– Hvis det er for lett, så er det ikke noe gøy
Motstand er helt nødvendig, sier Bente Børsum og refererer med det både til scenekunst og storpolitikk. Nå gir hun seg – etter 66 år på scenen – for å «sitte under palmene».
En morgen ved kjøkkenradioen aner nyhetene krig og gryende fare, og så kommer Bente Børsum. På radioen altså. Hun snakker om krigen.
Og noen dager senere, i en loftsleilighet på vestkanten av Oslo, snakker Børsum igjen om krigen – og ikke minst om monologen, eller monologen om krigen om du vil.
I Et tysk liv tar Børsum rollen som Brünhilde Pomsel, som jobbet som sekretær for Joseph Goebbels under andre verdenskrig.
– Hun ble 102 år gammel, og først i meget høy alder var hun villig til å snakke om dette. Hun ble arrestert etter krigen, men kunne ikke begripe at hun hadde gjort noe galt, hun gjorde jo bare jobben sin.
Dette sier altså Børsum, snart nitti år, da også ordentlig pensjonist, og tiltagende bekymret for hvordan verdenspolitikken utvikler seg.
– Jeg synes forestillingen er så aktuell. Og disse tingene er jeg også opptatt av. Spesielt i disse dager, denne mangelen på refleksjon.
– Man har jo ikke lært en dritt.
To avslutninger
De som har sett Børsum fremføre monolog tidligere er kjent med en annen verdenskrigstematikk. Min forestilling om mor, Børsums kritikerroste monolog om sin mor Lise, hadde premiere i 2006, har blitt spilt 256 ganger, og skal nå også rundes av.
For etter at Et tysk liv skal spilles på Oslo Nye, skal «morsmonologen» som hun kaller den, avslutte Børsums 66 år lange teaterkarriere med fire forestillinger på Caféteateret på Grønland i begynnelsen av april.
Og så skal hun gi seg for godt. Sannsynligvis.
– Ja, nå tror jeg det holder, selv for meg. Da drar jeg og sitter under palmene og ser på sola.
Blir puttet i en krok
De seksogseksti årene begynte slik: Børsum ble fast ansatt på Nasjonalteateret rett etter endt utdannelse ved Statens Teaterhøgskole i 1958.
– Det var ikke det beste stedet å begynne som ung og uerfaren. Man fikk jo roller, men ble ikke tatt særlig vare på. Den gang var det kun hovedscenen, og det var helst de etablerte skuespillerne som regjerte.
Og dette, å bli tatt vare på, er noe hun mener skuespillere fremdeles ikke blir.
– Om man først er ansatt ved et teater så blir du selvfølgelig tatt vare på, men det er jo så sjelden at man får en fast ansettelse nå. Nye sjefer vil ha andre ansikter inn som han eller hun har sansen for og så må du ut, eller så blir du puttet i en krok.
– Men så er det å gjøre seg uunnværlig da. Bruke albuene og sånn. Det er også et talent som noen har.
– Hadde du?
– Nei, ikke særlig. Men det er derfor jeg var heldig som hadde fast ansettelse. Jeg vet ikke om jeg hadde greid meg som frilanser. I hvert fall siden jeg har telefonskrekk.
– Nå får jeg dårlig samvittighet for at jeg ringte deg om dette intervjuet.
– Nei, så galt er det ikke heldigvis. Men å ringe og spørre om jeg kunne få et møte med den og den viktige personen var vanskelig.
Børsum sier det som mange erfarne scenekunstnere – blant annet folkemusiker Berit Opheim her i Kontekst – har sagt. Hun vil ikke anbefale noen å bli scenekunstner, i dette tilfellet skuespiller – hvis ikke de må.
– Du må ha mye pågangsmot altså.
I tre år var Børsum rektor ved Statens Teaterhøgskole. Hun var med på å intervjue søkerne, blant annet om hvorfor de ville bli skuespillere.
