– Jo mer vi brøt sammen, desto raskere skulle veksten være, sier musikerne som nå har brutt med miljøet. Grunnleggeren av metoden motstrider uttalelsene.

– For meg er det viktig å bruke denne anledningen til å få sagt ordentlig unnskyld, sier pianist Lotta Karlsson.

Hun har i flere år undervist, deriblant en av de to hun nå sitter sammen med rundt et møtebord i Oslo sentrum, i det som vekselvis kalles en metode, en studieretning, et kurs, og et valgemne.

På det privateide Institutt for musikerhelse og bevegelse (IMB) i Oslo kan man bli sertifisert i metoden gjennom en treårig deltidsutdanning. Karlsson har, i likhet med pianist Henrik Vanvik-Hovstein og bassist og komponist Eline Rafteseth, gjennomført denne private utdanningen som de på ulike vis mener å ha tatt skade av.

Samtidig har både en tidligere og en nåværende deltager på studiet kun gode erfaringer, og kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene. Grunnleggeren av metoden reagerer sterkt på uttalelsene. Hennes motsvar kan leses gjennomgående i denne artikkelen.

Uttalelsene fra Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth resonnerer imidlertid med flere som har vært en del av dette miljøet, og som ikke ønsker å stå frem i denne saken med navn. En deltager som tidligere ytret seg positivt om miljøet, tar nå avstand.

Hva gjør Timani så kontroversielt?

Koblingen mellom hjerne og kropp

Karlsson og Vanvik-Hovstein fikk plass på det første kullet av den treårige Timani-utdanningen ved IMB i 2013, mens Rafteseth begynte fire år senere.

Felles for de tre, og det Vanvik-Hovstein beskriver som det mest inngripende med sine mange år i miljøet, er opplevelsen av å få plantet en overbevisning om at de var traumatiserte fra barndommen av.

Alle tre ønsket å kurere og forebygge fysiske belastningsskader, men gradvis i utdanningsløpet kom ideen, enten direkte eller indirekte fra Timani-grunnleggeren, om at de på et eller flere tidspunkter i løpet av livet hadde blitt traumatisert.

Les svaret til Timani-grunnleggeren lenger ned i avsnittet.

I starten av Timani-utdanningen dreide undervisningen – som foregikk i grunnleggerens private hjem – seg om anatomi, skadeforebyggende øvelser og meditasjon.

Koblingen mellom hjerne og kropp, som er en av de syv grunnpilarene Timani bygger på, ble viet plass i undervisningen fra start, blant annet gjennom øvelser knyttet til konseptet emotional connection.

Dette konseptet kan sies å være en teknikk som fokuserer på å fintune innover i kroppen – å bli værende i en følelse, enten den er god eller vond, for så å oppnå en form for emosjonell utløsning.

– Følelsen jeg sitter igjen med er at intensjonene i Timani har vært gode, men at utfallet for mange har vært utrolig dårlig, sier Karlsson.

Grunnleggeren av Timani, Tina Margareta Nilssen, svarer Kontekst på anklagene om at hun skulle ha plantet ideen om at studentene hadde blitt traumatisert:

– Å sette slike merkelapper på studentene strider mot hele verdigrunnlaget jeg som lærer står for. Jeg møter tvert om studenter med empati om de forteller om negative opplevelser. Om vi ble gjort oppmerksom på at noen av studentene hadde særlige utfordringer eller behov, oppfordret vi alltid til å skaffe hjelp utenfra, noe som også står i avtalen hver enkelt elev undertegnet. Dette har jeg selv gjort ved aktuelle anledninger. Noe annet ville vært uansvarlig, svarer Nilssen.

Nilssen påpeker samtidig at Karlsson ikke har belegg for å si at utfallet for mange har vært dårlig, og viser til en intern evaluering fra 2021, hvor 88.5 % av respondentene svarte at de var «fornøyde» eller «meget fornøyde» med Timani-utdanningen.

– Det stemmer at intensjonene til Timani er gode, svarer Nilssen.

Førte til gradvis forverring

Ved siden av de obligatoriske undervisningstimene, skulle studentene hvert år gjennom et bestemt antall personlige coachinger.

