Hvor personlig er for personlig i musikken? 

Mange artister ser gjerne til sitt eget liv når de skriver låter. Både følelser og personlige erfaringer er også godt grunnlag for å relatere til lytteren. 

Men hvor personlig skal man være? Hvor går grensen? Og er det egentlig noen baksider ved det å dele sine innerste tanker og følelser? 

– En naturlig oversharer

Break-up platen eller kjærlighetssorgalbumet er godt etablert når det kommer til personlige tekster.

Ragnhild Moan (29),bedre kjent under artistnavnet Ragnhild og, ga i fjor ut det som ble beskrevet som «tidenes norske break up-plate» Might as well just cause a scene. 

I løpet av albumets 14 låter tar Moan lytteren gjennom alle aspekter og følelser hun kjente på både før og etter et brudd.

– Hvordan er din tilnærming til tekst? 

Jeg tror jeg har et behov for å skrive. Jeg er veldig åpen av meg generelt og en naturlig oversharer. Jeg har fått litt tilbakemeldinger etter at låtene har blitt sluppet at det er ganske personlig, og for meg så oppleves det ikke så skummelt. Det klarer jeg å stå for. 

Moan forteller at hun synes det er spennende å rote i en situasjon eller en følelse og utforske hvordan man kan beskrive det med ord. 

– Jeg har alltid vært glad i å skrive helt siden jeg var liten. Jeg har nok et behov for å sette ord på ting, litt sånn terapeutisk. 

Den store kjærlighetssorgen

– Dette er et break up-album? 

– Ja det er det, jeg hadde min første kjærlighetssorg. Den første er den verste, håper jeg, det var en veldig sterk og stor følelse.

Både bruddet og følelsene kom overraskende på Moan. Hun forteller om et umiddelbart behov for å skrive om opplevelsen. 

– Jeg ble nesten besatt av å lage denne skiva. Dette albumet kom på rekordtid.

En del av henne trodde nok hun skulle bli ferdig med kjærlighetssorgen da albumet var ferdig. Men det skulle også flerfoldige turer ut på byen til. Nå føler hun likevel hun er ferdig. 

I arbeidet med utgivelsen hadde Moan en klar kronologi. Hun ville ta lytteren med på en reise fra forelskelsen til bruddet til følelsene etterpå. 

– Jeg ville ha en avslutning som skulle smelle, og at jeg følte på denne emosjonelle reisen at

jeg hadde vunnet litt, sier hun, og legger til: 

– Men jeg har kjent på etterpå: Var det egentlig jeg som vant? 

Hun fikk i alle fall et kritikerrost album ut av det. Det samme kan – etter hva vi vet – ikke sies om eks-en. 

Prosessen gjorde også at hun møtte seg selv i døra: 

– Jeg kunne ikke bare skylde på han heller. Jeg måtte komme meg videre fordi jeg ødela for meg selv om jeg fortsatte i det sporet.  

– Har det vært noen fordeler eller ulemper ved å dele? 

– Fordelen er at mange kjenner seg igjen. Det synes jeg er fint. Da føler jeg meg mindre alene, når vi er flere som kjenner på disse følelsene, sier Moan. 

Hun legger til at hun har fått snakket mye om det med fremmede. 

Det melder seg dog også ulemper. 

– Det som kanskje er ulempen, er at jeg også skammer meg. Kanskje over den selvmedlidenheten. Det var ikke kjempefett å lese det, når det står svart på hvitt i anmeldelser at dette oppleves veldig selvmedlidende, sier hun, og fortsetter: 

– Men jeg synes ikke det har vært så mange ulemper. Men jeg ble også litt redd for at ingen gutter skal tørre å date meg.

Kan være terapautisk

Psykolog, musiker og Kontekst-spaltist Jo Fougner Skaansar peker på to fordeler ved å skrive låttekster som er personlige: autentisitet og følelsesbearbeiding.

Han forklarer:

– Livet vi lever vil er koblet til følelser og minner. Man får en stor detaljrikdom gratis av å ha gjennomlevd noe.

Han mener denne rikdommen kan bidra til autentisitet, hindre at noe blir generisk, og gjør låttekstene troverdige.

–Låttekster som treffer, resonnerer gjerne emosjonelt. Og det som er ordentlig personlig har stort potensial til å resonnere.

Skaansar forteller at det er forsket mye på at det å for eksempel skrive dagbok kan være en effektiv måte å både bearbeide og sortere tanker.

– Det å sette ord på egne opplevelser i sangtekster kan ha noe av den samme terapeutiske effekten: At man strukturerer noen kaotiske opplevelser, setter ord på noen følelser og lager seg et narrativ. Det gjør både at man får ut følelsen og kan få eierskap til historien eller narrativet. 