– Man fikk så mange rare svar. «Jeg vil gjerne bli kjendis» liksom … takk, men denne karrieren er nok ikke for deg.
– Du må være motivert på en måte som virkelig angår deg og hvor du synes du har noe ordentlig å by på, sier hun.
Et skille mellom jobb og privatliv
Den gjengse TV-seer, hva nå det enn er, vil kanskje huske Børsum fra Reisen til julestjernen, hvor hun spilte dronningen, eller om du trenger noe nyere; fra Exit. Andre roller, både i tv-serier og filmer finnes det uhorvelig mange av. Ikke minst er hun til stede i Thea Hvistendahls kritikerroste Håndtering av udøde.
Det er tyve år siden hun ble pensjonist, men hun har, meget åpenbart, ikke sluttet å jobbe.
Og i denne spennvidden på både skjerm og scene, kunne Børsum fort vært en av våre største skuespillerkjendiser. Men som antydet har hun holdt seg mer i bakgrunnen.
«Jeg har liten sans for sånt kjendis- og diva greier, stort sett holdt meg unna Se og Hør og blader», sa hun til VG i 2016.
Men i fjor var hun der, i Se og Hør, hektet på hennes Exit-rolle og en pris.
– Det er en sånn balanse mellom å gjøre seg kjent og det å ha en karriere som ikke har gått helt i hop for meg. Nei, jeg liker ikke å bli kjent fordi man skal være kjent, sier hun.
Hun fnyser over all sporten på TV. Og akker seg litt over at bare sport skal være kultur, alt annet har jo forsvunnet fra avissidene.
Og mellom dette forteller hun om sine to tidligere ektemenn. En arkitekt, og en skotsk professor i filosofi, og ikke minst at hun er veldig glad for at hun hadde et privatliv som var utenom teateret.
– For meg har det vært en veldig god ting å ha den balansen. At det ikke hele tiden skal bare være scenegreier, og at du har samme jobben som mannen din.
– Du ville ikke satt pris på å være i en teaterfamilie, som den som også spiller på Oslo Nye i år?
– Ikke nødvendigvis. Men det er jo veldig fint at det fungerer for dem.
Å få ungdom til å legge ned den jævla mobilen
Den nevnte prisen var sådan en æres-Amanda, som står på hyllen en halvmeter fra der vi sitter i denne loftsleiligheten med utsikt over plassen hvor Hjalmar Johansen skjøt seg etter at Amundsen gjorde slutt på karrieren hans ved å tilnærmet kaste han ut av sydpolen.
Og selv om Kontekst noe umusikalsk oppfordrer Børsum til ikke å skyte seg når hennes yrkeskarriere er slutt – hun tar det med en kort latter og en vittig kommentar – så sier hun om Amandaprisen:
– Det er jo veldig stas å få en ærespris. Det blir en slags oppsummering av alt man har gjort. Jeg ble veldig stolt og glad for den.
Kulturminister Lubna Jaffery, som delte ut Amandaprisen til Børsum er «en veldig flott dame». Men kulturpolitikken i seg selv har ikke Børsum noe særlig til overs for.
– Den er blitt et stebarn i offentligheten og ikke lett å få øye på.
Men storpolitikken er hun høyst opptatt av, og er noe som kommer til uttrykk gjennom både Min forestilling om mor og Et tysk liv.
– Nå kommer høyrekreftene og tyter opp her og der. Verden ser helt jævlig ut, synes jeg. Det er en galskap som man nesten ikke kan ta innover deg. Og vi sitter her i nord på oljebøtta vår og har det uforskammet godt. Foreløpig …
– Du har kanskje en tanke om å opplyse med disse to forestillingene?
– Ja, det er en del av det. Og for å nå til ungdommer er jo det første du må gjøre å be dem om å pelle bort den jævla mobilen som de sitter og plukker på. Og det er ikke så lett bestandig.
– Men jeg skjønner at det kanskje ikke er det mest spennende for enkelte skoleungdom å høre på en gammel dame stå der og fortelle om mora si. Noen av guttene er litt vanskelig å nå – det har jeg merket meg. Men ellers har jeg alltid hatt veldig stor respons på historien min.
