Et rikt land bør ikke nøye seg med å være et karrig kulturland

• Dette er et meningsinnlegg.

Statsbudsjettet er nå lagt frem med den påfølgende sedvanlige debatten om skattereformer og avgifter. Som vanlig forsvinner kulturen fra alle større debatter.

Hvis man fjerner vår kulturarv innen litteratur, musikk, teater, billedkunst er vi bare en liten gruppe mennesker som bor på samme karrige sted og som diskuterer bensinpriser, strømregninger og formuesskatt. Det er også lett å overse at dagens kunstnere er morgendagens kulturarv.

Om 100 år er Fosse, Nordheim og Gullvåg like viktig for vår nasjonsfølelse som Ibsen, Grieg og Munch.

Og om 200 år er det kanskje Lygre, Ratkje og Ekblad som er vår felles stolthet.

Men for å kunne oppleve norsk kunst og kultur må den være tilgjengelig. Det er den ikke i dag. Hvis du bor utenfor de store byene, så har du to muligheter; reise til byene eller kapitulere og se på Netflix. 

Norge har bygget kulturhus til den store gullmedalje. Selv de minste tettsteder har i dag et kulturhus de kan være stolt av og som er blitt til storstuen for alle ulike kunstformer. Nei, forresten, slik ble det ikke. Etter den storstilte åpningen av kulturhuset, kom de økonomiske realiteter: Kulturhussjefene må få driften til å gå i balanse. Kommunene har ikke midler til å sponse smal kultur. Fylkene ser en annen vei, og regjeringen toer sine hender. Resultatet er blitt kommersiell drift med standup og julekonserter fra september til mars.

Kunst- og kunstnerorganisasjonene er samstemte i sine reaksjoner på årets kulturbudsjett: Helt greit og på det jevne. Ingenting som imponerer og lite som forarger – det er stort sett (nesten) indeksregulering.  

Det som overrasker er at lite blir gjort utover økonomiske rammer. Musikkfeltet fikk sin NOU Musikklandet i fjor med hundrevis av forslag, og med påfølgende gode høringsinnspill fra alle musikkorganisasjonene.

Gjengangeren er at distriktene har mistet sin mulighet til å oppleve et bredt spekter av levende musikk. Da Rikskonsertene ble nedlagt i 2016, kom det med en forsikring om at det ikke ville gå ut over tilbudet i distriktene.

Dette er en politisk løgn; det motsatte skjedde. Tilbudet med levende musikk er blitt utradert. Spesielt innen de smalere musikkformene som klassisk- og samtidsmusikk, folkemusikk og jazz.

Det paradoksale er at publikum for disse sjangrene finnes – også i utkant-Norge. Jeg har selv sett fulle klassiske konserter i Steinkjer, Harstad eller Mandal. 

Dette er ikke et spørsmål om å gjenreise Rikskonsertene. Det handler om å gjenreise den kulturpolitiske ambisjonen som lå bak: at levende kunst skal være tilgjengelig for hele befolkningen. Vi har kunstnerne. Vi har scenene. Vi har publikum. 

Det vi mangler, er den politiske viljen til å bringe dem sammen.

For å realisere dette til konkrete konserter, så trengs det arrangører og økonomiske rammer. De frivillige, klassiske arrangører er blitt halvert de siste femten år, og det står ikke mye bedre til innen andre sjangre.

Vi må få opp nye arrangører i samarbeid med kulturhusene, og vi må introdusere en underskuddsgaranti, slik at det ikke kreves stor økonomisk risiko.

Regjeringen har makten til å endre kulturtilbudet i Norge. Det er ikke bare kulturbudsjettet i kroner og øre som utgjør en forskjell for at levende musikk kommer ut til hele landet.