– Respekt for teksten må ligge i bunn

Kontekst møter Kristi Kinsarvik og Ole Henrik Giørtz midt i Oslo sentrum. Kaffe og wienerbrød er bestilt. En lift som brukes til å bytte lyspærer høyt oppe i taker, piper hver gang den rygger.

– Hvorfor tonesette Inger Hagerup?

– Fordi de er ærlige og fortsatt aktuelle, sier Kristi Kinsarvik. Det er hun som har komponert det meste av musikken.

– Man liker personen som skriver og man liker det hun skriver. Hun appellerer mer til meg enn de fleste kvinnelige lyrikere. Det er nakent, det er ikke tilgjort.

– For eksempel om kvinners plass i samfunnet. Hagerup var ikke føyelig og snill, hun ville leve sitt eget liv og hadde stor appetitt på livet.

Forestilling som ble plate

Albumet «Inger Hagerup for voksne», er basert på en forestilling Kinsarvik har laget om Inger Hagerup og hennes liv.

– Det er en historie om hennes liv som er delt inn med de tonesatte diktene. Du kan kalle det en konsertforestilling.

Kinsarvik kommer inn på Hagerups ærlighet i diktningen.

– Det er ikke noe tilgjort eller, hva skal jeg si, surrete ved diktene, fortsetter hun.

– For eksempel handler det siste kuttet på plata, diktet «Morgen» om et kortvarig kjærlighetsforhold.

Diktet ble publisert i Videre, den første samlingen som kom etter krigen, i 1945.

– Hun og mannen Anders oppholdt seg i Sverige, men på hvert sitt sted. Hun i Stockholm, han var ute i bygdene og underviste norske gymnasiaster. De hadde rømt til Sverige fordi det var blitt for farlig i Norge.

Diktet handler om et erotisk forhold, hun beskriver morgenen i elskerens seng på en åpenhjertig måte.

– De fleste ville kviet seg for å utlevere seg slik i et dikt.

– På albumet er ikke dette diktet sunget, men resitert. Hvorfor det?

– Av og til er det rett og slett bare fint å legge et harmonisk underlag til en ren stemme som leser, sier Giørtz.

– Men det viktige her er selvsagt teksten. Den står i front. Det kommer man aldri bort ifra. Man må finne den musikalske nøkkelen til teksten.

– Helt enig, sier Kinsarvik.

– Det var noe med diktet «Morgen» som gjorde at det å synge det, ble rett og slett for mye, fortsetter hun.

– Teksten er så heftig i seg selv. Musikken skal ligge bak og forsterke. Resitering er ikke en lettvint løsning, altså.

– Flere vi har snakket med i denne serien har sagt at det finnes dikt som ikke skal tonesettes, rett og slett fordi de er så sterke i seg selv. Er dette et slikt dikt?

– Ja, for «Morgen» er så sterkt. Det begynner slik: «Kjære venn, jeg er full i dag, full av vin og lykke allerede. Alt er nytt og deilig. Vegger, tak står som skrå kulisser rundt min glede.»

– Men dette diktet kunne selvsagt også vært tonesatt, skyter Giørtz inn.

– Til syvende og sist handler det om hvilke kunstneriske valg man til enhver tid tar. Er resultatet bra, så er alt såre vel. Altså, musikken fargelegger og vi har ingen Inger Hagerup å spørre om temperaturen er riktig eller ikke.

Utfordringer

– Da jeg snakket med Ketil Bjørnstad, så nevnte han at en del diktere ikke fulgte strenge rytmiske mønstre. Det gjorde komponeringen mer spennende. Hvordan fungerer Inger Hagerup i denne sammenhengen?

– Hagerup er veldig metrisk, konstaterer Kinsarvik.

– Der er det veldig lite slinger i valsen.

– Apropos det å skulle ta hensyn til forfatteren: Jeg har jobbet en del med Lars Saabye Christensen, skyter Giørtz inn.

– Jeg har ofte bedt ham om ikke å skrive i streng verseform, nettopp for å kunne være friere i komponeringen.

Giørtz påpeker at det åpner for å strekke det musikalske og unngå det repeterende.

– Det er i tillegg heldig at man kan diskutere med den levende poeten, i motsetning til en avdød. Der er alt låst. En gang sa jeg til Lars at: Jeg vil ikke ha et eneste rim!

