– Jeg er først og fremst en musikkens talskvinne, ikke en politikkens, understreker Cathrine Winnes.

Ordene blir liggende som et slags premiss for intervjuet, idet vi setter oss ned ved det rause spisebordet.

Hjemme på Gjettum i Bærum forsvinner dirigenten ned i partiturene mens de to døtrene er på skolen. Og noen ganger skjenker hun muligens en tanke til damene hun er blitt kjent med de siste åra. Damer som levde i en annen tid, men som strevde med de samme utfordringene Cathrine kan kjenne på sjøl:

– Jeg har tenkt mye på Clara Schumann, med forsørgeransvar for sju barn. Hun måtte stå oppe i en helt vanvittig logistikk og forsørgerproblematikk. Det gjaldt å plassere ungene rundt omkring, da hun sjøl ikke kunne være der. På tross av sånne ting, måtte hun ut og prestere. Det blir jeg berørt av.

8. mars-oppringninger

Hun er inne i en fase av stille og innadvendt arbeid, før intens prøvetid og utadvendt konsertformidling. Vi møter henne én uke før hun tar siste krampetrekning før sommerferien – en konsert med Sveriges Radios Symfoniorkester.

Hver nye oppførelse er en fødsel. Likevel gjør hun det igjen og igjen. Og kvinneperspektivet – det er bare én av mange veier inn i nytt repertoar, minner hun om. Cathrine blir ofte tatt til inntekt for kvinnesaken, mer eller mindre frivillig.

– Ja, jeg er en sånn avisene ringer på 8. mars, sier hun med et flir.

Nå har hun stilt seg laglig til for enda flere oppringninger: I SVTs programserie «She composes like a man» ( se den her) geleider dirigenten oss gjennom en musikkhistorie ukjent for de fleste – de kvinnelige komponistenes historie. Cathrine er programleder og medskaper, og dirigerer også Sveriges Radios Symfoniorkester i konserten som markerer punktumet for prosjektet. Alt med et smil om munnen, og en formidlingsform som retter seg mot publikum, ikke kjenneren.

– Publikum står alltid i fokus for meg. Musikken er for dem. Publikums medvirkning på konsert skal man virkelig ikke undervurdere.

Dirigentenes ansvar og innflytelse

Cathrine mener at hun og dirigentkollegene har et stort ansvar for, og ikke minst innflytelse over, hvilken musikk som settes opp av orkestrene.

– Når man er dirigent, får man mulighet til å ytre seg musikalsk, også ved hvordan man programmerer. En sjefdirigent har stor innflytelse på programprofiler, påpeker Cathrine.

Dirigenter med ulik bakgrunn påvirker repertoaret i ulike retninger. Derfor er et mangfoldig dirigentkorps viktig, mener hun.

– I dag er mangfoldet av dirigenter større. Det er mange unge dirigenter, latinamerikanske dirigenter og kvinnelige dirigenter. Og så har vi de gamle, kloke, med massevis av erfaring. Det innebærer mange ulike impulser inn i musikklivet. Bare tenk på hva Dudamel har tilført. Han har aksentuert den latinamerikanske musikkens plass i repertoaret, påpeker Cathrine.

Hun mener vi både må se bakover og framover for å finne nye verk.

– Her i Norge forsker vi i det norske repertoaret, fordi det er vår historie. Det at jeg er kvinne er en del av min historie. Derfor forsker jeg i denne delen av historien.

• Les også: Hva av klassisk repertoar skal norske musikere spille inn?

Likestillingspolitikk har endra repertoaret

I den grad en dirigent har en fast base, er det Blåsarsymfonikerna i Stockholm som er hjemmebane for Cathrine. Her har hun vært kunstnerisk leder og sjefdirigent siden sesongen 2015/16. Ensemblet har en offensiv repertoarpolitikk.

– Min personlige opplevelse er at Sverige ligger i front når det gjelder spørsmål om likestilling i musikken. Stort sett hver gang jeg blir bedt om å sette sammen et program, blir jeg oppfordret til å ha med en kvinnelig komponist. Det ligger veldig sterkt i politikken, forteller hun.

