– Det var hyl og skrik fra Alfred Hitchcock og bomber og smell fra krigsfilmer

Dette var mens hun var førsteårsstudent på Norges musikkhøgskole. Tittelen var hentet fra første linje i Saabye Christensens dikt «Hjertet gløder i natten». Musikken ble komponert for strykekvartett.

– Jeg kan fortsatt kjenne duftene, se for meg loftet vi var på og samtaler med ham fra den perioden, forteller Paulsen.

Kinoens mørke og naturens lys

Paulsen forteller at hun vokste opp i samme bygg som en kino. Det har preget hennes måte å tilnærme seg materien når hun tonesetter tekster.

– Jeg vokste opp på Greåker kino. Det var som å bo i en borg. Som du vet er kinoen et mørkt bygg, men hver sommer reiste vi på ferie nordpå og der var det masse lys.

Ifølge Paulsen har denne dualiteten formet henne som kreativt menneske: spillet mellom kinoens mørke og naturens lys.

– Lyset som møtte oss på feriene i Nord-Norge, var deilig. Jeg fantaserte om natur og huldre der oppe. Mamma, som var fra Nord-Norge, påsto hun hadde sett ei hulder.

Faren, som drev kinoen, hadde også vokst opp der og var en ivrig pianist. I tillegg var bestefaren stumfilmpianist på samme kino. Paulsens oppvekst har derfor summet av musikk og lyder.

– Jeg og søster hadde soverom vegg i vegg med maskinrommet, forklarer hun.

Hver kveld hørte de lyden av filmene, men de så dem ikke.

– Det var hyl og skrik fra Alfred Hitchcock og bomber og smell fra krigsfilmer. Jeg visualiserte alt dette, uten å se filmen. Du kan si at det wagnerske begrepet Gesamtkunstwerk, altså universalkunstverket, avspilte seg inne i hodet mitt.

– Det kan virke som du har hørt flere filmer enn du har sett?

– Ja. Jeg var i tillegg skremt av skumle filmer. Jeg så dem for meg i mørket. På samme måte fungerer hodet mitt når jeg leser et dikt som treffer meg. Jeg får bilder i hodet, som jeg gjorde under kino-oppveksten.

– Kan du si noe om hva det er i et dikt som inspirerer deg til å lage musikk?

Anniken tenker seg om. Hun blir stille en kort stund.

– Når jeg finner nærhet til diktet, summer det rundt i hodet mitt hele tiden. Da er det vanskelig å gjøre andre ting. Man begynner å «grave» i bildet og man når en helt egen konsentrasjon, forteller hun.

Ett eksempel på dette er ett av diktene til Saabye Christensen som Paulsen har tonesatt relativt nylig, «Den mekaniske uniformen».

– Jeg ble så fascinert av dette. Hør bare: «Den mekaniske uniformen hang i skapet, den hang i skapet der mørket hører hjemme», siterer hun

– Jeg tenkte: hva gjør den i skapet og hvorfor hører den hjemme der? Videre: «På en kleshenger av støv hang den i mørket i det velmente landet som vil alle vel».

Da Paulsen framførte dette verket sammen med Saabye Christensen, fortalte han henne at han hadde hatt Behring Breivik i tankene da han skrev det.

– Jeg fikk en helt annen assosiasjon, for da hadde Ukraina og Gaza kommet inn i nyhetsbildet. Jeg så for meg den mekaniske uniformen, som slepte seg gjennom åkrene i Ukraina. Også her utspant det seg en hel film i hodet.

Poeter på bestilling

Paulsen har tonesatt svært mange poeter; hvor mange har hun ikke oversikt over. Mye av det har vært på bestilling fra oppdragsgivere.

– Når du jobber på oppdrag, blir det en distanse mellom deg og teksten? Finner du veier inn i materien?

– Slike oppdrag er ofte basert på temaer. Jeg finner faktisk motivasjon i å få et tema servert. Eksempelvis var jeg festivalkomponist for Egil Hovland-festivalen i 2019. Der var temaet «fred». Da lette jeg etter poesi som traff meg og som passet med temaet, sier hun.

Paulsen kan i slike sammenhenger altså som oftest velge dikt selv, basert på oppdragets tema. Poesien hun fant til Hovland-festivalen, var «Desiderata» av Max Ehrmann fra 1928.

– Det er kanskje den vakreste teksten jeg har lest noen gang, sier hun

Utfordringen med å komponere musikk til nettopp dette diktet lå i at poesien ikke er delt opp i vers.

– Det er et slags skrift, en løpende tekst. Jeg måtte dele det inn for meg selv, slik at det ble enklere å jobbe med.

– Men selv om det er bestillingsverk og følgelig en «jobb», så må poesien trigge deg på en måte?

– Å ja! Det må det, faktisk. Det er ofte noe sårt eller kjærlighetsfullt i de diktene jeg liker. Jeg er jo et menneske som lever i både et lys og et mørke, akkurat som selve livet.

Noen ganger må hun lete mer enn andre ganger etter inspirasjon. Da byen Sarpsborg fylte tusen år, skulle det innvies et nytt kirkeorgel. Paulsen fikk i oppdrag å finne en relevant tekst og sette musikk til denne.

– Oppdraget var å skrive for kor, orgel og slagverk. Jeg er ikke kristen, eller religiøs overfor annet enn naturens mirakel.

Men siden oppdraget var knyttet til en kirke, var det religiøse vanskelig å komme utenom. Svaret fant hun i Paulus’ første brev til korinterne. Det var nemlig ikke så mye «Gud» der.

