Dansen løftes fra toppen og kuttes i bunn  

Regjeringen igangsatte i 2026 et danseløft gjennom å styrke dansefeltet og bevilget 10 millioner til dans, og har også foreslått det for 2027. Sparebankstiftelsen DNB er også i full sving med sitt danseløft – et løft som bidrar til at mange barn og unge i mye større grad enn før har tilgang på dans, både som deltakere og publikum.

Effekten av disse løftene kan man trolig ikke se med en gang, men det er jo lett å forestille seg at ringvirkningene for dans som kunstform kan være svært positive i tiden fremover, nå som det er investert både midler og engasjement inn fra høyere hold.    

Samtidig som vi gleder oss over dette, kommer det stadige kuttforslag fra sidelinjen. De siste årene har vi engasjert oss for blant annet St. Hallvard videregående, Dans i Trøndelag, Oslo kulturskole, Follo folkehøgskole, Skuespiller- og danseralliansen – og nå fremmer Utdanningsdirektoratet en omfattende endring i videregående opplæring som potensielt kan føre til at danselinjen svekkes betraktelig.

Samtidig foreslås et kutt i stipendet til elever i folkehøgskolen fra 40 til 15 prosent og fylkesdirektøren i Vestland foreslår å kutte i dans og drama-tilbudet ved Firda videregående.

Kunst og kultur virker lett å kutte når man ikke ser verdien. Når man ikke har kjent effekten i egen kropp og når man ikke selv har opplevd fellesskapet av å delta.

For hvert kuttforslag svekkes verdien av kunst og kultur litt og litt hver gang, noe som de færreste får med seg, da kunst og kultur mangler i den politiske debatten og er sjeldent synlig i de store mediene.  

Så fort det kommer et forslag om kutt må mobiliseringen igangsettes. Innspill må skrives, opprop og underskriftskampanjer deles, demonstrasjoner planlegges, møte på møter, plakater og utrop. Det er tidkrevende prosesser som krever store ressurser, arbeidskapasitet og energi.

All den kapasiteten og arbeidskraften som forsvinner inn i kampen for overlevelse kunne vært brukt til så mye annet konstruktivt. 

For hvert kutt må det bygges ny tro, selvtillit og kraft til å fortsette kampen for et rikt og variert kunst- og kulturtilbud. For vi vet at kunst og kultur er nødvendig for å kunne sikre et inkluderende, demokratisk samfunn.  

For å sikre rekruttering, mangfold, kvalitet og videre utvikling i dansefeltet trenger vi mer enn enkeltstående satsinger. Vi trenger forutsigbarhet. Vi trenger tid til å bygge opp, ikke bare kapasitet til å forsvare det som allerede finnes. Det skaper dissonans og ustabilitet når det styrkes fra en kant, men kuttes i en annen. Dansefeltet er i dag mer samstemte enn på lenge, vi løfter hverandre og feltets behov inn mot beslutningstakerne i samspill. Dette skulle vi gjerne sett gjenspeilet i en kulturpolitikk der dansen ble løftet i alle ledd, gjennom hele livsløpet.  

Dansen skal jo ha momentum nå, og vi vil så gjerne følge det. I stedet sitter vi og hamrer løs på tastaturene. Gi oss heller rom til å vise hva dansen gjør. Da blir det lettere å forstå hvorfor den er verdt å satse på.