– Tidligere har jeg egentlig ikke hatt noe å fortelle
Barna har flyttet ut, bandet er satt til side. Janove Ottesen går inn i en ny fase i artistlivet
Om Janove Ottesen skal oppsummere livet sitt, er det slik: Oppvekst, fotball, studietid, musikk, masse greier.
Innen disse kan man plassere noen nyanser om man må, et skille mellom Kaizers Orchestra og solokarrieren som Janove for eksempel. Men det er disse fem punktene som er hovedtrekkene.
Det er i ‘masse greier’ han befinner seg nå, uten hensikt med å se seg spesielt mye tilbake, men heller nyte nåtiden og feire at han har fått livets første terningkast seks som soloartist, for hans sjette album Fullmånehymner.
– Skål, sier han rolig, og drikker små slurker av et glass sancerre i en hotellrestaurant vis-à-vis Oslo S.
Tosidig
Janove som artist er to personer på én gang. Dette er noe han understreker. Han har en side som består av «fest, dansing på bordet og ‘verden går til helvete tralala’», det sistnevnte en referanse til en av hans tidlige solosanger. Den andre siden består av ettertenksomhet, refleksjon og rolig piano.
Og det er denne siden av Janove som nå gir ut plate og skal på soloturné. Fest-Janove hadde sin foreløpig siste dans med fjorårets forsinkede album Det sorte karneval – en utgivelse hvor den festlige sirkusstemningen og den kromatiske tonaliteten man kjenner fra Kaizers var til stede fra første sang.
Fullmånehymner er noe helt annet. Det vil si, noe ganske annet, for han har gitt ut rolige album før.
Likheten med de foregående nedpå-utgivelsene Barrikadeballader (2020) og Spindelvevriff (2018) er imidlertid kun fiffig og bevisst kronglete titulering.
Årets utgivelse er et konseptalbum i lyrisk forstand, hvor alle sanger, fra ulike perspektiver handler om månen.
– Det er ganske fascinerende at det finnes åtte milliarder mennesker på jorden og mer eller mindre alle har sett på det samme punktet der oppe, sier han.
Mer enn det er han opptatt av månens fysiske og relasjonelle tilstedeværelse.
– Den drar i oss alle. Både det fysiske med tidevannet og hvordan det påvirker oss som mennesker, men også mystikken rundt den. Den minner oss på at det er så mye mer å finne ut av.
– Du skriver i flere sanger om månen i romantisk forstand, i relasjon mellom deg og en annen …
– Ja, noe av det kommer fra noe Tom Waitz sa, om at man er to personer på hver sin side av kloden, som avtaler å se opp på det samme punktet.
– Men også at noen er som en måne for deg.
I Janoves tilfelle er dette Susanne Reienes, kjæreste siden de var 15 år gamle, gift i 2004, nå forretningspartnere. Han sammenligner samarbeidet de har både med Lennon & McCartney og med seg selv og Geir Zahl i Kaizers-perioden – som en sparringpartner man ikke kunne klart seg uten.
I forholdet er det Janove som er månen.
– «Du er sola, jeg er månen», som DumDum Boys sang?
– Ja, det er definitivt Susanne som er sola. Som er eldst, den kloke av oss.
Et tekstlig skille
Det yngste av parets to barn flytter nå ut, til Oslo for å studere. Susanne og Janove har også flyttet, ut av Stavanger by og til landet, for første gang som par. Det er en markør i livet.
I Janoves artistkarriere markeres den nye livsfasen med hans første turné helt alene – uten staffasje. På scenene i Trondheim, Bergen, Oslo og Stavanger vil det kun være han og et piano.
For en frontmann som har skapt sitt navn ved å være en av landets fremste entertainere, som har dengt på oljetønner og tatt det norske rockespråket over landegrensene som ingen har gjort før eller siden, fordrer dette en ny type tilnærming til konsertene.
– Tekst blir 100 % viktig. Både teksten som synges, men også konteksten – det som blir sagt mellom sangene.