For Rafteseth, som kom til IMB og Timani-metoden for å få orden på en senebetennelse, ble det revolusjonerende. Endelig fikk hun presentert en årsak til hvorfor hun hadde det så vanskelig mentalt.

Følelsene hun hadde i kroppen ble hun fortalt var logiske med tanke på hva hun hadde opplevd i fortiden.

– At tilstanden min ble forverret ble forklart med at vi måtte skrelle bort alt stresset i nervesystemet for at det underliggende skulle bli synlig. Ting måtte bli verre før det ble bedre, sier hun.

Da tre år med Timani-behandling fra lærerne på instituttet ikke hadde gitt vedvarende bedring, men heller gradvis forverring, søkte Rafteseth seg til Distriktspsykiatrisk senter.

– Nå vet jeg at jeg har bipolar lidelse og trenger medisiner. I Timani ble jeg oppfordret til å ikke ta medisiner, for alt stammet fra uløste traumer i barndommen, ble jeg fortalt.

En helt sentral idé var at man kom for å lære å spille instrumentet sitt bedre, men at hele mennesket «ble reddet» i tillegg, beskriver Vanvik-Hovstein.

– Akkurat det med å «redde» var en sjargong som ble til etter hvert. I kollegiet snakket vi ofte om det i forbindelse med coachingen vi ga.

Vanvik-Hovstein beskriver at han opplevde en desorientering i seg selv når han deltok i disse coaching- og undervisningstimene. Likevel kjenner han seg ikke igjen i Karlssons og Rafteseths opplevelse av psykiske utfordringer mens de gjennomgikk behandlingene Timani introduserte dem for.

– Antagelig fordi jeg opplevde at idet jeg brøt, stabiliserte ting seg veldig fort. Mens vi holdt på med øvelsene kunne jeg ha store emosjonelle releases, som vi kalte det. Når jeg fikk distanse, sluttet det jo, sier Vanvik-Hovstein.

Nilssen svarer at hun «blir utrolig trist av å lese disse beskrivelsene», men påpeker at de oppsatte coachingtimene ved instituttet kun utgjorde 1–3 timer av totalt gjennomsnittlig 180 timer undervisning gjennom et år.

– Elevene sto også fritt til å avstå fra coaching, slik flere valgte å gjøre. For en del studenter fikk coachingen et større fokus enn det som var planlagt i studieplanen, blant annet fordi de valgte å ha flere timer, også utenfor instituttets rammer og for egen regning, svarer Nilssen.

Görtz-metoden ble møtepunktet for Nilssen og Vanvik-Hovstein i 2008, da han var 18 år og fersk musikkstudent ved NTNU, hvor hun var innleid som vikar i arbeidsfysiologi.

Han beskriver Nilssen som karismatisk, varm, og som en som hadde svaret på hva som ville kurere skaden han hadde i underarmene.

Ikke lenge etter første møte fikk Vanvik-Hovstein en gave fra Nilssen: Boken The one thing holding you back av Raphael Cushnir. Konteksten var at Nilssen ved flere anledninger hadde fortalt ham at det var følelser han ikke var i kontakt med.

– Etter hvert begynte hun å koble det til at jeg måtte kjenne på følelsene rundt relasjonen til moren min. De første gangene hun sa det, hørtes alt veldig rart ut. Så rart at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det, sier Vanvik-Hovstein.

Fordi Nilssen insisterte, og Vanvik-Hovstein hadde fått stor tillit til henne, begynte han å tenke at det kanskje var verdt å undersøke det som lå gjemt i det ubevisste.

– Etter hvert hadde hun greid å dytte en kile mellom meg og den tryggeste emosjonelle forankringen jeg hadde i livet mitt.

Nilssen: Studentenes helse var eget ansvar

Nilssen understreker i e-posten til Kontekst at Timani ikke er noen behandlingsform, og at hun heller aldri har hatt som formål å skape konfliktsituasjoner i studentenes arbeids- eller private relasjoner.

