Alexanderteknikk – nyttig for musikeren ⋆ Kontekst

Alexanderteknikk – nyttig for musikeren

Alexanderteknikk er en praktisk metode, for å utforske hvordan man gjør det man gjør, og for å lære å bruke sine tanker bedre. Seks musikere har fortalt om sine erfaringer.

Det å lære og tilegne seg ny kunnskap er et kontinuerlig samspill mellom vår kropp og våre tanker. Når vi lærer å spille et instrument, eller når vi videreutvikler oss som musikere på et allerede høyt nivå, foregår det læringsprosesser som blir inkorporert i kroppen. I dag er det stor og bred enighet blant forskere innen den kognitive vitenskapen om at kropp og sinn interagerer og er fundamentalt flettet sammen når vi lærer. Psyko-fysiske prosesser bestemmer hvordan ny kunnskap erverves på alle nivå (Damasio 2010 og Shapiro 2011). For en musiker vil år med øving, repetisjoner og utøvende virksomhet bli integrert som erfaring i kropp og sinn. Med erfaring og gjentakelse utvikler musikeren sine vaner. Disse vanene karakteriseres av de fleste ofte som enten «fysiske» eller «mentale».

Bakgrunn

Høsten 2013 leverte jeg min masteroppgave i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap. Jeg skrev om Alexanderteknikken (AT) og dens verdi for utøvende musikere. Min hypotese da jeg startet arbeidet med oppgaven var at ved å ta AT i bruk, både i utøvende situasjoner og i dagliglivet, vil musikeren kunne oppnå økt innsikt i hvordan etablerte vaner og tillærte mønstre kan være med på å begrense læring og videre utvikling.

Ved å bli oppmerksom på automatiserte mønstre vil musikeren kunne velge nye måter å reagere på, og få en ny erfaring og opplevelse av hvordan kropp og tanke interagerer, noe som vil være positivt for musiseringen. Empirien i oppgaven var dybdeintervjuer av seks profesjonelle musikere (en bassist, en trompetist, en cellist, en fiolinist, en hornist og en oboist). Fire av musikerne spilte fast i profesjonelle orkestre, to var frilansere. Da jeg intervjuet musikerne hadde alle hatt minimum 10 til 15 timer med AT.

Hva er Alexanderteknikk?

Å lære AT er å få økt innsikt i hvordan tanke og kropp interagerer. Det er en læringsprosess hvor eleven gradvis blir klar over og kjent med egne reaksjonsmønstre og vaner av både «psykisk» og «fysisk» karakter. En elev i AT lærer å hemme sin automatiserte og vanestyrte reaksjon på et stimuli (dette kalles inhibition), og eleven lærer hvordan selve motivasjonen til å handle er med på å påvirke hvordan han utfører ulike aktiviteter (Kvammen 2013).

Teknikkens opphavsmann, F. M. Alexander (1869-1955), brukte mange år på å avdekke sin egen «bruk». Han brukte ordet «use» om hele organismens bruk, og oppdaget i løpet av denne prosessen at kropp og tanker var uløselig knyttet sammen. Han avdekket at forholdet mellom hodet, nakken og ryggen var bestemmende for hvordan han brukte seg selv, altså hvordan kroppen som helhet ble organisert. Han avdekket også at hvordan han tenkte på dette forholdet var av avgjørende betydning (dette kalte han for «primary control») (Alexander 1932). AT er med andre ord en praktisk metode, hvor eleven sammen med læreren utforsker hvordan man gjør det man gjør. Dermed er teknikken også en metode som lærer eleven å forbedre hvordan han bruker sine tanker (Vineyard 2007).

Kropp-sinn-problematikken

Vårt vestlige samfunn er gjennomsyret av en dualistisk tankegang. Det gjenspeiles i språket, hvor vi ofte karakteriser et problem som enten «psykisk» eller «fysisk». Begrepene er med på å opprettholde et skille mellom kropp og sinn (Lakoff og Johnson 2003). Denne måten å betrakte verden på har lange tradisjoner. Den franske filosofen René Descartes (1596-1650) blir ofte omtalt som opphavsmannen til en dualistisk tankegang, men separasjonen mellom kropp og tanke er en arv allerede fra antikken. Kroppen ble sett som en kilde til distraksjon i forhold til det intellektuelle livet. Bevisstheten om et skille mellom kropp og sinn har med andre ord påvirket vår kultur i århundrer.

Som musikkstudent fikk jeg tidlig et forhold til at plager som kalles psykiske eller fysiske henger sammen og påvirker hverandre, men opplæringen og undervisningen var likevel preget av en dualistisk tankegang. Opplæringen forsterket dermed mitt verdensbilde av at det mentale og det fysiske var to separate deler som kunne kureres og utvikles hver for seg. Kroppen var objektet som kunne manipuleres med fysiske øvelser, ofte for å styrke «dårlig pust» eller «dårlig holdning», og det mentale var noe man kunne bearbeide med endring av tankemønstre. Det var ingen som pekte på at den finstemte sammenhengen og interaksjonen mellom kropp og tanker er av avgjørende betydning når vi lærer.