– Det er mye kjærlighet og håp i disse tekstene. Akkurat som «Desiderata». Det inspirerte meg.

Korinterbrevet handler mye om at menneskene skal bli bedre, komme nærmere seg selv og utvikle oss.

– Alt vi sliter med skal bli borte, står det. Det syntes jeg var fint.

Gravstein-musikk

Paulsens mangfold kommer også til syne i musikken hun laget basert på teksten på Tunesteinen. Dette ble komponert i forbindelse med Sarpsborgs tusenårsjubileum.

– Det er en gravstein fra 300-tallet og teksten er skrevet på urnordisk, en forløper til norrønt.

Her er avstanden til forfatteren meget stor, både tidsmessig og kulturelt. Teksten er skrevet på et språk som er dødd ut, som man ikke helt vet hvordan man uttaler, og det stammer fra et samfunn vi ikke kjenner.

– Hvordan løste du det?

– Jeg tok kontakt med eksperter, spesielt én, nemlig James Knirk på Historisk Museum i Oslo, som kunne gi et innblikk i tolkningen av teksten, forteller hun, og legger til at han også kunne gi en pekepinn på hvordan teksten trolig har blitt uttalt.

– Så lagde jeg en historie rundt dette som jeg komponerte musikk til. Nok en «film», kan du si.

For å tilpasse musikken til det gamle språket, skrev Paulsen for Stavangergruppa Klang av Oldtid. De spiller på gamle instrumenttyper som er flere tusen år gamle.

– Musikken fra gamle instrumenter følger naturtonerekker, og derfor kan det være en utfordring å få til samklang, fordi de følger ikke den klassiske, tempererte skalaen.

Flere prosjekter venter

Et helt annet og nytt eksempel er diktsamlingen The Gardener av indiske Rabindranath Tagore fra 1911. Det inspirerte Paulsen til å lage stykket Labyrinth of Love hvor hun benytter seg av flere arabiske instrumenter.

– The Gardener består av 86 poetiske dikt. «Labyrinth of Love» er nummer 41. Det handler om en indisk gartner som arbeider for en rik britisk familie og som forelsker seg i husfruen. Diktet handler avstandsforelskelse, noe alle har opplevd. Jeg også.

De fem versene forteller om at uansett hva den forelskede gartneren gjør, blir det feil overfor den britiske husfruen.

– Diktet er skrevet på engelsk og fungerer på så mange plan. Ikke minst den mellommenneskelige siden av det og den labyrinten vi må gå igjennom for å forstå hva vi holder på med.

Stykket skal framføres av ensemble Ellayali i Oslo i desember. De spiller både vestlige og arabiske instrumenter.

– Jeg har ikke jobbet med arabiske instrumenter før, men det er slike utfordringer som trigger meg: gjøre ting jeg ikke har gjort før. Jeg har jobbet mye med fløytisten som viste meg nay-fløytens skalaer og tonearter.

Et helt annet prosjekt var stykket Arctic Light til Arctic Brass.

– «Nordlyset uten tekst», lød bestillingen. Det skulle være en historie om nordlysets ferd fra sola til jorda.

Paulsen satt i tre måneder og leste seg opp på temaet.

– Jeg lagde tegninger til hver av de fem satsene. « Previously», «Sunwind», «Atom crash spiral» og «Polar Light». Jeg så for meg hvordan partiklene flyr gjennom universet til et magnetfelt utenfor jorda og danner et vidunderlig skue for oss.

Det var en utfordrende komposisjon, kan hun fortelle.

– Men det er gøy å gå i dybden. Og det kan virke som at jeg trigges musikalsk bedre med tekst enn uten.

– Brudd skaper spenning

– Har du noen komponister som forbilder når du tonesetter dikt?

– Nei, ikke egentlig, men jeg er veldig glad i klassisk musikk. Arnold Schönberg for eksempel. Franz Liszt, er en annen. Og de store romantikerne. Jeg er jo en romantiker selv.

Hun hører ofte på musikken fra filmer og TV-serier.

– Jeg så for eksempel The White Lotus-serien og ble veldig imponert over den Wagner-symfoniske musikken av Cristóbal Tapia de Veer. Men oftest lar jeg meg inspirere av naturens mirakel.

Paulsen snakker videre om «bruddet» i musikken som må til for å skape en spenning, akkurat som i naturen.

– Musikken trenger et brudd. Tenk deg et kors hvor musikken følger den lange bjelken. Plutselig treffer du korsets tverrbjelke som snur på alt. Den russiske komponisten Sofia Gubaidulina snakket mye om slike måter å tenke på og det har påvirket meg.

Ifølge Paulsen er også hvordan sangernes stemmer klinger, veldig viktig for formidlingen av tekst.

– Jeg fikk en gang kritikk i en avis, av hvorfor jeg ikke skrev sopranstemmene i et høyere register, forteller hun, og legger til:

– De påpekte at vokalensemblet var kapable til å nå et høyere register enn det som var skrevet i musikken.

– Men jeg var mer opptatt av at de skulle ha klang som samsvarte med tekstens innhold. Der fant jeg ikke plass til skingrende stemmer.

– Hva er ditt forhold til poesi i seg selv, altså uten at du skal jobbe med musikk?

– Jeg leser ikke så mye poesi, dessverre. Det er litt rart, men jeg må nesten ha et oppdrag. Ellers begynner jeg å engasjere meg i diktet. Det tør jeg ikke, for da starter kriblingen i hodet og sikkert hjertet og magen.