– Å skrive sanger er som å bli sugd inn i et sort hull

«Nomadisk» er ordet som først dukker opp om den unge artisten Aykas øveromsituasjon.

Den nyinnflyttede leiligheten, eller øverommet, er luftig og lys og ligger i en klassisk Oslo-bygård fra sent tyvetall.

– I det siste halve året har jeg jobbet mye hjemme fordi jeg og forloveden flyttet inn i ny leilighet i oktober, sier Ayça Lingaas, som navnet bak soloprosjektet Ayka.

Hun har alltid jobbet mye hjemmefra, men i det siste har hun ikke fått laget særlig mye ny musikk.

– Det skyldes konsing på utgivelse av albumet mitt. Foreløpig har det mest blitt musikalsk kontorarbeid i leiligheten.

– Men jeg tror det å jobbe hjemmefra skaper en ekstra nærhet som kanskje gjenspeiles i musikken.

Tidligere bodde Lingaas i kollektiv og måtte ta hensyn til romkamerater da hun spilte inn.

– Da satt jeg ofte i sengen med dyna over hodet og sang lavt inn i mikrofonen i et iPhone-headset. Lyden blir veldig tett og nær på den måten, og overraskende god.

Nedpakket utstyr

Nå ligger utstyret hennes ligger pakket ned i kjelleren. Studioriggen til forloveden – musiker Johannes Fjeldstad – står inne på soverommet. Den er enkel, men funksjonell. Fjeldstad spiller blant annet med bandene Fangst og Hvitmalt Gjerde.

– Jeg kunne brukt riggen hans, men jeg bruker Logic og han bruker Cubase. Det er noe med grensesnittet i de forskjellige programmene.

Både Fjeldstad og broren hans blir imidlertid brukt som gratis arbeidskraft i bandet.

– Det er veldig greit med familiebedrift, sier Lingaas og ler.

– Men du kan vel ikke øve her med band?

– Nei. Men vi er så heldige at vi får låne bandrommet til Fangst på Øveriet iblant.

– Hvor øvde du tidligere?

– Plateselskapet mitt, Luft Recordings, hadde øvingsrom på Tanken i Sandvika. De hadde i tillegg et fancy studio hvor jeg spilte inn albumet i 2024. Rommet var så proft og svært at jeg fikk prestasjonsangst.

– Ja vel?

– Jeg tenkte at musikken ikke kunne yte stedet rettferdighet. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å produsere plata selv.

Den lille vakthunden Bowie (oppkalt etter David, selv om Lingaas «egentlig ikke er veldig fan»), som er foreviget på Lingaas albumomslag, vil opp på fanget mitt og ha blåbær.

– Han elsker blåbær. Og tørkede kaninører.

Må jobbe når inspirasjonen treffer

Ayça slapp sitt første album nå i januar. Platen er for det meste innspilt i studio. Kun i liten grad hjemme.

– Jeg ville ikke at det skulle låte for prosessert og behandlet. Noen sier at plata har et litt uferdig preg over seg, men det synes jeg er helt fint.

– Så du lager skissene hjemme. Bruker du en del av dette materialet på plata uten å spille det inn på nytt?

– Det er noen vokalspor og synth-linjer som er dratt rett inn i prosjektet fra innspillingene jeg gjorde hjemme. Ellers har jeg gjenskapt det meste.

For eksempel programmerer hun gjerne trommer hjemme. Og på plata har hun også programmert klarinett.

– Det er veldig gøy å høre en trommis eller klarinettist spille et arrangement du selv har laget på dataen.

– Kan du si noe om hvordan en omflakkende tilværelse rent kreativt påvirker måten du tenker musikk?

– Når inspirasjonen først treffer, jobber jeg intenst med låten i fire til syv timer. Det er som å suges inn i et sort hull for plutselig å våkne opp på den andre siden noen timer etterpå.

Så gjør hun sangen ferdig så langt det er mulig. Dette skjer nesten utelukkende hjemme.

– Det er viktig for meg å ferdigstille ting raskt. Tekstene kommer gjerne samtidig. Hvis jeg prøver å endre på dem senere, så funker det sjeldent.

– Jeg forsøker ofte å beholde de intuitive følelsene og ideene i musikken. Det er ofte mange gode kvaliteter i det som har oppstått spontant i senga eller sofaen, sier Lingaas.

Lingaas hadde egentlig aldri en ambisjon om å jobbe med musikk.

– Men tilfeldighetene har ført meg hit, og det er jeg takknemlig for.