Teaterjobber blir endret av KI. Blir det færre av dem?

Scenekunst som foregår her og nå, med ekte mennesker både på scenen og i salen, trekkes ofte fram som den definitive motvekten til vår tids gjennomdigitaliserte samfunn – en slags siste skanse av menneskelighet. Men er teateret egentlig noe unntak i et kulturfelt som oversvømmes av KI-generert materiale, og der utallige jobber står i fare for å forsvinne? På ingen måte, mener ulike fagfolk Kontekst har snakket med. 

Et spørsmål om tid

Frilansscenograf Åsmund Færavaag understreker at scenografene ikke er det hardest rammede fagfeltet, som for eksempel tegnere og grafikere, der jobbdøden allerede har vært stor. Han frykter likevel at det bare er et spørsmål om tid før KI også gjør jobber i teateret overflødige.

Han ser dette i sammenheng med en i utgangspunktet presset økonomi og et stadig økende jag etter å kutte kostnader: 

– Det er ikke noe nytt at teatrene har dårlig økonomi, poengterer han. 

Likevel har han inntrykk av at det har skjedd noe de siste årene – at det har vokst fram en større vilje til å gå på kompromiss med faglighet og menneskelige bidrag.

Scenografen trekker fram noe han kaller «forkortede produksjoner», et fenomen han oppfatter som forholdsvis nytt. Det går ut på at institusjonsteatrene vil lage mindre omfattende produksjoner på lavere budsjett – i teorien uten at kvaliteten skal bli dårligere.

– Teatrene har allerede innarbeidet et språk for det. De tilbyr oppdraget til en kostymedesigner eller scenograf, med redusert budsjett og lavere honorar, forteller han. 

Tanken fra oppdragsgiversiden er ifølge Færavaag at det skal tilrettelegges for litt mindre jobb, men han mener det sjelden blir slik i praksis. 

Grobunn for KI

Scenografens store bekymring er at dette landskapet skaper grobunn for at ulike fagfunksjoner kan erstattes av KI. 

Han ser at KI allerede er i bruk mange steder, blant annet i planleggingsfasen, der regissører og scenografer kan visualisere hva de ser for seg og vise det til resten av det kunstneriske laget. 

Færavaag frykter dette fører til at det estetiske uttrykket blir mer ensrettet, fordi de mest brukte KI-modellene i all hovedsak er trent på materiale fra amerikansk populærkultur. Det som genereres, bærer preg av det, mens særnorske referanser og kontekster fortrenges.

– Vår kulturs særpreg blir sakte utvasket, fordi en overvekt av kildematerialet i KI-modellene er fra USA, sier han. 

Et etisk anliggende

Færavaag mener dette til syvende og sist er et etisk spørsmål. Han tar til orde for at hele det norske feltet må spørre seg hva slags teater man vil ha i fremtiden: 

– Er det menneskeskapt teater, der samhandlingen mellom aktørenes unike fagkunnskap skaper uforglemmelige øyeblikk for publikum? Eller kunst skapt av en amerikansk datamaskin?

– Vi må kunne forvente en høyere etisk standard av institusjonsteatrene, fortsetter Færavaag, som mener de store teatrene må ta tydeligere stilling til bruk av KI. 

Institusjonene er frøbanker for vår norske kulturarv, mener han. 

– Den må vi ta vare på. Teater er en stor fellesskapsøvelse. Den generative teknologiens overfladiske effektivitet truer den unike fagkompetansen i teateret.

Må det en atombombe til?

Færavaag opplever at scenekunstbransjen sitter på gjerdet og ikke har innsett alvoret. 

– Vi har ikke hatt noe «mord» ennå, sier han, og viser til hvordan det ofte må en skandale til før problematiske temaer blir tatt tak i.

Scenografen sammenligner generativ KI med oppdagelsen av fisjon og kjernekraft. Han mener vi ikke helt har forstått hva det er vi har fått mellom hendene. 

– Det måtte et Hiroshima og Nagasaki til før man skjønte hva dette var for noe. KI er like farlig, men på en helt annen måte. Folk må bevisstgjøres, avslutter han. 

Allerede i bruk

Komponist Peter Baden skriver musikk til teater, dans, film og TV, og underviser i musikk og ny teknologi ved flere universiteter og ved Høyskolen Kristiania. Hans inntrykk er at det allerede er svært utbredt å benytte seg av KI i mange ledd av den kreative prosessen i teatrene. 

