel for konkurranseskyttere. Eller sagt på en annen måte: Hadde det blitt konkurrert i skyting i det svært omdiskuterte Enhanced Games (hvor det er fritt frem for prestasjonsfremmende midler), ville vi kunne ha forventet mye stabil skyting i Las Vegas i mai i år.

I konvensjonell idrett finnes imidlertid (og heldigvis) omfattende dopinglister. Betablokkere er blant preparatene som skyttere har forbud mot å innta. Sistnevnte er en reseptbelagt type medisin som hovedsakelig brukes ved hjerte- og karsykdommer. Det litt mystiske navnet kommer av at medisinen virker ved å blokkere såkalte beta-adrenerge reseptorer i nervesystemet. Adrenalin er et klassisk stresshormon, og når disse reseptorene blokkeres, dempes samtidig kroppens fysiologiske stressrespons. Ergo gjør betablokkere (som legemiddelet propranolol) det enklere å være stø på hånden – også i typiske stress-situasjoner.

Et utbredt fenomen blant musikere

Å kunne få has på kroppslige stress-symptomer som forringer teknikk og prestasjon er naturligvis attraktivt, ikke bare for idrettsfolk, men også for nervøse musikere som strever med bueskjelv, hjertebank, overfladisk pust, og lignende.

I en undersøkelse fra 2012 rapportere omtrent 30 prosent av orkestermusikere i Australia bruk av betablokkere for å håndtere prestasjonsangst – 70 prosent av disse også uten henvisning fra lege. Jeg har sett lignende tall fra andre, nyere internasjonale studier; det er altså grunn til å tro at bruken er utbredt også her til lands, selv om dette ikke nødvendigvis snakkes mye eller åpent om.

Er dette et stort problem? Vel, det eksisterer som kjent ingen dopingliste for musikere. Mange vil argumentere med at det uansett er substansielle forskjeller mellom idrett og kunst – at kunstnerisk verdi handler om hva mottakeren sitter igjen med, uavhengig av hva utøvere eller komponister har puttet i kroppen. Litt flåsete sagt: Jeg koser meg like mye med Beatles-mesterverket Rubber Soul, uansett hvor mye det blir kalt The Pot Album av bandmedlemmene selv. Og alt er vel uansett bedre enn (den helt rusfrie) KI-genererte kunsten?

Likevel finnes situasjoner hvor forskjellene mellom kunst og idrett blir mindre tydelige. Jeg snakker for eksempel om prøvespillet. I likhet med mange idrettsgrener er dette en konkurranse der forberedelsene tar uker og måneder – gjerne mens hele livet er bygget rundt det å bli best mulig – og man kun har noen minutter på å «levere varene.» Konkurrentene er som regel mange og kompetente, og det er til slutt kun én som stikker av med seieren. På enkelte instrumenter og stillinger kan det dessuten gå år mellom hvert prøvespill. Samtidig er det å mestre denne situasjonen helt nødvendig for å få seg en fast utøvende jobb.

Et etisk spørsmål

Og her oppstår et interessant etisk spørsmål: Får musikere og andre scenekunstnere et urettferdig konkurransefortrinn av å bruke betablokkere i prøvespill-situasjoner?

Diskusjonen er ikke ny. For tyve år siden slo Dagbladet opp saken «Advares mot farlig ‘musikermedisin’.» Den som advarte var daværende musikerpsykolog Knut Olseng ved Norges musikkhøgskole.

– Du skaffer deg et konkurransefortrinn på prøvespill og i musikkonkurranser ved å øke prestasjonsevnen din på en kunstig måte. Å bruke dette preparatet er kort og godt juks, uttalte han.

Ja, er det rimelig å konkludere såpass bombastisk, eller finnes det nyanser her? Jeg synes i alle fall det er verdt å se på saken fra flere sider.

Et relevant moment i så måte er at betablokkere i seg selv ikke forbedrer den kunstneriske prestasjonen. Snarere kan de bidra til at utøveren får realisert sitt eksisterende potensial i en helt spesiell situasjon. Slik sett kan man argumentere for at hjelp til å dempe nerver prinsipielt ikke er etisk mer problematisk enn å ta en melatonintablett for å få sove kvelden før en viktig opptreden.

Og handler ikke et prøvespill – som andre viktige opptredener – i bunn og grunn om å «få ut» musikken og musikaliteten sin? Det er synd om musikk-Norge går glipp av svært talentfulle musikere som ellers ville fungert utmerket i jobben, men takler dårlig akkurat den hersens prøvespillsituasjonen.

Jeg har dessuten pratet med mennesker (ikke bare scenekunstnere) som har brukt betablokkere i enkelte press-situasjoner, fått mestringsopplevelser, og deretter ikke følt behov for det lenger. De beskriver erfaringen som nødvendig for å komme over en kneik.

Unngåelse og psykologisk avhengighet

På den annen side finnes det utvilsomt vektige argumenter mot slik medisinbruk. For det første har betablokkere både begrenset effekt og potensielle bivirkninger. De fjerner for eksempel ikke psykologiske symptomer på prestasjonsangst, som negative tanker og bekymring. Enkelte utøvere har også rapportert om emosjonell avflating ved bruk. Det kan naturligvis være uheldig når oppgaven i seg selv handler om å formidle følelser.

Betablokkerbruk kan ikke minst bidra til at man unngår å ta tak i underliggende psykologiske faktorer som gir grobunn for angst i prestasjonssituasjoner.

Å være under kontinuerlig prestasjonspress er en del av gamet for scenekunstnere, og det er rimelig å hevde at vi bør finne måter å håndtere dette på uten bruk av tabletter. En ensemblemusiker fortalte meg at hen har brukt betablokkere ved eksponerte oppgaver i mange år, og nå ikke våger å slutte. Hen opplever frykt og manglende mestring knyttet til hvordan kroppen naturlig reagerer under press. Det har oppstått en psykologisk avhengighet til pillene.

Ikke minst er det en medisinsk risiko ved å ta betablokkere uten konsultasjon med lege. Personer med astma, kols, diabetes eller unormalt lav puls kan få alvorlige – og i enkelte tilfeller livstruende – bivirkninger. Bruk kan også påvirke effekten av andre medisiner man tar.

I Dagbladet-saken oppsummerer trompetist Ole Edvard Antonsen problematikken på en måte jeg kan si meg nokså enig i tyve år senere:

– Jeg vil ikke være dømmende, men ville aldri ha anbefalt kolleger eller elever å bruke betablokkere. Det er bedre å gå skikkelig på trynet. I det lange løp er det ikke noe annet enn gode forberedelser, fokus og erfaring som hjelper mot prestasjonsangst.