Blir det litt mye kultur for «barn og unge»?

Det er ikke lett å være kulturpolitiker, spesielt om man er den som skal fordele pengene i de ulike offentlige ordningene.

Noen klager uansett. Det er som regel de som ikke får pengene. Og mediene, da.

Men gruppen som færrest klager over får penger, er «barn og unge». De fleste liker at barn får et rikt kulturtilbud, noe også Kontekst jevnlig stemmer for. At unge også får mulighet videreutvikle sine kunstneriske evner, er naturligvis slik det skal være.

Ap-regjeringen og Kultur- og likestillingsdepartementet er således veldig gode på å fremheve dette i sin kommunikasjon utad.

Men blir det litt mye?

«Kultur for barn og unge» altså?

Én ting (dette er en digresjon) er at uttrykket «barn og unge» virker snålt. Og det har det jo alltid gjort. Er det ikke på tide å skille mer mellom tildelingene til kulturtiltak for barn og kulturtiltak for ungdom?

Og angående «litt mye», den nye Forskrift om fordeling av Norsk Tippings overskudd til kulturformål setter ettertrykkelig fokus på barn og unge. Det er en del av en etablert praksis, og er kanskje mer en formalitet.

Men dette, sammen med kommunikasjon om leselyststrategi, DKS, rekruttering til korps og orkester (og jeg må si det igjen: alt dette er glimrende tiltak som trenger midler), blir det en anelse skjevt?

Hundrevis av millioner til barna

Under forskriften, som tredde i kraft 20. april, kan spillemidlene til kultur (som er 18 prosent av overskuddet når midler til helse- og rehabilitering samt tiltak mot spilleproblemer er fordelt) fordeles til mottakere via fire kulturformål:

a. kulturfrivillighet
b. kulturaktivitet for og med barn og unge, herunder Den kulturelle skolesekken og Frifond
c. kulturarenaer og utstyr
d. andre kulturformål, hovedsakelig rettet mot barn og unge.

At spillemidlene er øremerket barn og unge er ikke dumt. Men når disse midlene «låses» til et (bredt) aldersspenn, øker samtidig trykket på at andre ordninger må tilgodeses øvrige aldersgrupper.

I årets fordeling av spillemiddelpotten får DKS 390 millioner kroner. Frifond, «Norges enkleste støtteordning for barn og unge», får 220 millioner. ‘Bibliotektiltak’, som ut ifra pressemeldingen å dømme i hovedsak er for å øke leselysten blant – nettopp – barn og unge, får nærmere 57 millioner.

Spaserstokken som ble borte

«Voksenkultur» er med unntak av kunstnerstipender og prosjektstøtte i stor grad overlatt til det frie markedet. Det er både faste og søkbare ordninger som omfatter «seniorkultur» også.

Den kulturelle spaserstokken var tidligere en statlig ordning, som under Solberg-regjeringen ble lagt inn i rammetilskuddet til fylkeskommunene. Disse fordeler igjen midler til kommuner.

Støre-regjeringen kom i 2021 med løfte om å gjeninnføre Den kulturelle spaserstokken på statsbudsjettet, men ordningen er fortsatt ikke synlig som egen budsjettpost.

Det har i det hele tatt være ganske stille rundt denne ordningen fra myndighetene. Andre tiltak har fått forrang. For hvem klager vel på penger til barn og unge?

Det er ingen direkte lenke mellom spillemidlene og spaserstokken. Det var ingen av høringsinnspillene til tippeforskriften som nevnte denne ordningen.

Men flere innspill til forskriften, blant annet fra Bergen kommune, Sandnes kommune og Troms fylkeskommune, etterlyste ordninger på tvers av aldersgrupper, ikke bare for ‘barn og unge’.

«[Sang og kulturaktivitet] har verdi ikke bare for barn og unge, men også for voksne, eldre og sårbare grupper», skrev Krafttak for sang.

Og Kulturalliansen skrev:

«Kulturalliansen er enig i at barn og unge kan prioriteres, men vil også understreke at på kulturfeltet – i motsetningen til i idretten – er engasjement og deltakelse like omfattende hos voksne og eldre, og at livslang deltakelse er en viktig prioritering i tillegg til barn og unges deltakelse».

Kommentarer og kronikker reflekterer skribentens meninger.