Musikere vet at man er avhengig av en kropp som fungerer optimalt og at negative tanker som «her kommer det vanskelige løpet!», kan være ødeleggende for resultatet. Dessverre er de fleste ikke trent til å oppdage den uløselige sammenheng-en, noe musikerne jeg intervjuet bekreftet.

Musikernes erfaringer

Felles for alle musikerne i prosjektet var at innsikt i AT førte til endringer som hadde mye å si for deres profesjonelle karrierer. Alle seks hadde ulike utgangspunkt da de begynte å ta timer i teknikken: To av musikerne hadde ingen særskilte problemer da de startet med timer, mens fire oppsøkte AT fordi de ønsket å få bukt med belastningsskader og smerter i muskler. Disse fire hadde også ofte en opplevelse av stress og ubehag når de spilte. Resultatene ble delt inn i ulike kategorier, blant annet prestasjonsrelaterte forbedringer etter timer i AT, prestasjonsangst, ensemblerelaterte situasjoner, gester og øving.

Alle musikerne brukte beskrivelsen «økt frihet» om sitt eget spill etter timer i teknikken, og at det generelt opplevdes lettere å spille. Beskrivelser som gikk igjen hos alle seks var: mer overskudd til musisering, økt stabilitet i lyden, flere overtoner, rikere timbre, økt rytmisk presisjon og mindre anstrengelse ved lydproduksjon.

Hornisten, som tidligere hadde forbundet det å spille med mye stress og ubehag, rapporterte om større ro, en økt rytmisk presisjon og ikke minst opplevde hun mindre spenninger når hun spilte. Bassisten, som lenge hadde strevd med sterke og hemmende smerter i armen, og som var til vurdering for operasjon, kunne rapportere at etter timer i AT var han i stand til å spille uten smerter. Trompetisten opplevde også store endringer, blant annet i pusten. Hun beskrev den som mindre anstrengt og at flyten i spillet ble forbedret med AT. Fiolinisten fortalte at han i flere år hadde prøvd ulike former for behandling for vonde skuldre, men det var først etter timer i AT at han opplevde varig endring.

De to som hadde startet med teknikken uten særskilte problemer kunne fortelle om åpenbare endringer som var positive for utøvingen. Cellisten fortalte at han ble mye mindre sliten på lange orkesterøvelser og oboisten framhevet at AT hadde gitt henne en videre oppmerksomhet og økt tilstedeværelse på podiet.

Vid oppmerksomhet og bevissthet omkring hvordan de musiserte var felles for alle seks. Økt oppmerksomhet førte også til forbedring i ensemblesituasjoner: Informantene lyttet bedre, og kunne dermed respondere bedre på musikerne rundt seg.

Musikernes gester endret seg og alle mente at AT hadde gitt dem økt mulighet til å bevege seg friere og mer organisk. To fortalte at AT hadde ført til nye og større gester, mens to andre fortalte at deres gester var mer økonomiske og mindre etter timer i teknikken. Informantene trakk også fram AT som et nyttig verktøy for å takle nerver og prestasjonsangst. Flere understreket at teknikken ga dem en mulighet til å reagere på en ny måte når nervene kom, noe som gjorde nervøsiteten mindre lammende.

Mange musikere er konsumenter av ulike teknikker og behandlingsmetoder som kan hjelpe for stressmestring, smerter og plager. AT blir ofte plassert i samme bås som disse, noe jeg mener er feil. Å lære AT er en educational process, som den amerikanske pedagogen John Dewey har kalt det. Dewey var selv mangeårig elev av Alexander.

Gjennom bevisstgjøring av vaner, som ved første øyekast virket utilgjengelige, og ny bevisst tenkning, ga Alexanderteknikken musikerne en mulighet til å bruke seg selv på en mer naturlig og hensiktsmessig måte. Slik kunne deres potensial bli utnyttet til fulle.

Arbeidet med masteroppgaven og sangundervisning av studenter, både ved fagskolen Bårdar akademiet og ved Musikkteaterhøyskolen, har gjort det mer og mer klart for meg hvilket effektfullt og nødvendig verktøy Alexanderteknikken er.

Hele masteroppgaven finner du her: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-40661

Tekst: Anne Cecilie Røsjø Kvammen

Artikkelforfatteren Anne Cecilie Røsjø Kvammen er frilanssanger og sangpedagog ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo.

Referanser:

Alexander, F. M. (1932): The Use of the Self, Great Britain. London: Methuen og Co.Ldt. (gjenutgitt 2001 av Orion books Ltd.)

Damasio, Antonio (2010): Self comes to mind. New York:

Pantheon Books, a division of Random House, Inc.

Kvammen, Anne Cecilie Røsjø (2013): Alexander Technique and the Performing Musician. Universitetet i Oslo, IMV.

Lakoff /Johnson (2003): Metaphors we live by. The University of Chicago Press, Chicago and London.

Shapiro, Laurence (2011): Embodied Cognition. USA and Canada: Routledge.

Vineyard, Missy (2007): How you stand, How you move, How you live. Cambridge: Da Capo Press.