«Jeg satser på å være en mini-Nick Cave.»
Han refererer til de gangene han har stått i merchboden etter konsert og fans han sagt ettertrykkelig hvor fint det han sier mellom sangene var.
– Jeg trenger egentlig ikke sangene, jeg behøver bare fortelle historier, sier han lurt.
Den velkjente, alltid nytrimmede luggen er sølvgrå og isbjørnhvit, men mannen ser vitterlig ut som en som både trener hardt og jevnlig (noe han gjør), og en som fremdeles har både mye fest og festmusikk i seg.
– Men nå er jeg 47 år, bemerker han, og det med et anslag av at dette midtveispunktet i livet tilsier at han må bevege seg videre som liveartist. At han i egne øyne er gammel nok til kunne by på publikumsvennlige anekdoter i visetradisjonens stil.
– Tidligere har jeg egentlig ikke hatt noe å fortelle. Men jeg begynte med dette i 2019 og merket at jeg fikk en helt annen kontakt med publikum. Jeg kan snakke med dem slik som du og jeg snakker – bortsett fra at de ikke svarer da.
– Men det er det som nå føles mest naturlig, som gjenspeiler perioden i livet jeg er i.
Dytt himmelen bort
Janove har en tydelig ledestjerne på dette feltet. Han nevner Nick Cave elleve ganger i løpet av intervjuet, hvor den mest åpenbare hyllesten er dette:
– Jeg satser på å være en mini-Nick Cave i Norge.
Med dette mener han at Nick Cave har en bråkete showman-side som kommer til uttrykk gjennom konserter med The Bad Seeds, men også stillferdige alene-med-piano-turneer.
Janove ser også til Cave for gravitasjonskraft, den som alle virkelig gode frontmenn har.
– Du ser det på noe så enkelt som istedenfor å si «put your motherfucking hands in the air», så sier han «push the sky away».
– Og når man er litt eldre, så trenger man ikke være helt bajas på scenen og hoppe rundt som en apekatt. Man har en tilstedeværelse som man kun får med alder og erfaring.
Ingen triks, bare tekst
Han presiserer at det kun kommer til å være han på scenen under turneen. At folk ikke må tro at det, som Thomas Dybdahl gjorde da han hadde solokonsert i Operaen, kommer et band rullende inn på scenen på det man trodde ville være siste note.
– Nei, jeg prøver å gjøre ting jeg aldri har gjort før, og denne gangen er det dette. «Vær så god, ingen triks, bare meg og pianoet».
– Det er et veldig vanskelig format. Med bandet så vet vi at dersom vi starter rolig, at du som er i publikum kommer til å danse ræva av deg om et kvarter. Men nå har jeg ikke peiling på hvordan publikum kommer til å respondere.
(fortsetter under)
Fullmånehymner er i seg selv for tynn – rent lengdemessig – for å fylle en hel konsert, og Janove sper derfor på med et utvalg fra karrieren. Kurateringen av låter har imidlertid nå nødvendigvis mer fokus på tekstene enn tidligere.
– Tekster var viktige før også. Men måten jeg arbeider på har alltid vært at musikken kommer først, og så bruker jeg dette til å finne ut hva jeg blir inspirert til å si. Det var også delvis slik med Fullmånehymner, selv om jeg hadde en idé at jeg ville skrive tekster om månen.
Janove sparret med kona for tekstene til albumet.
– Hun hjalp meg i stor grad med å finne ut hva jeg ville si. For jeg kan være ganske fri og eksotisk i min presentasjon.
Se deg aldri tilbake, enda
Janove er ikke religiøs – han har ikke «kjøpt drakta og går med skjerfet», men han er spirituell.
Tekstlinjer som «Du skal ikkje heim før du får tegn fra oven» og «Om du tørr [sic] sleppe verden inn til deg / Kommer solå med lyset», er lite tilslørte dobbeltbetydninger.
