Vi trenger flere steder å lykkes

Jeg har tenkt mye på skolen i det siste. Et intervju med lokalavisen min for noen uker siden fikk meg til å se tilbake på min egen barne- og ungdomstid. På skolen. På fritiden. Og ikke minst på menneskene som ga meg muligheten til å finne musikken på skolen.

Det fikk meg også til å tenke på skolen vi har i dag. På hvilken plass musikken og de estetiske fagene har. Og på hva som egentlig får barn og ungdom til å ville lære. For PISA-resultatene bør få oss til å stille et spørsmål som er større enn hvordan vi får elevene til å prestere bedre:

Hva skal til for at flere elever får lyst til å lære?

Kanskje fordi jeg selv har fått lov til å bruke store deler av livet på det jeg likte å holde på med. Jeg fant musikken tidlig. Både på barneskolen, på kulturskolen og på musikk, dans og drama på videregående i Namsos. Jeg fant mennesker som tok interessen min på alvor. Lærere som oppmuntret meg. Musikere som kunne mer enn meg. Miljøer som gjorde at jeg fikk utvikle meg.

Jeg vet derfor hvor mye det kan bety å bli sett for noe man ennå ikke helt vet om man kan. Og kanskje er det nettopp derfor jeg blir opptatt av spørsmålet som kommer etter PISA-resultatene:

Hva om vi også trenger noe annet? Hva om elever trenger å finne et sted der de lykkes før de klarer å tro på at de kan lykkes med vanskelige fag?

Jeg husker hvordan det var å bli sett

Jeg var selv heldig. Jeg møtte lærere som så musikken i meg før jeg nødvendigvis forsto hva den kunne bli. Musikklæreren min, Terje Vie, og kulturskolelærerne mine, låtskriverne Frode Viken i DDE og Terje Olsen fra Namsos var blant dem som ga meg oppmuntring og retning. De lærte meg ikke bare musikk. De lærte meg å lytte, men også å skape og utøve musikk. De oppmuntret meg til å skrive låter. De tok ideene mine på alvor.

Senere møtte jeg mennesker som kunne ting jeg ikke kunne. Musikere, produsenter, låtskrivere, grafiske designere, fotografer, videoskapere, bookingfolk, managere, utgivere av musikk og andre fagfolk som gjorde meg bedre fordi de hadde erfaringer og kunnskaper jeg selv manglet.

Når jeg ser tilbake, er det lett å fortelle historien som om jeg hadde et musikalsk talent, og at talentet derfor fant veien frem. Men jeg tror ikke det er hele historien. For hva er et talent uten et miljø? Hva er en interesse uten noen som oppmuntrer deg til å utvikle den? Og hva skjer med et barn som kanskje har et talent, men som aldri får anledning til å oppdage det? Det er dette jeg tenker på når jeg leser om elever som strever i norsk skole.

En elev jeg aldri har glemt

Jeg har også som underviser i høyere kunstutdanning ved Universitetet i Agder hørt en historie om en student jeg aldri har glemt. Denne personen strevde med matematikk på barne- og ungdomsskolen. Leste saktere enn de andre. Hadde problemer med å sitte stille. Fant ikke helt sin plass i klasserommet. Så kom en sangstund. Den kulturelle skolesekken var på besøk, og det var full konsertproduksjon på skolen. Eleven fulgte ikke først og fremst med på sangene. Blikket søkte mot noe annet. Lyd og lys. Miksepulten. Knappene. Kablene. Hva som skjedde når en bryter ble skrudd på. En lærer la merke til det. Og lot eleven prøve.

Etter hvert fikk eleven styre lyd, lys og video på elevforestillinger. Plutselig var det noe eleven kunne. Noe eleven mestret. Noe andre trengte eleven til. I dag jobber eleven som multitekniker ved et større kulturhus i Norge. Jeg synes den historien sier noe viktig om skolen. Ikke fordi alle barn skal bli multiteknikere på et kulturhus. Men fordi den viser hva som kan skje når en lærer oppdager en annen inngang til eleven. Hva om skolen noen ganger er for opptatt av å finne ut hva eleven ikke kan? Hva om vi i større grad burde lete etter det eleven kan, og bruke det som utgangspunkt for videre læring? Det betyr ikke at alle elever skal få et individuelt opplegg basert på det de tilfeldigvis liker. Men det betyr kanskje at vi bør bli flinkere til å lete etter innganger til læring som eleven faktisk kjenner seg igjen i?

Kan musikk gi bedre PISA-resultater?

Er løsningen å sette flere gitarer, trommer, keyboards og lydanlegg inn i klasserommene? Kan vi forvente at PISA-resultatene automatisk går opp? Forskningen på direkte overføring fra musikkundervisning til akademiske ferdigheter er blandet. Noen studier finner positive effekter på enkelte områder, mens andre ikke finner sikre generelle effekter. Så nei, jeg tror ikke musikk og estetiske fag er en mirakelkur for norsk skole. Men kanskje er det heller ikke det interessante spørsmålet. Jeg synes et annet spørsmål er langt mer spennende:

Hva skjer med læringen når et barn opplever at det får til noe?

