Hvorfor skal kulturlivet være moralismens gallionsfigur? 

For å skape kunst og kultur i Norge i dag, kan det virke som det er mange bokser som bør krysses av utover det rent kunstneriske.

Kunsten skal være mangfoldig, etisk produsert, ikke sponset av feil folk, ikke tjene for mye, samtidig som man må lønne alle, helst treffe barn og unge, løfte frem minoriteters oppleve og være miljøvennlig. 

Og samtidig spør vi oss selv hvorfor vi ender opp med så mye tannløs kultur? 

Nei, jeg sier ikke at noen av de ovennevnte tingene er dårlige bokser å huke av. Et mangfoldig kulturliv treffer bredere og gir flere mennesker mulighet til å delta. Men kravene om å treffe politiske målsetninger ser ut til å legge hardere føringer for kulturlivet enn for andre bransjer. 

Nylig lanserte Kulturdirektoratet «Gro», en verktøykasse for et mer bærekraftig kulturliv. En fin og viktig tanke, men jeg kan likevel ikke unngå tanken: Er det virkelig her skoen trykker hardest nå? 

Svaret er trolig nei. Dette betyr ikke at jeg rettferdiggjør at kulturlivet blir en miljøversting, men å være grønn er allerede generelt godt innarbeidet i bransjen. En verktøykasse kan absolutt være til hjelp. Men signaleffekten av denne typen tiltak blir også at kunsten i seg selv ikke er viktig nok. 

«Kunst med mening» skaper kulturuttrykk som alle kan se på og tenke at «dette er viktig», samtidig vi kanskje begrenser hva som skapes. 

I Kulturrådets strategi 2025-2028 er satsningsområdene å øke mangfold, øke likeverd for samisk urfolk og nasjonale minoriteter, tilgjengeliggjøre kunst og kultur (da spesielt for barn, unge og mennesker med funksjonsnedsettelse) og sikre at kulturlivet møter klima- og miljøkrisen. 

Dette er alle gode mål som er viktige for enhver bransje. Det er likevel påfallende hvor mange populære politiske saker som skal utspille seg på kulturens arena. Visst burde vi ha et kulturliv som er tilgjengelig for alle, men det er også sånn at ikke all kunst skal være tilgjengelig for alle. 

«Art should disturb the comfortable and comfort the disturbed – Kunst skal trøste de forstyrrede og forstyrre de komfortable». Dette sitatet av poet César A. Cruz (popularisert av Banksy) burde være en forslitt klisje. Mange vil nok også være enig med meg i at det nærmer seg, samtidig ser det ut til at vi ikke lenger helt kan romme ukomfortabel, utfordrende kunst. 

I et samfunn som bygger stadig tryggere rammer, legger flere og flere føringer for hva som er akseptabelt, så står vi i fare for å miste det utfordrende.  Vi burde fortsatt oppmuntre og ønske kunst som lages for kunstens skyld.

Med føringer, om det er fra Kulturdirektoratet eller mer subtile kanaler, kan vi lett komme til å begrense, ikke bare hvilken kunst som får økonomisk større og grobunn i det norske samfunnet, men også hvilken kunst kunstnere mener det er trygt å tørre å lage. Når kunst- og kulturlivet hele tiden skal fungere som en politisk, moralistisk gallionsfigur, mister vi mye.

Det blir fort selvmotsigende å sette kulturlivet som en sentral aktør og arena for alvorlige samtaler om mangfold, klima og andre brennhete politiske saker. Samtidig som vi igjen og igjen ser at nettopp kunst og kultur nedprioriteres, og gjerne kalles frivolt, når verden oppleves urolig og utrygg.

Men kultur er ikke bare en historie for solskinnsdager. Kulturlivet har langt mer å by på enn som gallionsfigur for saker politikere ikke orker å faktisk ta tak i. I disse usikre tider må vi kunne insistere på kunstens kraft. Ikke bare som et verktøy for formidling av andre saker, men verdien kunst og kultur har i seg selv, til å samle, oppildne og by på virkelighetsflukt.