– Første gang jeg så det var for to år siden, i en operaproduksjon i Sverige. Hele backdropen var helt tydelig et ChatGPT-bilde. Jeg gjenkjente uttrykket med én gang og fikk en vond klump i halsen, sier han. 

Baden forteller at de eksemplene han har sett i det kunstneriske resultatet, enn så lenge har vært visuelle. 

– Men så er det alt man ikke vet, legger han til.  

Hans inntrykk er at generativ KI brukes i alt fra søknader som sendes til Kulturrådet til analyser av manus. Ifølge Baden kan man for eksempel legge opp hele forestillingens manus i et KI-verktøy, og be verktøyet om hjelp til for eksempel å kartlegge viktige momenter i handlingen eller en rollefigurs utviklingslinje. 

Musikalske snarveier 

Også på teatermusikkfeltet er mulighetene mange. Når en forestilling skal lydlegges, kan KI-verktøy forenkle hele prosessen, forklarer Baden. Han har sett studenter bruke ChatGPT til å planlegge hvor det bør være musikk, og Suno til å generere den ønskede musikken ved hjelp av noen tastetrykk. 

Komponisten mener lignende forenklingsprosesser også er i bruk i det profesjonelle feltet, og han tror det kan bli gjengs i neste generasjon som lager musikk for teater. 

Disse praksisene ser han på som svært negative, fordi man «forbigår alt som heter prosess». Det vil si at man hopper over den menneskelige bearbeidelsen av materialet, som ifølge Baden er basert på «kollektive erfaringer og historiske linjer, sett i relieff til egen identitet og intuisjon»: 

– Man lager noe dypt personlig, menneskelig og sjelelig, understreker han og legger til:

– Isteden er dette arbeidet over på 0,2 sekunder.

Bør inn i kontraktene 

Komponisten er helt enig med Færavaag i at teatrene må ta stilling. Han deler også scenografens syn på teateret som menneskelige i sitt vesen, og han mener det har en egenart som må beskyttes og ivaretas.

– Et virkemiddel kan være å innlemme restriksjoner mot KI-bruk i kontraktene teatrene gjør med ulike bidragsytere. 

Han bruker kontraktene han selv må undertegne når han lager musikk for Netflix som eksempel. Ofte står det helt eksplisitt at man ikke har lov til å bruke KI til å «prompte» eller generere den musikken som skal lages; den skal være menneskeskapt.

– Ingen interesse av å bruke KI

Kjersti Horn er regissør og teatersjef ved Det Norske Teatret (DNT). Hun er helt på linje med oppfordringen fra Baden og Færavaag.

– Som regissør har jeg ingen interesse av å bruke KI, skriver hun i en e-post.

Også som teatersjef ønsker hun å unngå at KI blir brukt i teaterets kunstneriske prosesser, «med mindre det er et eksplisitt kunstnerisk undersøkelsesobjekt». 

Imidlertid anerkjenner Horn at «ulike kunstnere kan ha ulike innganger», og at både KI og «elementer av KI» benyttes som støtteverktøy i andre deler av organisasjonen. 

Hun understreker likevel at KI-løsninger aldri skal erstatte fagfunksjoner eller kunstnere, og kaller dette et «helt ufravikelig». Heller ikke i ekstern kommunikasjon skal teateret bruke KI, skriver hun. 

Etterspør politiske reguleringer

Horn mener det er viktig å øke kompetansen på huset og kartlegge bruken, og hun forteller at de denne høsten innfører retningslinjer for bruk av KI, som ble utarbeidet i vår. 

 Teatersjefen er også enig i at teateret har et etisk ansvar: 

– Her må vi stå stødig og forsvare det unike ved kunstformen vår, skriver hun.  

Samtidig mener hun DNT også har et ansvar for å undersøke nye problemstillinger i samfunnet, og hun trekker fram forestillingen Prosessen mot menneskene som et forsøk på å åpne for refleksjon rundt KIs betydning for «oss som mennesker». 

Horn sender ballen videre til politikerne. Hun mener det er «prekært at det kommer på plass politiske reguleringer som blant annet tar vare på opphavsretten». I tillegg etterlyser hun en styrking av finansieringsordningene for menneskeskapt kunst.