– Jeg har hele veien vært opptatt av å vurdere Timani-studiet med et åpent blikk. Jeg møter derfor gjerne hvem som helst av tidligere studenter eller andre, som har innspill til hvordan studiet kan forbedres, og om endringer vi har gjennomført ikke er tilstrekkelige. Gjennom en god dialog er jeg sikker på at vi kan gjøre studiet enda bedre.

Nilssen skriver også at hun og instituttet (IMB) har invitert til dialog og møter siden den interne konflikten startet for to år siden, hvor de har foreslått oppklaringsmøter, blant annet sammen med en nøytral tredjepart i form av organisasjonspsykolog.

– Det er fortvilende å se alle forsøk bli avvist, og at de som her blir intervjuet heller finner det formålstjenlig å flytte konflikten inn i offentligheten, skriver Nilssen.

I en versjon av en omfattende Timani-avtale som studentene måtte undertegne, står det blant annet at «Timani er ikke en terapiform, behandlingsform, treningsform, meditasjonsform eller coaching-metode, og skal derfor ikke promoteres som, eller brukes som en erstatning for disse».

I avtalen fraskriver «Tina Margareta Nilssen og Timani-studiet under Timaniakademiet seg alt ansvar for noen som helst fysisk eller psykisk skade som måtte oppstå under veiledning i skolens og Tina Margareta Nilssens regi».

Denne avtalen ble senere endret, blant annet for Rafteseth, hvor den ovenstående setningen ble tatt ut og endret til at deltagerne skal søke profesjonell hjelp dersom det skulle vise seg å være nødvendig.

– Tilbakemeldingene fra studentene, samt evalueringen fra 2021, tegner et helt annet bilde [enn hva Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth beskriver].

– Jeg fikk høre at de ubehagelige følelsene bare var egoet mitt som brant opp

Henrik Vanvik-Hovstein

– Vi har også, i alle årene med Timani-utdanning, vært ekstremt bevisste på hvor vår kompetanse sluttet, og hva vi skulle gjøre som lærere om noe dukket opp i undervisningen. Derfor fikk alle studentene ved oppstart klar beskjed om at egen helse var deres eget ansvar, og fra og med høsten 2015 inngikk dette også i avtalen hver enkelt undertegnet, skriver Nilssen.

Nilssen tilbød Kontekst å legge frem dokumentasjon relatert til Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseths engasjement i Timani. Kontekst mente dette ikke var nødvendig ettersom de tre tidligere studentenes engasjement kommer tydelig frem i intervjuene. Kontekst tilbød imidlertid Nilssen et intervju om andre Timani-relaterte emner som ikke kommer frem i denne artikkelen. Nilssen svarte da at hun ikke så noen grunn til å gjennomføre et intervju.

Løfte om livsendring

Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth beskriver alle at de ble sterkt preget av de første møtene med Nilssen.

Fra andre deltagere på innføringskurset i Timani fikk de høre om hvordan metodene hadde forandret livene deres, og at grunnleggeren hadde en spesiell evne til å se det ubevisste i andre.

Derfor var det vanlig at folk hadde intense reaksjoner i møte med henne.

– Jeg fikk høre at de ubehagelige følelsene bare var egoet mitt som brant opp. Det husker jeg godt, fordi det var en av de få gangene jeg prøvde å si ifra om at jeg synes det var ubehagelig, det vi gjorde, sier Vanvik-Hovstein.

Karlsson, på sin side, hadde mistet faren sin noen måneder før første møte med Timani. Hun beskriver at hun var desorientert, hadde mye sorg, og at hun så på verden med helt andre øyne.

I et forsøk på å komme seg tilbake på pianokrakken reiste hun til Oslo for å delta på et av Timanis kurs om å takle sceneskrekk.

– Det var heller et rent meditasjonskurs, men jeg fikk en kjempeopplevelse bare av å sitte ned og lukke øynene. Dette handlet ikke bare om å spille, ble vi fortalt [av Nilssen], men det kom til å forandre livene våre.

Under kurset fikk Karlsson tilbud om gratis enkelttimer i Timani, i bytte mot at hun søkte seg til musikkinstituttet Barratt Due og ba om Nilssen, som underviste i arbeidsfysiologi der, som pianolærer.

