Den nye sjefen vil ta Riksteatret i en ny retning

Hva skal man bruke skattepengene på? 

For Paulsen handler det nå om å senke terskelen for dem som ikke enda har oppdaget teateret, eller de som tenker at det er for utilgjengelig eller kjedelig for dem. 

Dette krever at vi forandrer på ting, mener teatersjefen. Hun tror teateret har godt av å revurdere og grave i estetikk, innhold, format, relevans og aktualitet. 

– Når man har x antall millioner, som Riksteatret har, så må man vurdere nøye hva vi skal bruke disse skattepenger på. 

– Vi må prøve å skape den scenekunsten som vi kanskje ikke har sett eller opplevd før, men som er relevant for de som lever i dag.

Hun trekker fram den nye oppsetningen Ord for blod, basert på selvbiografien til svenske Faysa Idle, om hvordan livet som medavhengig til en gjengkriminell er. 

Forestillinger som dette trekker et annet publikum til teateret. Dette har Riksteatret allerede erfart. 

– Det betyr ikke at vi ikke vil ha kjernepublikummet, understreker Paulsen.
Hun tror at «godt voksne kvinner som tar med seg menn og familie på teater» kommer uansett.

Vil ta kunstnerisk risiko

Det er viktig for Riksteatret å gi jobb til dramatikere som lever nå og at de speiler større deler av samfunnet i valget av hvem som spiller i forestillingene og hvem som lager dem, forteller Paulsen.

Det er likevel en risiko ved å sette opp nye forestillinger. 

– Det er færre som kjøper billetter til ukjente teaterforestillinger. Vi må jobbe med kommunikasjon på andre måter. Det tar tid. 

Paulsen vil ta mer kreativ risiko med Riksteatret.

Paulsen har forståelse for at en del teaterinstitusjoner velger tradisjonelle forestillinger de vet selger, og ikke ønsker å ta like mye risiko i utfordrende tider.

– Institusjonsteaterfeltet er offentlig støttet og i perioder med krevende økonomi er det naturlig å bekymre seg for finansieringen. Da vil mange ønske å «safe», velge mer kommersielle titler, for å selge flere billetter. 

Men Paulsen vil snu dette på hodet: 

– Jeg går motsatt vei og sier: Det kommer kanskje færre i en periode, men de som kommer og opplever scenekunsten, de får oppleve noe stort. De vil ha en bra dag i teateret og få et godt liv. Det er noe med å insistere på kunstens kraft, selv i nedgangstider.

Kjent lukten av sagmugg

Paulsen forteller at hennes erfaring som produsent har vært essensiell for teatersjefjobben. 

– Å være produsent er er en ganske krevende jobb, så jeg tror at jeg har et godt grunnlag for å ha en lederjobb.

Hun beskriver en hverdag der hun har ansvar for både mange mennesker, kreative prosjekter og økonomi. Det er mange hatter som må kle en teatersjef. 

Paulsen tror selv hennes viktigste erfaring er at hun selv har «luktet sagmuggen».

– Jeg har vært på gulvet og møtt og hatt mye nærkontakt med de som skaper kunsten. Jeg har står respekt og forståelse for hvem de er og hva det krever å skape. 

En annen viktig erfaring var da hun var med å starte Tigerstadsteatret, som tilbyr barn og unge i Oslo gratis teaterforestillinger. 

– Det var et vanvittig visjonsarbeid. Det å oppleve at hvis ideen er god nok, og man ikke gir seg, så kan det gå – å ha erfart det er verdifullt, sier Paulsen. 

Samtidig erkjenner hun at jobben som teatersjef kommer med sine egne utfordringer. 

– Det er å ta ansvar for andre sine dårlige dager. Min lille vakt i helvete, samtidig som det er et stort privilegium.  

Bekymret for utviklingen

På spørsmålet om hun har noen drømmer for fremtiden, er teatersjefens svar todelt. 

Den ene delen handler naturlig nok om Riksteatret, som hun vil at skal være et teater som alle i Norge kan føle eierskap til. Den andre er bredere: 

– Jeg ønsker også en bred enighet, både blant politikere og folk, om at kunst og kultur er viktig i disse urolige tidene og viktig for beredskapen. 

– Hvorfor er kunst og kultur viktig?

– Kunsten trener opp vår demokratiske evne, sympati og empati for hverandre. Vi får øve på å møte både ulike perspektiver og mennesker, sier Paulsen. 

Det å ha et fellesskap er viktig når det røyner på, understreker hun. Kunsten har en viktig plass i å skape dette samholdet, spesielt i usikre tider. 

Dette gjør også at Paulsen ser med bekymring på utviklingen innen kreative utdanninger. 

– Grunnutdannelsen i nødvendige fagfunksjoner teateret finnes ikke, og jeg er urolig for det.

Både arbeidsplasser, institusjoner og skapende kunstnere vil lide om det ikke utdannes designere, produsenter og inspisienter på kunsthøyskolen i Norge, mener hun. 

– Jeg tror det gir publikumslekkasje og vi får ikke høyt nok nivå. Jeg er redd for at systemet kollapser fordi vi ikke har grunnutdanning her til lands, sier

Paulsen, og fortsetter: 

– Dette, og fraværet av kunst i skolen, på alle nivåer, er kritisk. Det er noe jeg er nervøs og bekymret for og noe vi må kjempe for.