Finn Kalviks navn dukker opp, fordi han blant annet spilte inn en plate med Inger Hagerups barnedikt.

– Mange assosierer henne nettopp med Kalviks tonesettinger, sier Giørtz.

– De var meget viktige for mange mennesker. Men det morsomme er jo at flere av hennes dikt for barn, også har et aspekt for voksne.

– Derfor har dere kun konsentrert dere om «voksen» diktene.

– Det kan du si. De beste diktene har jo ofte denne tosidigheten; Når barneperspektivet også passer for voksne.

Ti år på kulturhus

De framførte konserten som platen er basert på i ti år på kulturhus før de i fjor kom med plata «Inger Hagerup for voksne.»

– Jeg synes materialet vokste i løpet av den tiden vi dro rundt og framførte musikken, sier Kinsarvik.

– Det hadde blitt annerledes hadde vi spilt det inn med en gang.

På denne måten har materialet vært igjennom ei kvern.

– Ole Henriks akkompagnement er mer enn en støtte til melodien. Han skjønner teksten, og gir diktet en musikalsk ramme som gjør at det blir noe mer og større, sier Kinsarvik.

– Melodiene og framføringen åpner for en del improvisasjon fra min side, skyter Giørtz inn.

– Men dessverre booker ikke kulturhus på samme måte lenger. Det er synd for kunstnere som jobber som oss. Det er blitt vanskeligere å fremføre forestillinger av denne typen som henvender seg til et smalere publikum.

Utøveren: det tredje aspekt

– Men vi må ikke glemme et tredje aspekt ved siden av tekst og musikk, sier Giørtz.

– Og det er utøveren. Hvordan blir diktet foredratt? Mange tekster fordrer for eksempel ikke skjønnsang, snarere tvert imot. Hvordan er musikken arrangert? Respekt for teksten må ligge i bunn.

– Hvordan kan teksten påvirke musikalske arrangement?

– Budsjettene har nok mest å si der, sier Giørtz og ler.

– Men seriøst; i dette prosjektet har nok det nakne og åpne vært det riktige å gjøre.

– Jeg vil bare skyte inn at da vi begynte, hadde du lyst til å legge til flere instrumenter, sier Kinsarvik.

– Men det hadde ikke jeg, fortsetter hun.

– Det var fordi jeg synes du er så dyktig på instrumentet ditt at jeg bare ville ha din musikk. Det trengs ikke noe mer, sier Kinsarvik.

– Inger Hagerup er jo en av våre fremste poeter. Følte dere på en ærefrykt da dere tonesatte dette materialet?

– Ja, det vil jeg si, sier Kinsarvik.

– Hun er i samme liga som Prøysen og Børli, uten sammenligning ellers. Dessuten er hun tonesatt av så mange.

– Poeter som ofte er tonesatt fordrer spørsmålet; kan man tilføre noe nytt, sier Giørtz.

– Samtidig må det også være lov å se på de kjente diktene med nye øyne. Eller finne de ukjente diktene av kjent forfatter. Der synes jeg du gjorde en god jobb, Kristi.

Vi kommer inn på selve forestillingen. Den har med verbale elementer som platen ikke har.

– Den begynner med hennes barndom. Den perioden er så vesentlig for hvem en person etter hvert blir.

Men det handler vel så mye om den voksne Inger Hagerup.

– Da hun var ung var Hagerup en fetert stjerne, men i en periode var hun ikke så mye lest, forteller Kinsarvik.

– Men så tok Finn Kalvik turen opp til henne og mannen i Groruddalen. Resultatet ble tonesettinger av 26 små dikt for barn som utgjorde plata «Lille persille».

Det var det ingen som hadde tenkt på å gjøre før.

– Og de tonesettingene av diktene ble så kjente at det er flere dikt man nesten ikke kan ta i.

– Hvorfor ikke?

– Fordi folk vil sitte og tenke: Det er feil melodi.

– Jeg må innrømme at jeg spiller på den plata, sier Giørtz og ler.

– Det er helt uviktig, men jeg kom på det nå.

– Den plata er veldig god. Men Hagerup kunne være en raring, sier Kinsarvik.

– Finn fortalte at en gang de skulle spille på Club 7 hadde han spurt henne: «Hva med en settliste?» Da svarte Hagerup: «Vi tar det som det kommer.»