Skillet mellom kunstkritikk og baksnakking er hårfint

Når kulturutøvere tilbringer uformell tid sammen, er god og dårlig kunst et stadig tilbakevendende diskusjonstema. Det skulle bare mangle; for de fleste faller det seg helt naturlig å prate (mye) om det man er veldig opptatt av.

I slike settinger kan eksempelvis plateanbefalinger eller beretninger om skjellsettende konsertopplevelser stå på samtalemenyen. Alternativt, og antakelig vel så ofte, prates det om det man ikke liker – labre kunstneriske prestasjoner og tvilsom estetikk:

«Ja, jeg hørte ham på konsert forrige uke. Det swinget altså ikke!»

«Estetisk sett er den gruppa helt ute!»

 «Sangtekstene på dette albumet er jo rett og slett banale!»

Her må jeg medgi at jeg selv, med stort engasjement har deltatt i sosiale treff der skarpt skyts har blitt rettet både mot artister «ute i verden» og kollegaer her hjemme.

Nylig hørte jeg en episode om baksnakking i NRK-podkasten Lev vel. Dette satte i gang en refleksjon rundt spørsmålet om når kunstkritikk slutter å være legitim, og heller må karakteriseres som nettopp baksnakking. Med andre ord: Når er det innafor eller til og med prisverdig å stille oss til doms over andre kunstneriske bidrag, og når burde vi holde oss for gode for det?

Verdien av å mene noe

Et perspektiv som støtter «ja til tøff kritikk»-posisjonen er at substansielle samtaler om kunstnerisk kvalitet er helt nødvendig for en solid kunstnerutvikling hos den enkelte. Slike meningsutvekslinger gir grobunn for utvikling av både preferanser og språk knyttet til hva man liker og hvorfor man liker det. Tilegnelsen av en personlig estetikk må sees på som en kjerneoppgave for kunstnere, etter min mening. Og fra dette perspektivet bør det være greit å kunne ymte frempå også med det man ikke liker, så lenge hensikten er tydeliggjøre hva man faktisk liker.

Sterke meninger signaliserer ikke minst at kunst faktisk betyr noe. Motsatt kan man argumentere for at likegyldighet, at ingen bryr seg eller en «anything goes»-holdning er verre. I mitt eget miljø, «jazz-Norge», gis det unektelig ut både god og dårlig musikk, som i alle andre sjangere. Uten at jeg har statistikk på det, synes plateanmeldelser på trykk likevel oftest enten å være positive eller nøytrale. Det er ytterst sjelden jeg kan lese en «forfriskende slakt» av et jazzalbum, lik de som fra tid til annen skrives av litteratur- og teateranmeldere her til lands.

Kanskje velger de få jazzskribentene som er i svng (forståelig nok) å bruke begrenset spalteplass på utgivelser de liker?

Eller kanskje synes enkelte det er ubehagelig å rette tydelig kunstnerisk kritikk innad i et lite miljø? Uansett er det ikke urimelig å tenke seg at mangelen på offentlig «temperatur» kan gi et slags behov for å male med litt ekstra bred pensel i lukkede rom.

Baksnakking skaper tilhørighet, men er også ødeleggende

På den annen side skal man heller ikke legge skjul på de dypt problematiske sidene ved å snakke negativt om folk som ikke er til stede. Det får vi høre mye om i den nevnte Lev vel-episoden. Gjesten Glenn Rolfsen er en psykoterapeut som har fordypet seg i temaet baksnakking. Han understreker at dette er et vanlig fenomen. Vi baksnakker blant annet fordi det har funksjon som sosialt lim. Å finne ut at man har noe til felles («enig, han swinger ikke i det hele tatt!») binder folk sammen og skaper en form for tilhørighet.

I podkast-samtalen er Rolfsen og programleder Linnéa Myhre også inne på at det å dele negativ eller «oppsiktsvekkende» informasjon om andre kan sees på som en form for sosial valuta. Vi får gjerne positiv oppmerksomhet knyttet til å dele slike nyheter – en mekanisme som bidrar til at sladder generelt ofte spres som ild i tørt gress. Når stemningen er god og det virkelig «jazzes med gutta» kan det være underholdning i fremsetting av kunstkritikk som kategoriske, hånlige og nedsettende karakterdrap.

Ikke minst kan baksnakking være en posisjonerings-strategi; man forsøker å løfte seg selv ved å sette andre i et dårlig lys. Ikke overraskende er eksperten derfor tydelig på at baksnakking i arbeids- og hverdagsliv kan ha betydelige negative konsekvenser. I vår setting kan det for eksempel være karriereødeleggende for dem som blir snakket om, spesielt når det gjelder kollegaer her hjemme. Å bevitne baksnakking kan også bare trigge utrygghet. Jeg har pratet med kunstnere som får klump i magen når de hører kollegaer slaktes. De tenker: «Hva sier de om meg når jeg ikke er til stede?»

Så, alt i alt, bør vi slutte med å snakke negativt om andres spill og prestasjon i turnébilen, på bar med kollegaer eller i en pause på øving? Jeg har ingen grunn til å være noen moralens vokter her. Imidlertid tror jeg det kan ligge verdi i å i alle fall reflektere over egen intensjon neste gang man proklamerer saftig kunstnerisk kritikk. Noen nyttige spørsmål man kan stille seg i dette henseendet, er «hvorfor sier jeg dette nå?» og «kunne jeg sagt dette med den aktuelle personen til stede»?

Det gjør det forhåpentligvis litt tydeligere om dette er realt snakk om kunst for kunstens skyld, eller om hensiktene er av det mer tvilsomme kaliberet.