– Jeg ble så smigret og tenkte at fremtiden som pianist var sikret. Derfra begynte det å vokse en form for takknemlighetsgjeld – en følelse av at jeg skyldte henne noe, sier Karlsson og understreker at Barratt Due sa nei til forespørselen.

Barratt Due: Avsluttet kontrakten  

Kontekst har snakket med avdelingsleder for høyskolen ved Barratt Due, Bjørn Einar Halvorsen. Da stillingen ble opprettet og Halvorsen ansatt i 2014, underviste Nilssen allerede i arbeidsfysiologi på høyskolen.

Et drøyt år etter at han ble ansatt valgte avdelingslederen å avslutte kontrakten til Nilssen, men han ønsker ikke å gå nærmere inn på bakgrunnen for den beslutningen. 

Siden har Nilssen ved flere anledninger, senest i 2021, vært gjesteforeleser på PPU-programmet ved Barratt Due, forklarer Halvorsen. 

– PPU-programmet bruker gjesteforelesere fra ulike miljøer for å belyse ulike aspekter, også innen arbeidsfysiologi. Det er da ikke snakk om undervisning av enkeltstudenter, men heller informasjon om Timani.

Som seriøs utdanningsinstitusjon skal Barratt Due introdusere studenter for arbeidsfysiologi, forklarer avdelingslederen videre, men da skal det være fundert i forskning og allment akseptert kunnskap. 

– Det får heller være opp til studentene om de ønsker å oppsøke alternative bevegelser, men det er ikke noe vi skal ta inn i vår undervisning, sier Halvorsen.

Sett bort fra en rapport fra NMHs forskningssenter i 2015 og en pågående studie på Universitetet i Agder, er det gjort få undersøkelser av hvilken effekt Timani-metoden har. 

I 2021 ble den første studien, hvor Nilssen er medforfatter, publisert av tidsskriftet Frontiers in Psychology. Den konkluderer med at metoden ser ut til å gi umiddelbare resultater i selve spilleteknikken, men at mer forskning er nødvendig for å undersøke langsiktige virkninger. 

Den fagfellevurderte studien er et samarbeid mellom Universitetet i York og IMB.

– Timani er kanskje den minst alternative metoden man kan finne for å oppfylle den faglige målsettingen i emnet arbeidsfysiologi rettet mot musikere, skriver Nilssen om påstanden fra Barratt Due. 

Nilssen skriver til Kontekst at Timani er «bredt akseptert som en anerkjent metode og brukes ved en rekke høgskoler og universiteter», og viser til at hun har undervist ved flere store internasjonale universiteter det siste året. Hun oppfordrer alle som kan tenke seg å forske på metoden til å sette i gang. «Det er slik jeg blir en bedre lærer, og slik blir Timani en enda bedre metode», skriver Nilssen.

(fortsetter under)

Om å gjøre å knekke sammen

På Timanis nettside står det:

«Learning Timani is NOT for you if you: Are looking for solving mental and psychological challenges». Og: «Timani is not intended to diagnose, treat or cure any disease or medical condition.» 

Timani skal altså ikke stille diagnoser eller behandle noen, noe det også står i den nevnte kontrakten som studentene skal undertegne før de begynner. 

Men i praksis var det ifølge Karlsson, Rafteseth og Vanvik-Hovstein en kollektiv oppfatning om at diagnoser og anbefalt behandlingsløp ikke var avgjørende for å løse problemene man hadde.

«Jeg mener at den langvarige angsten var en direkte konsekvens av den emosjonelle behandlingen vi fikk»

Lotta Karlsson

For å gripe muskelproblemene ved roten, måtte de ses i sammenheng med fortidens uløste og kanskje ubevisste traumer. Traumene ble hentet frem ved hjelp av ulike metoder som studentene mot slutten av utdanningen skulle utføre på hverandre. 

Kontekst har sett videoopptak fra Timani-undervisning i 2020 hvor en instruktør og andre deltagere sitter stille i en halvsirkel på gulvet, mens lydene av en deltager som gråter høres i flere minutter. 