– Er det noen negative psykologiske sider ved å skrive personlig? 

– Det er en type emosjonell eksponering, og man kan potensielt angre på at man delte noe som viste seg å være for privat. I en kunstnerisk prosess, om du skriver om noe vanskelig eller privat, så kan det også vekke ubehagelige eller ukomfortable følelser. 

Skaansar peker på Taylor Swift som en artist kjent for å dele fra personlig liv i låtene. Swift har også åpnet om utfordringene ved nettopp dette. Hvordan låtskrivingen var så knyttet til livet hennes at hun nesten ble redd for å være lykkelig, i tilfelle det kunne påvirke skrivingen negativt.

– Jeg pleide å ha denne mørke frykten for at hvis jeg noen gang var virkelig lykkelig og fri, og i et forhold der jeg kunne være meg selv, ville skrivingen bare tørket ut, sa Swift til BBC.

En annen ulempe kan være om man ikke tillegger noe kunstnerisk til det personlige. Det bør helst skje en transformasjon, ifølge Skaansar.

– For at det skal funke å ta utgangspunkt i episoder fra eget liv så må det helst kobles til noe universelt eller mystifiseres, hvis ikke kan det etter min mening fort bli både kjedelig og virke litt selvopptatt.

– Kan det og hjelpe til med å verne seg selv litt? 

– Ja det tror jeg. Hvis du klarer det, så skaper det både mer interessant kunst og er samtidig en psykologisk beskyttelse for deg selv.

Overdramatisk autofiksjon

Artist og produsent Tobias Wam Grønborg, også kjent som Doglover95, har blant annet undervist i låtskriving og produksjon ved Norges Musikkhøgskole. Som artist har han også skrevet tre svært personlige soloalbum.

Han tror absolutt det er en stor styrke å være personlig i låtskriving.

– I hvert fall i den type låtskrivingen hvor folk lytter til teksten og hvor teksten har noe å si, sier han, og erkjenner at det nok er mange lyttere som ikke er så tekstorienterte.

Likevel:

– Når man skriver om noe personlig så skriver man om noe som betyr mye for en selv. 

Mange personlige ting kan ha universelle kvaliteter, mener Grønborg.

Selv om manskriver om personlige relasjoner til folk i livet sitt: Kjæreste, foreldre, sjef, så er dette roller som nesten alle kan kjenne igjen.

– Teksten står aldri alene

Grønborg peker på at mye låtskriving som vi anser som personlig ofte kan være overdramatisk autofiksjon. Drama kan brukes som et verktøy for å tydeliggjøre et poeng eller opphøye en opplevelse.

– Arbeidet ligger kanskje i å skille ut hva som resonnerer med andre, og å skille mellom hva som er personlig og hva som er privat. Toleransen på hva som er balansert formidling av det personlige er også ganske forskjellig hos folk.

– Hvis en person du ikke kjenner åpner seg for deg, kan noen trekkes nærmere og oppleve det som en invitasjon, andre kan oppleve det som traumadumping, sier han og legger til:

– Å åpne seg i musikken og å by på seg selv er som regel en fordel, men bare hvis det er interessant formidlede perspektiver eller historier.

Grønborg tror det kan være lettere, som låtskriver, å begynne i det personlige og la de store temaene vokse frem fra det enn motsatt. Samtidig er låtskrivingen kontekstuelt avhengig av musikken og stemmebruken:

– Teksten står aldri alene som i et dikt. En linje kan sies på en million måter, og som i teater eller film så faller det ofte sammen hvis tekst og musikk sier helt det samme. En enorm patos i ett lag må ofte balanseres ut med noe knusktørt i et annet lag.

Selv forteller han at han blir flau når Sufjan Stevens synger «you checked your texts while i masturbated» med hviskende røst over kassegitar. Om samme tekstlinje var ropt ut over et hardt riff kunne kanskje det intime kontrasteres og opplevdes veldig annerledes, mener Grønborg. Han trekker frem Cezinandos bruk av Gunvor Hofmo på låten «Uhelbredelig (Tingene)» som et godt eksempel der den følelsesladd og poetisk tekst får en ny dimensjon av den melodiske og kontekstuelle fremførelsen. 

– Originalinnspillingen av diktet og linjen «En stillhet som kaster meg ut i universet av uhelbredelig ensomhet» dobles av Cezinando, og fremføres med en enorm sarkasme som balanserer ut det poetiske. Det gir en større tredje følelse av den triste klovnen, som ingen av de to linjefremførelsene rommer alene, sier Grønborg.