En politikk som har endra orkestrenes programprofiler. Flere av verkene som presenteres i serien «She composes like a man» er blitt gjengangere i repertoaret til svenske orkestre.

– Mens da jeg for eksempel nylig var i Tampere i Finland, opplevde jeg at orkesteret ikke kjente til verk av komponister som Lili Boulanger og Grazyna Bacewicz, forteller Cathrine.

– Verk trenger erfaring

– Er det noen av verkene i serien du mener bør bli del av standardrepertoaret til orkestrene?

– Alle.

– Det er derfor jeg har valgt dem ut, legger hun til.

Alt man finner i nedstøvede notearkiv er riktignok ikke gull.

– Kritikerne vil nok mene at det er gode grunner til at noen verk er glemt, de er rett og slett ikke gode nok. Hva vil du si til dem?

– Ja, det stemmer i mange sammenhenger. Jeg har også funnet mye som jeg ikke føler trang til å spille eller sette opp på nytt, sier hun, og understreker samtidig at verk trenger erfaring.

– Hvis flere har sitt blikk på et verk, hvis det prøves ut på ulike måter, da lever verket og utvikler seg. Når man har fått noen oppførelser, kan man oppleve at verket glitrer på en annen måte. Det er ikke alltid at urframføringen er den beste. Verk trenger erfaring, lyttemessig og fantasimessig.

Man må også ta høyde for at dirigentens interpretasjon kan være feilslått, og at verket dermed får et ufortjent dårlig rykte. Cathrine trekker fram et eksempel fra egen historie:

– Helena Munktell, jeg fikk det ikke til. Men så ga jeg det en «Strauss-treatment», mer rubato. Jeg sleit mer i stoffet. Da funka det! Vi kan gå glipp av gode verk fordi dirigenten ikke har knekt koden. Men så er det også sånn at det finnes god og mindre god musikk.

• Les også: Therese Ulvo vil kurere urframføringssyken

– Dømmer henne hardere enn noen mann

Cathrine jobber sjøl i en bransje dominert av menn.

– Kjenner du igjen noen av problemstillingene du tar opp i programmet?

– Det som rører meg mest er kombinasjonen av morsrolle og yrkeskvinne, at mange av de samme tabuene og indre konfliktene er aktuelle også i dag. Det handler mer om sinnet enn om de ytre forholdene, forklarer Cathrine, som har plukka fram den norske komponisten Signe Lunds livserindringer, Sol gjennom skyer.

– Jeg tar meg i nesten å dømme henne i rollen som mor når hun tar seg et år i Berlin, dømmer henne hardere enn jeg ville ha dømt noen mann, innrømmer hun.

Nazisten – skal hun oppføres?

Det er lett å dømme Signe Lund, også av andre grunner. Hun var lojal nazist under andre verdenskrig. Historien hennes reiser noen vanskelige etiske spørsmål, i dag brakt øverst på agendaen av #metoo-bevegelsen. Kan og skal vi skille kunsten fra kunstneren?

Lund mista ikke bare sine statsborgerlige rettigheter og medlemskapet i Norsk Komponistforening etter krigen, men hele sin anseelse og retten til å være noen.

Cathrine oppdaga henne i et lite avsnitt om kvinnelige komponister i bind tre av Norsk musikkhistorie. En flik av en fortelling som pirra nysgjerrigheten og resulterte i en telefon til Nasjonalbiblioteket. Her fant hun Lunds klaverkonsert.

– Men noen hadde vært der før meg, og lett etter akkurat det samme.

Ingrid Andsnes hadde også begynt å grave i Lunds historie. Pianisten og dirigenten bestemte seg for å slå seg sammen, med mål om å få klaverkonserten framført.

– Det var ikke mulig å finne orkesterstemmer noe sted, enda vi visste at det hadde vært flere framførelser av verket. Man kan spekulere i hvorfor. Kanskje de ble brent. Noen har bestemt at hun skal bort, sier Cathrine, som har hatt flere diskusjoner både med andre og seg sjøl om det er riktig å ta Lund fram fra glemselen.

– Det er mange som fortsatt lever og som husker krigen, og så skal jeg si at «nå spiller vi den dama». Det er også en indre strid hos meg, men jeg mener vi må kjenne vår historie, og dette er også en del av den.