Derfor handler ikke argumentet mitt om at musikk skal brukes som et middel for å produsere bedre PISA-resultater. Musikk må ha en plass i skolen også fordi musikk er verdifullt i seg selv. Som en endelig verdi. Men erfaringene fra musikken kan samtidig lære oss noe om hva som skal til for at barn tør å prøve, feile, øve og prøve igjen.

Når man lærer å spille et instrument, må man øve. Man gjør feil. Man prøver igjen. Man hører forskjell på det man spilte i går og det man spiller i dag.

Når man skriver en sang må man finne ordene. Forkaste dem. Begynne på nytt. Lytte. Samarbeide. Lese om nyheter i mediene for å ha noe å skrive om. Tåle at andre mener noe annet. Det er ikke nødvendigvis ferdigheter som PISA måler. Men det er erfaringer med læring.

Vi trenger flere steder å lykkes

PISA 2025 viser også at mange norske elever strever med utholdenhet og med å oppleve at skolen har verdi. OECD finner sammenhenger mellom elevenes opplevelse av skolens verdi, utholdenhet og prestasjoner. Det synes jeg er interessant.

For hvordan lærer vi egentlig barn å holde ut når noe er vanskelig? Vi kan selvfølgelig fortelle dem at de må jobbe hardere. Men kanskje trenger de også erfaringer som viser dem at det nytter å jobbe hardere. At øving faktisk gjør en forskjell. At det som var vanskelig i går, kan være mulig i morgen.

Jeg tror det er noe av det musikken har lært meg. Og kanskje er det nettopp derfor vi trenger flere praktiske og estetiske fag i skolen. Ikke fordi alle skal bli musikere eller kunstnere, men fordi flere elever trenger flere steder å oppleve fremgang, tilhørighet og mestring. For noen kan det være musikk. For andre kan det være sløyd, kunst, matlaging, drama, teknologi eller idrett. Det avgjørende er kanskje ikke hvilken dør eleven går gjennom. Det avgjørende er at det finnes flere dører.

Vi må passe på at skolen ikke blir for smal

Jeg tror vi kan gjøre en feil når vi diskuterer skolens resultater. Når resultatene faller vil vi naturlig nok styrke det som måles. Det er forståelig. Men det kan også føre oss i feil retning dersom det som er lettest å måle gradvis blir det som får størst plass. Hvis vi gjør skolen stadig smalere, kan vi samtidig fjerne noen av arenaene der elever oppdager hvorfor det er verdt å lære.

Jeg tror ikke vi skal velge mellom matematikk og musikk. Eller mellom lesing og kunst. Det er en kunstig motsetning. Spørsmålet bør heller være hvordan fagene kan spille sammen. Hvordan kan en elev som ikke finner seg til rette ved pulten få en annen inngang til læring? Hvordan kan en elev som har mye på hjertet, men mangler ordene, få et språk? Hvordan kan en elev som lærer gjennom hendene, få bruke dem? Og hvordan kan vi hjelpe eleven til å ta erfaringen med å få til noe med seg tilbake til matematikken, norskfaget eller naturfaget? Jeg har ingen enkel oppskrift. Det har heller ikke PISA.

Men kanskje bør vi bruke resultatene til å stille bedre spørsmål, ikke bare til å lete etter raskere svar.

Hva om vi begynner et annet sted?

Jeg tror ikke løsningen på skolens utfordringer er én ny reform. Jeg tror heller ikke at musikk alene kan løfte norske PISA-resultater. Men jeg tror på lærere som ser elevene. På skoler med flere måter å lære på. På rom der det er lov å prøve og feile. Og på verdien av å oppleve: Dette fikk jeg til.

Det var en viktig erfaring for meg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten menneskene som så meg, oppmuntret meg og ga meg muligheten til å prøve. Derfor tror jeg spørsmålet etter PISA 2025 ikke bare bør være hvordan vi får norske elever til å prestere bedre.

Vi bør også spørre hvordan vi skaper en skole der flere elever får oppleve at de har noe å strekke seg etter, og noe de faktisk kan lykkes med. For kanskje begynner læring ikke alltid med at vi forteller eleven hva han eller hun må bli bedre på. Kanskje begynner den noen ganger med at en voksen ser på en elev og sier: Prøv. Og så får eleven kanskje oppleve: Dette kan jeg.

Innleggsforfatter opplyser at han har brukt KI som et hjelpemiddel til korrektur og språkvask i arbeidet med teksten, som UiA bruker Copilot til. Innholdet er innleggsforfatterens eget.