Jeg venter på oppgjøret med tech-selskapene

Microsoft vil at jeg skal ha mer suksess i livet. Dette får jeg ved å bruke KI-tjenesten deres.

Google vil at jeg skal ha lykkelige øyeblikk med familien. Det får jeg ved å bruke KI-tjenesten deres.

Ved å bruke Microsofts Copilot eller Googles Gemini vil jeg, ifølge reklamene til disse to tech-gigantene ta del i selskapenes verdier, hvor teknologi, mer spesifikt kunstig intelligens er en sentral del av min hverdag.

Ved å bruke disse tjenestene er jeg altså en del av Microsoft/Google-livsstilen. Dette er – om ikke viktigere enn selve tjenesten – på linje med det.

Hvem styrer landet?

Tidlig på 2000-tallet var jeg besatt av Naomi Kleins epokedefinerende bok No Logo.

I en tid hvor «big brands» ble større, så Kleins gjennombruddsbok på hvordan amerikanske selskaper som Nike og Starbucks utkonkurrerte mindre eller lokale aktører med fokus på livsstil (og storproduksjon). Du kjøpte ikke en Nike-sko, du var en del av noe.

Samtidig som disse selskapene ble større, ble ikke de kummerlige forholdene i sørøstasiatiske sweatshops noe bedre. Ei heller på kaffeplantasjene.

Boken ble en nøkkeltekst for den desillusjonerte massen, trykket til sitt bryst av blant andre Radioheads Thom Yorke, som fra scenen under en festivalopptreden dedikerte en sang til «de som fremdeles tror at regjeringer styrer landet og ikke store bedrifter … » før han la til « … suckers».

No Logo ble etter hvert en del av grunnlaget for Occupy- og XR-bevegelsene, selv om forfatteren selv ikke var del av disse.

Den observante leser kan kanskje allerede nå se hvor jeg vil med denne teksten.

Nei, Copilot og Gemini er ikke noe fysisk du har over sokkene eller i en kopp. Og folk er ikke like lojale til én KI-tjeneste som enkelte er til merkevarer (som Apple).

Og de styrer heller ikke landet – selv om også norske stortingspolitikere bruker disse KI-verktøyene for å oppsummere dokumenter.

Men arbeidsforholdene til de som lager tjenestene er gjenstand for gjentakende kritikk. Dårlig lønn, enormt arbeidspress og overvåking på arbeidsplassen er stikkord. I fjor fikk flere hundre Google-arbeidere sparken etter en konflikt om arbeidsforhold. Det spekuleres i om oppsigelsene kom som et svar på forbundsdannelse blant de ansatte.

Et umulig materiale å forstå

Et annet sprik i hvordan tech-selskapene ønsker at du skal se på KI-produktene deres og hva de ikke kommuniserer særlig om, ligger i opphavsretten.

Ordbruken til kulturaktører om tech-selskapenes lemfeldige omgang med opphavsrettslig beskyttet materiale er et ekko av ordbruken til lokale butikker og mindre merkevarer i No Logo-tiden i møte med store, multinasjonale selskaper: «Hensynsløst», «frekt», «kynisk».

Men foreløpig er det ikke en like stor «bevegelse» mot KI som det No Logo fostret mot de store merkevarene. Hvorfor ikke?

Er det en viss apati å spore hos folk flest når man tar opp temaer rundt KI?

Er det for abstrakt? Er det for vanskelig å skille «god KI» fra «dårlig KI»*?

Ja, folkeopplysning rundt disse problemstillingene er tricky.

Dels fordi kildematerialet er såpass komplekst. For eksempel ble dette tittelen på en stortingsproposisjon som politikere og bransje nå må lære seg å kjenne:

Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 332/2023 og 333/2023 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2019/789 og (EU) 2019/790, og samtykke til tiltredelse til WIPO-traktatene av 20. desember 1996 om opphavsrett (WCT) og om fremføringer og fonogrammer (WPPT)

I tillegg tar lovgivningen rundt dette så lang tid at folk flest har mistet interessen når ting faktisk begynner å skje (som nå).

I en nylig – og forbilledlig lettlest – NRK-sak var tegneserieskaper Frode Øverli oppgitt over hvor enkelt det nå er å KI-gjenskape streken hans.

I samme sak sa Tono-direktør Inger Elise Mey at tech-selskapene er, ja, «hensynsløse».

Vi er på et punkt hvor det er umulig å skille (god) KI-kunst fra noe menneskeskapt. Ikke minst fordi teknologien nå er en del av selve kulturproduksjonsprosessen. Det er blitt et essensielt verktøy for respektable musikere.

Og samtidig (!) er det en økende frykt for KI blant musikere. En ny Tono-undersøkelse viser at 53 % mener KI truer den musikkskapende virksomheten deres. Blant musikere under 30 år er tallet 63 % – opp fra 36 % for to år siden.

Vi er også i en underlig situasjon hvor både artistenes originalinnspillinger og KI-skapte kopier selges i samme butikk, eller samme strømmeplattform om du vil, noe Dagsavisen skrev om tidligere i vår.

Si hva du vil om XXL, men de selger i hvert fall ikke en sko med en omvendt Nike-swoosh rett ved siden av en ekte Nike-sko.

Et No Logo-øyeblikk?

Det gikk greit med både Nike og Starbucks etter No Logo selv om boken (indirekte) populariserte noe så paradoksalt som salgbar antikapitalistisk tankegods.

Siden boken kom ut, har inntektene til Nike firedoblet seg. Inntektene til Starbucks (som etter hvert også kom til Norge), er ti ganger høyere enn det var den gang.

Folk sluttet altså ikke å kjøpe produktene, men flere var bevisste på hva som lå bak. Den gjorde mange flere oppmerksom på den voldsomme makten og virkelighetsforstyrrende markedsføringen til store bedrifter.

Og noen steder ble produksjonsforholdene bedre. Enkelte fikk litt bedre betalt for det de fremstilte …

… før fabrikkene ble flyttet til enda billigere steder og stengt for innsyn.

Man kan jo uansett håpe at et slags No Logo-øyeblikk vil komme innen KI – og opphavsrett – også. At flere folk skjønner tegninga.

At vilkårene til både de som produserer produktet og de som sto for råvarene får bedre kompensasjon. Og at billige kopier fjernes fra de samme butikkene som selger ekte vare.

* Artikkelforfatteren har brukt KI til research for denne teksten. Resultatene er naturligvis faktasjekket med kildene. Innlegget reflekterer skribentens meninger.