– Jeg opplevde nesten at det var om å gjøre å knekke sammen, sier Rafteseth før Karlsson legger til:

– Det var i hvert fall sånn at jo mer vi brøt sammen, desto raskere var veksten.  

Karlsson har i likhet med sin tidligere elev Rafteseth blitt diagnostisert etter tiden i Timani, med posttraumatisk stresslidelse som følge av farens dødsfall. 

Tilbudet hun fikk fra skolepsykologen på Barratt Due om å bli med i en sorggruppe ett år etter farens bortgang, takket hun nei til. Karlsson var, som følge av Timani-deltagelsen, overbevist om at problemene ikke lå i dette savnet.

Under sine ti år i miljøet slet Karlsson med panikkangst, men i likhet med Vanvik-Hovsteins følelse av desorientering, forsvant den idet hun sa opp Timani-lærerjobben og kuttet kontakten med miljøet. 

– Jeg mener at den langvarige angsten var en direkte konsekvens av den emosjonelle behandlingen vi fikk og ble oppfordret til å gi hverandre, sier Karlsson.

Nilssen skriver som svar:

– I alle fag- og utviklingsprogrammer vil enkeltpersoner føle på utfordringer, som man forsøker å løse når de oppstår. I noen tilfeller skjedde det også hos oss, men da er det viktig å være bevisst på rollen og grensene. Derfor oppfordret vi til, gjennom undervisningsmetodikken og etter hvert avtalen med hver enkelt student, at de også hadde et ansvar for å søke helsehjelp hvis de hadde behov for det. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at dette ble oppfattet som veldig ryddig.

I Timani ble Brainspotting forsøkt for å forsterke en affekt i musikken, men hovedformålet var i coachingen. Karlsson beskriver at hun hadde enorme opplevelser under behandlingen, noe hun mener bidro betraktelig til den emosjonelle destabiliseringen hun opplevde.

Vanvik-Hovstein forteller at han ved hjelp av metoden ble bedt om å visualisere den relasjonelle forbindelsen mellom seg selv og moren.

– Jeg husker at jeg klarte å visualisere den, men at jeg ikke klarte å bryte den slik jeg ble bedt om, forklarer han.

Bedt om å holde seg unna familiene sine

Fordi vonde opplevelser fra barndommen etter sigende var roten til både fysiske og mentale problemer, ble de tre musikerne i perioder oppfordret til å holde seg unna familiene sine. For tett kontakt kunne ødelegge den enorme, personlige veksten de viste. 

Både Karlsson og Rafteseth forteller at de fikk spesifikke instrukser om antall dager i året de kunne tilbringe med foreldrene.

– Mamma har sagt at jeg først kom hjem med ny klesstil. Neste gang jeg kom hjem var jeg ikke like glad. Jeg satt mer og mer på rommet. Så ble jeg hardere mot dem. Krassere. Jeg mente at jeg var så mye mer opplyst enn dem. At jeg kunne se alt de ikke så, sier Rafteseth.

Uoverensstemmelsene med omverden ble etter hvert så mange at det var enklere å holde venner og familie på avstand enn å prøve å forklare hva som egentlig skjedde. Tidvis var det også vanskelig for dem selv å forstå hva de holdt på med.

– «Folk lever ikke som vi gjør», ble vi fortalt. Det var derfor andre var så emosjonelt avstengt, sier Karlsson før Rafteseth legger til:

– Vi så ingen røde flagg, for alt skjedde så gradvis.

Skaden som Vanvik-Hovstein hadde i underarmene da han traff Nilssen, ble han ikke kvitt gjennom øvelsene han fikk i Timani, men i fjor tok den fem år lange pausen han hadde fra den offentlige scenen slutt. 

– Det var resultatet av å ha tenkt mye mer kritisk om det fysiske jeg lærte i 2008, mener han.

Tina Margareta Nilssen svarer i e-posten til Kontekst at det «er vanskelig å forstå hvor disse påstandene kommer fra». Hun opplever også at dette er totalt ukjent for et stort antall tidligere studenter, og skriver at det aldri har eksistert noen retningslinjer ved instituttet om å bryte kontakten med sine foreldre.