Moren til Bente, Lise Børsum, ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten fordi hun jobbet illegalt. Hun hjalp jøder og andre forfulgte nordmenn over til Sverige, før hun ble tatt og satt inne i to år, først på Grini, så i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
– Det var så vidt hun overlevde og kom hjem igjen.
En mangel på kunnskap om verden
Handlingen i Et tysk liv er som sådan ikke like personlig for Børsum, men tematikken står henne nært. Forestillingen, skrevet av Christopher Hampton, og basert på dokumentaren A German Life, vakte oppsikt da den hadde premiere i London i 2019.
– Det er en setning som ble skrevet om forestillingen som jeg bet meg merke i; «Hvor pålitelig er ditt moralske kompass?»
– Ja, det er veldig fint. Denne damen som jeg nå har blitt interessert i (Brünhilde Pomsel), alt bare glir forbi henne. Hun lever kanskje et intetsigende liv, men hun har en jobb, og er interessert i å tjene penger. Og hun jobber for noen av de jævligste folkene i denne verden, Goebbels og gjengen, SS-folka.
– Vi vet jo ikke hvor mye hun egentlig tar inn, ikke sant? Hun sitter og skriver på maskin, så det kan hende at hun må lese de tingene hun skal skrive på maskinen, og at der er noe som drypper inn. Men den totale mangelen på engasjement i det samfunnet og det livet du lever i, den blankheten, det synes jeg var interessant.
Og det ser man i dag også, fortsetter hun.
– Den mangelen på kunnskap for verden rundt oss som mange utviser. Og det jeg synes er for jævlig, er at man ikke har lært. Det er akkurat det samme som før, nå går verden i dass igjen. Om det blir verdenskrig nå … det får vi da bare håpe at det ikke gjør.
En arbeidersk metode
– Mister du deg i det under monologen? Lar du deg rive med?
– Ja, kanskje rives med på en måte, men ikke miste. Jeg er 100 % bevisst til stede. Det er så nøyaktig, som å spille et fiolinstykke.
– Er det sånn du alltid har arbeidet?
– Ja, du må være 100 % bevisst på hva du gjør, ha full kontroll, være veldig på plass, i alle fall i en monolog, der har du bare deg selv å støtte deg til. Det høres kanskje veldig «tørt» ut, men du bruker selvfølgelig ditt eget følelsesregister, men alltid med et bevisst lite blikk fra siden.
– Ser du på deg selv mer som en kunstner eller arbeider?
– Jeg vet ikke, det er et vanskelig spørsmål. Det er bare meg som holder på og formidler noe jeg er opptatt av og synes er morsomt.
Men Børsum innrømmer at det tar på.
– Du skal være ganske sterk mentalt for å holde på med dette her. Hver gang jeg begynner på en ny rolle, så tenker jeg, «Nei, Gud, dette kan ikke jeg gjøre. Dette greier jeg aldri.» Jeg må gå opp til sjefen og si at noen annen må ta rollen.
– Men da kan resultatet bli desto bedre, for da må du kjempe deg gjennom motstanden. Det skal ikke være for lettvint, Hvis det er for lett, så er det ikke noe gøy. Man SKAL ha noe å stri med.
At karrieren (potensielt) skal rundes av på den intime Teaterkjelleren på Centralteatret, synes Børsum er veldig morsomt. Med det føler hun at hun får ta del i det som utgjør teaterscenen for de unge, de små scenene hvor man ‘finner sin egen vei’.
– Der merker du hvor mye teateret betyr for de som driver det. Hvor mye de unge skuespillerne har å by på, og hvor bra det er. Man ser hvor stort engasjementet er. Det gjør meg glad.
«Et tysk liv» spilles på Oslo Nye i mars. «Min forestilling om mor» spilles – muligens for siste gang – på Cafeteateret i april.
