De spiller Slayer og Beethoven – på ukulele

Oslo Ukuleleorkester ble stiftet i 2015 og øver i et undervisningslokale sentralt i Oslo. De er delt opp i tre grupper etter ulike ferdighetsnivåer. De forskjellige gruppene opptrer som regel hver for seg på konserter.

Kontekst besøkte den gruppa som har holdt på lengst.

– Vi liker å kalle oss orkester, men vi er kanskje mer et band, sier leder Stine Lindseth.

– Men vi spiller forskjellige stemmer akkurat som et orkester. Noen akkompagnerer med akkorder, andre spiller temaer, noen synger.

Vi møter Lindseth og bassist og assistent Daniel Arthur for en liten prat før medlemmene kommer på øvelse. Han plukker opp en litt stor ukulele.

– Hva er det?

– Dette er en bassukulele. I motsetning til klassisk ukulele, stemmes denne som en vanlig bass med dyp E.

– Låter det bra med så korte strenger?

– Jada, de er bare mye tykkere enn vanlige basstrenger. Det er viktig å ha med bass fordi måten ukulelene er stemt på, gjør at følelsen av grunntone blir svakere. Da er det godt med en bass.

Vanlig ukulelestemming nå for tiden er i C, hvor strengene stemmes fra øverst til nederst; G-C-A-E.

– Det er vanlig nå. Men klassisk Hawaiisk stemming er i D, forteller Lindseth.

– Hvorfor øver dere akkurat her i et klasserom?

– Det er fordi flere av medlemmene jobber ved institusjonen. I starten øvde vi på Øvingshotellet, men vi ble så mange etter hvert at vi trengte mye mer plass.

Slayer, Monty Python og R.E.M.

– I en video dere har lagt ut, så spiller dere Slayer. Det er beinhard trash-metal. Hvorfor?

– Vi spiller veldig mye forskjellige stilarter og vi syntes det var gøy å spille denne musikken på dette instrumentet. Men det er bare en del av det vi framfører. Vi gjør Beethoven, Ennio Morricone, Monty Python, tradisjonell Hawaii-musikk og R. E. M, sier Lindseth.

– Men hvordan arrangerer man, for eksempel Slayer, til ukulele? Jeg går ut ifra at det er noe begrenset litteratur?

– Slayer var det jeg som arrangerte. Det er korrekt at det er lite litteratur for instrumentet, sier Daniel Arthur.

– Klassisk sett er mye av musikken fra Hawaii, sier Lindseth.

– Men det var og mye Tin Pan Alley musikk som ble arrangert for ukulele på 20-tallet. Rett og slett fordi instrumentet var rimelig og lett å spille på.

Ukulelen oppfattes tradisjonelt som et instrument fra Hawaii. Men det har portugisiske røtter. Rundt 1879 emigrerte nemlig portugisiske arbeidere til Hawaii for å jobbe på sukkerrørsplantasjer. De tok med seg små gitar-lignende instrumenter kalt «braguinha». Resten er historie.

– Burde vært minstekrav

Mens vi prater begynner medlemmene å komme. Det settes opp notestativ og folk tar fram stemmeapparater. Mange kommer med fine instrumenter i gode kofferter.

– De billige plastukulelene låter så dårlig, kan ikke stemmes helt og de ødelegger barns fingre, sier, Marit Christiansen, en av de nyankomne til oss mens hun finstemmer sin egen.

– Det burde vært noen minstekrav, mener hun.

– Hvor mange er dere i denne gruppa?

– Cirka femten, seksten stykker som er aktive, sier Lindseth.

– Det er øvelser her hver uke, men vi alternerer mellom gruppene så denne gruppa øver annenhver uke. Jeg og Daniel er her hver uke.

De er delt inn i tre ulike nivåer. Fra begynner til avansert.

– Vi er åpne for alle i prinsippet, men det er en fordel om du kan bitte litt fra før.

Flere folk kommer til. De prater og ler og henger av seg jakker på pultene som ikke er i bruk.

– Jeg fikk til å gå tidlig fra et møte i Trondheim i dag for å nå øvelsen, sier en av medlemmene, Christian Valentiner. De andre smiler.

– På jobben har jeg sagt at onsdager i partall-uker er hellige på kvelden, for da skal jeg hit, sier han og ler.

– Jeg spøker nå altså, men dette orkesteret er viktig for meg. Det var inngangen til musikkutøvelse, noe jeg aldri trodde jeg skulle få gjøre. Jeg har «kommet hjem»!

– Hva er det som gjør ukulelen så bra?

– Den er lett å lære å spille på, den tar liten plass, fortsetter han.

Medlemmer både fra Oslo, Tana og Namsos

Ikke alle medlemmer bor i nærheten.

– Vi har en som bor i Tana, sier Lindseth.

– Tana? Det er jo ikke akkurat rundt hjørnet?

– Nei, så hun øver mye på Zoom med mindre hun er i Oslo. Så viktig er det for henne. Vi har et medlem i Namsos og.

– Hvordan er det å øve i et klasserom? Det er vel ikke spesielt laget for musikkutøvelse?

– Nei, men det funker fint. Rommet har akkurat passe mengde klang. Dessuten er det faktisk lite lytt her.

Rommet er på gateplan, så folk på fortauet titter inn. Alle får et lite smil om munnen når de ser hva som skjer der inne.

Flere varianter ukulele

En ukulele er ikke bare en ukulele. Det finnes både sopran, tenor, baryton og bassvarianter. I tillegg kommer hybrider som banjolele. Stian Granheim har tatt med seg en slik på øving.

– Jeg har tatt med både den og en mer vanlig ukulele, sier han.

På verdens minste gitarstativ, eller skal vi si ukulelestativ, står den vanlige ukulelen.

En banjolele er nettopp akkurat hva det låter som, nemlig en ukulele med banjokropp.

– Jeg pleide å spille gitar, men nå har jeg konvertert til ukulele, sier han.

– Gitaren står i skapet.

– Spiller du ikke på den lenger?

– Nei. Det er supergøy med ukulele.

– Du vet at George Harrison fra The Beatles var en stor ukulele fan, skyter Lindseth inn.

Kontekst visste det.

Disiplinert øvelse

Så setter øvelsen i gang. Musikerne sitter i en løs halvsirkel rundt Lindseth og Daniel Arthur. De begynner med Nina Simones «My baby just cares for me». En av deltakerne, Paal Bohlin, er vokalist. Den rollen går på omgang.

– Husk tempo. Ikke stress det, sier Lindseth.

Så gjør de «Tanta til Beate» med Thomas Olsen som sangsolist. Klangen i orkesteret er lys, men fyldig. Stian Granheim og Stine Lindseth «trade fours» under soloen. Det vil si å spille korte soloer annenhver gang på firetakters lengde. Det er som å høre Django Reinhardt på ukulele.

– Bra, folkens. Denne begynner å sitte.

Øvelsen er i god gang og Kontekst ser sitt snitt til å snike seg ut. Vi vinker til musikerne, får et nikk og smil tilbake. Tonene av Monty Pythons «Always look on the bright side of life» klinger i korridoren og blir sakte borte etter hvert som dørene lukker seg igjen bak oss.