– Slike råd ville vært langt utenfor vårt kompetansefelt, og å tilrå noe slikt ville vært uansvarlig. Studiet er et yrkesrettet studium der vi alltid har oppfordret studentene til å ta ansvar for seg selv og sin egen helse, å gjøre egne kritiske vurderinger og ta egne valg ut ifra hva man selv ønsker, skriver Nilssen.

Tidligere Timani-deltagere: Sliter fremdeles med å spille 

Kontekst har vært i kontakt med tidligere Timani-studenter og -lærere ved IMB. To av dem ønsker ikke å stille med navn i denne saken, men Kontekst kjenner identiteten deres. 

En av dem forteller at hen fremdeles sliter med å spille piano, fordi det fremkaller vanskelige minner og følelser fra Timani-tiden.   

– Jeg håper at jeg kan begynne å spille igjen, og synes det er vondt å tenke på at Timani, som skulle hjelpe meg som musiker, ble en total avsporing, sier pianisten.  

De fysiske problemene som var utgangspunktet for at de oppsøkte utdanningen, ble gradvis koblet til traumer fra barndommen. Begge kjenner seg igjen i beskrivelsen til Vanvik-Hovstein og Rafteseth av at foreldrene deres angivelig hadde hatt en uheldig, emosjonell effekt på dem. 

En av de tidligere Timani-lærerne Kontekst har snakket med, beskriver at det nærmest alltid var en psykisk årsak bak fysiske vondter.

«Jeg håper at jeg kan begynne å spille igjen, og synes det er vondt å tenke på at Timani, som skulle hjelpe meg som musiker, ble en total avsporing»

Gradvis hadde det å lære å spille instrumentet sitt bedre blitt snudd om til å lære å leve på en bestemt måte. Samtidig rådet en kultur for en skepsis til medisiner og det offentlige helsesystemet, og at alternative løsninger, som Brainspotting, ofte ble sett på som bedre. 

Den tidligere læreren beskriver at det å «reddet verden» var noe som stadig ble snakket om innad i lærerkollegiet, og av og til i undervisningen.

– Det er pinlig og vondt å tenke på nå i ettertid, sier læreren. 

Nilssen svarer at hun ikke kjenner seg ikke igjen i disse påstandene. 

– Tvert imot er jeg en pådriver for verktøy som fysisk kan forbedre øvingsvanene og musikernes hverdag bedre. Øvelsene i Timani er i stor grad hentet fra ny forskning innen fysioterapi. Og, som jeg har understreket flere ganger har den enkelte student selv ansvar for å oppsøke profesjonell hjelp ved behov.

Endringer i læreplanen

Karlsson er den av de fem som kuttet kontakten med Timani-kollegene sist, i desember 2022. Årene i forkant skjedde det flere endringer i utdanningsplanen, forklarer hun, etter at tidligere studenter hadde rettet kritikk mot metodene de ble utsatt for.

«Please note, however, we do not do or teach performance coaching, psychological techniques or meditation», står det nå presisert på Timanis nettside for den treårige utdanningen, etter kritikken.

Selv om utdanningen har endret form de siste årene, hvor det offisielle er at meditasjon og personlig coaching er tatt ut, mener Karlsson at den interne sjargongen og selve verdigrunnlaget er det samme som da hun var student for ti år siden. 

– Jeg hadde en reell forhåpning om at ting skulle endre seg og at det skulle komme en unnskyldning. Det var en sorg for meg at jeg ikke lenger kunne stå inne for det vi underviste.

Den siste kommunikasjonen hun hadde med kollegene i Timani, var en e-post hvor hun oppfordret dem til å beklage for skadene disse metodene hadde påført studentene. 

Det samme var kravet fra Vanvik-Hovstein da han kuttet kontakten for to år siden.

– Da hadde jeg blitt like gammel som Nilssen var da vi møttes. Jeg ville aldri ha sagt noe av det samme til en 18-åring. Når jeg begynte å tenke den tanken, innså jeg plutselig hvor absurd relasjonen vår var, sier Vanvik-Hovstein.