– Det som står i Bibelen er fine historier, men det er vel også alt det har av betydning. Mange av tekstene på albumet refererer heller til «den mørke» pandemien, samtidig som jeg ser lyst på fremtiden. Jeg er jo optimist.
Det er imidlertid vanskelig å komme unna at musikken tidvis har et sakralt preg, noe anmeldere også har plukket opp.
– For meg er det et andektig uttrykk, men i kunstnerisk forstand, ikke religiøst. Det var ikke intensjonen at det skulle få dette uttrykket da jeg begynte på albumet, det var bare slik det ble.
– I begynnelsen var jeg heller mer fokusert på at det ikke skulle være melankolsk.
Anti-melankolien kommer av at, selv om han nå er ved denne personlige syvmilsmarkøren, selv om han klar for å fortelle historier fra pianokrakken, så er han ikke klar for å se seg tilbake og summere opp karrieren.
– Jeg har erfart at ting endrer seg når man kommer dit. Det gøyeste er å ha drømmer, de trenger ikke nødvendigvis bli oppfylt. Om jeg ser på mine idoler, Tom Waitz, Leonard Cohen, Nick Cave, så var det da de kom i 60-årene av de kunne ‘se seg tilbake’ og spille alle de gode, varierte konsertene. Jeg har lyst til å komme dit, men jeg er ikke der nå.
– Jeg ønsker bare å fylle porteføljen, Gønne på med musikk, teater, business og andre ting.
Andre ting
Andre ting, eventuelt ‘masse greier’ er det mye av i Janoves liv. I tillegg til albumene og turneene er det produsentjobber, håndtering av plateselskapet, foredrag og vinyltrykkeri.
– Jeg elsker å gjøre noe stort ut av små nisjeting, sier han.
– Som hva?
– Kaizers!
Apropos, vi snakker ikke om Kaizers fremtid, selv om «Hjerteknuser» denne uken plutselig dukker opp på Spotifys toppliste takket være det som enklest beskrives som ‘en Tiktok-greie’.
Det er tross alt ni år siden bandets foreløpige siste ompa døde ut. Vi kunne like gjerne snakket om Kaizers-forgjengerne Gnom og Blod, Snått & Juling. Det føles lenge siden Kaizers var på sin siste turné.
Den eneste gangen temaet kunne kommet opp, er når vi snakker om Karpes spektakulære konserter i Oslo Spektrum og VGs kommentator som sammenlignet dem med nettopp Kaizers’ avskjedsturné.
Janove hadde vært der, på Karpe, og var imponert.
– Fikk du blod på tann for å vise hva som kan gjøres i det formatet med et rockeband?
Spørsmålet ebber ut i snakk om produksjonen av showet og – ikke overraskende – en viss australsk artist.
– Vi [Janove med band] tenker annerledes enn hva Karpe gjør med livekonsertene. Vi har spilt for 5000 mennesker i Stavanger, som blir vårt Spektrum, men vi ser mer til Nick Cave med tanke på hvordan en konsert bygges opp og avsluttes.
En å dra sammen med
Janove må gå, videre til disse andre tingene som utgjør hans nåværende fase. Han har lagt en vinylutgave av Fullmånehymner på bordet. I teksten til tittelsporet heter det:
Du ser når tranene flyr i formasjon / Tenk å vær en del av et lag, tenk å vær to / Og når en blir sliten då kan den andre dra/ Og ingenting er for langt på land eller på hav
For tross alle sine månefaser, er tematikken her, som det er mellom linjene i alle sangene på Janoves personlige vendepunktsalbum: å finne tilhørighet og identitet i en ny fase av livet.
Da er det kanskje et naturlig spørsmål til artisten som er i evig spagat mellom fest og refleksjon, og personen som for lengst har funnet den som han drar lasset med:
– Har du funnet din identitet?
– Ja, men den er ikke boks. Den er i konstant utvikling. Jeg har skrevet det til og med: «Jeg endrer og forandrer meg til du kjenner meg igjen».
