Stemmer avgjør, men forutsigbarhet teller 

En av de fremmøtte refererte til Englands «Nasjonale portefølje» (National Portfolio), hvor rundt 5.8 milliarder kroner blir distribuert til snaut tusen organisasjoner for en gitt tidsperiode – som nå er fra 2023 til 2027. 

Kunne dette vært en idé for å skape noenlunde forutsigbare tildelinger? 

Dette ble ikke besvart. 

En fra Ap og en fra Høyre i en stor sal 

Noen dager senere står Haagen Poppe (H) og kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery tilnærmet alene i stortingssalen. 

To av de tre andre representantene til stede forlater snart salen. Det er ingen på galleriet. Kontekst er alene i presselosjen. 

Haagen Poppe følger opp sitt muntlige spørsmål med en etterlysning av «den dannede kulturdebatten», hva nå enn det er. Poppe har ikke besvart mine henvendelser for tydeliggjøring i etterkant. 

Spørsmålet hans var om kultur- og likestillingsministeren var enig i at «norsk kulturpolitikk i for stor grad har blitt en diskusjon om bevilgninger fremfor om innhold og retning». 

«Ser statsråden et behov for en tydeligere kulturpolitisk kurs som flere opplever som relevant?», spurte Poppe. 

Svaret til Jaffery var diplomatisk, man kunne også sagt dannet, i anerkjennelsen av et felles kulturpolitisk mål hvor «kvalitet, mangfold, samhold og gode opplevelser» skal settes høyt. 

Hun gikk videre med å trekke fram politikernes rolle; sette rammene for kunstnerisk virksomhet.  

«Det opp til kulturlivet selv å skape aktivitet», sa Jaffery. 

En utveksling om armlengdes avstand-prinsippet, gaveforsterkningsordningen (Jaffery er tydelig lei av maset om dette) og kulturkanon (dette også) fulgte. De takket for seg, smilte og utvekslet noen ord før de gikk hver til sitt. 

Dannet! 

– Dannet? 

– Det er viktig at alle debatter er dannet. Det å kunne diskutere ting på en ordentlig og skikkelig måte, med innestemme, synes jeg er et godt initiativ fra Haagen Poppe, sier Jaffery til Kontekst etterpå. 

– Men du er ikke enig i at det bare er tall i kulturdebatten? 

– Jo, det er jo mye tall, det sa jeg også, men jeg er ikke med på premisset om at det bare er tall. Det mye tall i budsjettproppen, men det er også en stor del der man beskriver hvilke mål man har med kulturpolitikken. 

– Er ikke det som er politikernes jobb, til syvende og sist, tallene? 

– Det blir jo ofte det. For jeg kom på et gammelt sitat fra Stein Rokkan: «Stemmer avgjør, men ressurser teller». Altså om man skal ha en kjøttvekt – en betydning – så må man også ha økonomiske ressurser, sier Jaffery. 

De trenger forutsigbarhet 

Tilbake til scenekunstkompaniene. To av dem, Stella Polaris og Studium Actoris, var på statsbudsjettet, men ble i år strøket. Kompaniene for øvrig overlever på en blanding av kommunal, regional, nasjonal- og prosjektstøtte. 

En av stortingsrepresentantene som lyttet dem ut, var SVs Mirell Høyer-Berntsen. 

– Det de trenger, er forutsigbarhet. Finansieringsmodellen har jo vært endret opp gjennom årene, flere ganger, og dagens finansieringsordning og den posten de ligger under i dag, skaper veldig mye uforutsigbarhet for mange av dem, sier Høyer-Berntsen til Kontekst.  

– Er scenekunstkompaniene for små til å være godt rustet for fremtiden? Ville det vært en fordel for dem å være færre, men større? 

– Det er ikke noe jeg kan svare ordentlig på, men det som er viktig, og som jeg er veldig glad for i dag, er at alle kommer samlet. Jeg synes alle snakker med én stemme, og alle sier det samme: For hver krone vi investerer i de frie kompaniene, får vi veldig mye tilbake. 

Justeringer på begge sider 

Det er ingen direkte link mellom scenekunstkompaniene og Haagen Poppes innlegg. 

Men som et eksempel på finansieringsmetoder og forutsigbarhet i kontrast til politikernes ambisjoner, er det interessant. 

Scenekunstkompaniene er i utgangspunktet fristilte. De har sine egne konsepter og egne kreative retninger.  

De skal i teorien også kunne overleve på egeninntjening. Men det er umulig. Derfor har vi, som Høyer-Berntsen også nevnte, «en annen modell for kulturlivet vårt». 

Når Haagen Poppe etterlyser en kulturdebatt med sterkere trykk på innhold over tall, tar det fokus bort fra det som er kulturpolitikernes viktigste rolle: de økonomiske rammene for kunstnerisk virksomhet.  

Dette kan kanskje være litt vel kjedelig for en politiker med musikerbakgrunn, som Poppe har. 

Men når det som kunne vært en liberal suksesshistorie – åtte ulike scenekunstkompanier som på hver sin måte skulle overlevd med minimal offentlig støtte – går sammen for å uttrykke sin bekymring for minkende- eller regelrett bortfall av tilskudd, er det behov for justeringer både i den givende og mottakende delen av kulturlivet. 

Kanskje scenekunstkompaniene har godt av å i enda større grad samle seg for så å være bedre rustet økonomisk – uten at dette går på bekostning av det kreative mangfoldet. 

Og kanskje de med skattepengene i hendene kan by på mer forutsigbarhet i tildelingene. Rydde opp i tallene i stedet for å snakke om sine tåkete ambisjoner. 

For det er rett og slett drittkjedelig å høre på en politiker snakke om kulturens egenverdi.