Demo-kratiet ⋆ Kontekst
Foto: Rune Eriksen

Demo-kratiet

LEDER: Mens jeg skriver dette, forbereder landets kunstnere seg på å demonstrere foran Stortinget i protest mot statsbudsjettet.

Man kan si mye om forslaget til kulturbudsjett for 2018. For meg framstår det mest som litt forvirret.

Men la det ligge. Det jeg mest forundres over mens Skrik-maskene spres på nett, er hvordan man når fram i politikken.

I kulturpolitikken når man for tida best fram hvis man roper høyt offentlig og lager kampanjer som forklarer hva som blir resultatet av politiske vedtak.

Og man når virkelig fram! Jeg kan nevne saker fra det siste året som Forsvarets musikk og forslag til ny åndsverklov, der kunstnerne lagde store, profesjonelle kampanjer – og fikk gjennomslag for sitt syn.

Og nå måtte de altså ut på gatene igjen.

Det finnes bra sider ved å samles til demonstrasjoner og rope høyt for å bli hørt. Man skaper samhold og en følelse av å få til noe. Men ærlig talt: Hadde det ikke vært bedre om politikerne kjente til – og brydde seg om – konsekvensene på forhånd, slik at man slapp å ty til slike midler? Hva skjedde med å snakke sammen, og lytte til dem politikken angår? Hvorfor blir kunstnerne tvunget ut på gatene for å bli hørt?

Det ser ut som kommunikasjonskanalen inn til departementet er begrenset. Det er et problem i seg sjøl. Og faren ved demonstrasjonsdemokratiet – demo-kratiet – er at enkeltsaker stadig vinner over helhetlig tenking. Det kan nok være bra for hver enkeltsak, men ikke for kulturpolitikken som helhet.

Mona As­kerød, re­daktør Mu­sik­kul­tur

Teks­ten stod først på trykk i Mu­sik­kul­tur nr. 7 på pa­pir, som kom ut 7. november.