Fjernet coaching

Kontekst har fått se e-post-korrespondansen der Vanvik-Hovstein oppfordrer Nilssen til å beklage og slutte med coachingen han beskriver som farlig. I sitt svar beklager Nilssen for feilene han mener hun har begått, og forsikrer ham om at hun allerede har sluttet å gi coaching.

 – Jeg var helt rasende. Ikke minst fordi jeg begynte å bli redd for at jeg hadde gjort det samme mot studentene jeg underviste, sier han.

Nilssen skriver til Kontekst at coaching ble tatt helt ut av studiet i 2021, og at man kan få inntrykket gjennom intervjuene at coaching var et hovedtema under Timani-utdanningen. 

– Det er helt feil. Vi [tok coaching] bort fra studieplanen fordi vi ønsket å legge større vekt på Timaniundervisningen. Dessuten diskuterte ved flere anledninger i lærerteamet at coachingteknikkene potensielt kunne åpne for dypere prosesser enn det vi ønsket å ha ansvar for. En Timani-time, slik det undervises på høgskoler rundt om i verden i dag, inneholder heller ingen elementer av coaching, skriver Nilssen. 

(fortsetter under)

Beate Mordal: Kjempefornøyd med studiet

– Først og fremst er det et lite sjokk for meg å høre at noen av disse tidligere studenter/lærere synes det har vært så problematisk med utdannelsesforløpet. Det var ikke sånn jeg opplevde det da jeg gikk studiet, sier operasanger Beate Mordal etter at Kontekst la frem skildringene og kritikken fra Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth.

Mordal ble introdusert for Timani da hun studerte ved Institutt for musikk på NTNU i 2011–12.

– Jeg var nysgjerrig på hva kroppen anatomisk gjør når jeg synger, skriver hun på e-post til Kontekst. 

I 2015, året mellom bachelorgraden ved NTNU og Operaakademiet i København meldte hun seg på utdanningsforløpet ved IMB.

– Det var åtte helgekurs, som var utrolig lærerikt, gøy og fritt.

Mordal skriver at hun da tok kurset for å ha flere ben å stå på dersom hun skulle undervise i tillegg. 

Hun fullførte ikke det andre året av studiet, eller «level 2» som det ble kalt, på grunn av jobb. 

– Men det var ingen problem for noen, og jeg var også tydelig på at jeg ville helst i første omgang bruke det for egen utvikling.

– Hvordan opplevde du at miljøet innad i Timani var?

– Jeg opplevde miljøet som et godt og trygt sted å være, med mange åpne mennesker som kunne stort sett være seg selv. 

Om kritikken fra de tre tidligere studentene mot Timani og Nilssen, skriver Mordal:

– Vi har selvfølgelig alle våre individuelle opplevelser av utdannelsen, men for meg har Tina alltid vært oppfattet som raus, og vil kun det beste for hver enkelt. Hun har hjulpet meg masse ved forskjellige anledninger, både som sanger og som menneske. For meg har hun og måten studiet har vært lagt opp på vært åpen for kritikk hele veien og åpen for forandring. Jeg var dog kjempefornøyd med studiet. 

– Har du i løpet av din Timani-utdannelse vært utsatt for Brainspotting eller opplevd at du skulle bearbeide traumer?

– Det har aldri vært obligatorisk for meg, men noe man personlig kan velge å gjøre underveis om man vil. Jeg vil ikke si jeg har vært «utsatt» for noe jeg selv ikke ville.

– Vil du si deg enig i at det i Timani-miljøet «nærmest alltid var en psykisk årsak bak fysiske vondter, og at det rådet en kultur med skepsis til medisiner og det offentlige helsevesenet»?

– Nei. Overhodet ikke.

Nåværende student: – Timani ga meg flere verktøy

At Timani-studiet nå har endret seg, slik Nilssen påpekte, er noe også en nåværende deltager sier:  

– Beskrivelsene om traumebehandling kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i, sier Tuva Semmingsen.

Hun begynte på Timani-studiet i 2020, og mangler et par eksamener for å fullføre. Hun beskriver studieløpet som mye selvstendig lesing, samt 4–5 samlinger i Oslo hvert år.

