
Kartlegger arbeidsmiljøproblemer innen scenekunst
– Det overordnede bildet er en sterk fryktkultur, sier Elisabeth Rustad, styreleder for MTF.
– Dere skal nå sende ut en spørreundersøkelse om scenekunstneres arbeidsforhold. Hva er bakgrunnen?
– Vi har fått inn en del historier fra bransjen som vi opplever som bekymringsfulle. Det har blitt såpass mange at vi ønsker å finne ut om dette handler om en ukultur som er mer systemisk, eller om det bare dreier seg om enkeltstående episoder.
– Hva slags historier er det dere får høre?
– Det overordnede bildet er en sterk fryktkultur. Jeg merker det når jeg ringer rundt og snakker med artister. Jeg har selv jobbet i Sverige i mange år og fikk litt sjokk da jeg kom tilbake til Norge. Her forventes det i mye større grad at du skal stå med lua i hånden.

– Flere beskriver at de er redde for å havne på en uformell svarteliste, og dermed ikke få jobb igjen, dersom de sier for tydelig ifra eller stiller krav. Jeg vet også om folk som har valgt å forlate bransjen fordi de ikke orker arbeidsmiljøet.
– Hva slags situasjoner er det snakk om?
– For eksempel i forhandlinger – eller til og med etter at kontrakten er signert – når man tar opp noe, kan man få beskjed om at «det finnes andre som gjerne vil ha jobben din», eller «du vet at du er utbyttbar?». Det er ganske direkte tilbakemeldinger.
– Jeg opplever det som uttrykk for en ukultur. I de fleste andre bransjer er det ikke akseptabelt å snakke til en arbeidstaker på den måten, særlig ikke etter at vedkommende har fått jobben. Forhandlinger kan være tøffe, men å bruke makt på den måten i etterkant gjør folk redde og bidrar til at de lar være å si ifra om ting de egentlig burde tatt opp.
– Hvor utbredt opplever du at dette er?
– Jeg vil ikke tallfeste for bastant, men vi snakker om godt over et titalls personer som har delt erfaringer med meg – folk med faktisk arbeidserfaring i bransjen. I tillegg vet jeg om flere som helt har sluttet å jobbe for enkelte aktører, og som sier rett ut at dit vil de ikke tilbake.
– Slik jeg har forstått det, er det også situasjoner på sosiale medier som er uheldige?
– Ja. Vi opplever at Facebook nærmest blir systematisk overvåket i enkelte tilfeller. Det registreres hvis du liker eller deler innlegg som kan oppfattes som kritiske.
– Som arbeidstaker? Wow!
– Absolutt. Det gjelder folk som jobber for en produsent, men også personer som ikke har noen formell tilknytning til produsenten, men som kanskje har jobbet der tidligere eller vært i dialog om jobb.
– Jeg kjenner til tilfeller der folk har blitt ringt opp og kjeftet på fordi de har likt et kritisk innlegg på Facebook – uten at de har noe ansettelsesforhold. Her snakker vi i så fall om ganske tydelige reaksjoner på helt legitime ytringer.

– I tillegg vet jeg om kunstnere som har kommentert innlegg, for eksempel at de syntes det i altfor stor grad ansettes kjendiser, med alle svakhetene det fører med seg. Slike kommentarer blir bare slettet. Produsentene står i sin fulle rett til å moderere egne kanaler, men det sendes samtidig klare signaler om at man ikke vil ha negativ publisitet rundt produksjonene.
– Har du inntrykk av at dette knytter seg til én bestemt aktør, eller er det mer generelt?
– Det er nettopp noe av det vi ønsker å finne ut av med undersøkelsen. Poenget er å kartlegge mønstre og omfang, ikke å gå i frontalangrep på enkeltnavn. Men det er også tydelig for meg at noen aktører er veldig klar over makten de har.
– Du nevner en privat teateravtale. Hva er sammenhengen?
– En del av utfordringene kunne trolig vært løst gjennom en egen tariffavtale for private teatre. Da ville rammer for blant annet prøvetid, honorar og arbeidsoppgaver vært tydelig regulert, slik at man slipper å ta de kampene individuelt og i frykt for å bli stemplet som vanskelig.
– I dag tør mange ikke å kommentere ting de egentlig reagerer på, fordi de vet at de fort kan bli ansett som «vanskelig». Hvis vi får på plass en privat teateravtale, vil mye være definert på forhånd, og det blir mindre rom for vilkårlighet.
– Hva håper du at denne prosessen kan føre til?
– Jeg håper vi kan bidra til å bedre arbeidsforholdene i et felt som faktisk er i sterk vekst. Musikal- og musikkteatermiljøet i Norge har blitt større og mer profesjonelt, og det er i utgangspunktet veldig positivt. Nettopp derfor er det så trist at så mange snakker om arbeidsforholdene sine på en måte som tyder på utrygghet, frykt og manglende respekt.