Semmingsen har 25 års erfaring som sanger, og jobber nå både ved Det Kgl Danske Musikkonservatorium i København og som 1.-amanuensis i sang ved Griegakademiet i Bergen. 

Hun begynte med Timani for å styrke egen kunnskap om hele kroppen som sanginstrument da hun skulle over i lærerstilling.

– Jeg har fått det jeg hadde bruk for; konkrete verktøy for å analysere hva mine studenter gjør med hele kroppen. Jeg har fått flere verktøy i verktøykassa, rett og slett.

Når Kontekst beskriver opplevelsene om traumeterapi, både individuelt og i grupper, som en del av Timani-tiden, blir Semmingsen overrasket.

– Det lyder litt som en annen planet. Jeg har aldri vært vitne til, eller deltatt i individuell eller gruppeterapi i regi av studiet, og våre eventuelle traumer har aldri blitt tatt opp. 

– En liten del av pensum er kunnskap om at emosjoner kan oppstå hos noen studenter i arbeidet med kroppen, og at vi som undervisere skal opptre forsvarlig, og ha forståelse for når vi bør henvise videre til kvalifiserte behandlere. Dette prinsippet kalles trauma-informert tilgang, og er en etablert metode. Det er viktig for oss å vite hvor vår kompetanse som undervisere ender, og at vi overhodet ikke er kvalifisert til å behandle elevene. 

– En tidligere Timani-deltagere vi har snakket med sier at det under den tiden rådet en kultur for en skepsis til medisiner og helsevesenet. Opplever du at det er en forskjell mellom hva som blir sagt i Timani-undervisningen og hva som blir sagt i Timani-miljøet?

– Hæ, nei! svarer Semmingsen

– Klassen jeg går i er mangfoldig, og består av både utøvere og undervisere. Det er stor romslighet, og plass til våre forskjellige perspektiver i faglige diskusjoner. 

– Timani er en bevegelsesmetode, ikke noe hokuspokus eller en hellig gral som kan løse alt. Jeg har aldri blitt forespeilet at det skulle være noe mer, sier Semmingsen.

Andsnes: Fikk hjelp med betennelse

Det er flere etablerte musikere som de siste årene har gått god for Timani. Kanskje den mest kjente av dem er Leif Ove Andsnes. Sitater fra han er prominente både på Timanis hjemmeside og på boken Kunsten å spille på lag med kroppen, forfattet av Nilssen og gitt ut på Norsk Musikkforlag i 2022. Boken har også blitt oversatt til engelsk.

Andsnes fikk hjelp av Nilssen for å håndtere en betennelse i albuen i 2019, og fortsatte arbeidet med henne etter at han ble friskmeldt.

«Jeg er tre år inn i en reise med å utforske dette området på en helt annen måte enn tidligere i livet. Det kan være utfordrende og forvirrende å utforske ukjent terreng, (…) men noen ganger må man våge å utforske nytt terreng for å skape forandring og nye muligheter», skriver Andsnes i forordet til boken. 

Kontekst kontaktet Andsnes via hans PR-byrå, og la frem kritikken fra Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth mot Timani, og spurte om Andsnes ønsket å ta en prat om hans erfaringer med metoden.

«Det har jeg dessverre ikke anledning til nå», svarte Andsnes.

– Jeg tar avstand fra Timani

En annen etablert musiker, trommeslager, sanger og komponist Siv Øyunn Kjenstad uttalte seg i 2019 til Konteksts forgjenger Musikkultur positivt om sin egen opplevelse av Timani. 

«Det var som om noe løsnet og dører ble åpnet», sa hun til Musikkultur om de fysiske øvelsene.

Kontekst spurte Kjenstad om hun nå ville utdype erfaringene sine fra Timani-miljøet. Kjenstad svarer at hun har brutt med Timani.

– Jeg tar avstand fra strukturen, og vil ellers la musikken min snakke for seg, sier Kjenstad.

Hun ønsker ikke å kommentere temaet ytterligere. 

(fortsetter under)