«Vil du bli hylla av de store gutta?»

Forrige uke ble det årlige høstmøtet til Norsk Redaktørforening avholdt.

Det var seminar og middag.

Det var mange kvinner og menn i alderen 40–65 (med ytterpunkter i hver ende) som alle betale 4200,- for å bli fortalt at de fleste av dem kommer til å miste jobbene sine til KI om ikke altfor lenge.

Sylvi Listhaug var der også. Hun mister ikke jobben. Hun roste imidlertid partilederutspørringen før valget. Nei, ikke NRKs, men den til «Gutta».

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery ble utspurt om moms og medieting, dog dessverre ikke om Morgenbladets kulturmanifest. Jeg ville ha spurt, men jeg var ikke på utspørringslisten. Og det er kanskje begrenset hvor mye redaktørene i Sykepleien, Sambåndet, Vi Menn, Handelswatch, Maritim Logg, Klikk.no og KK (altså KK, ikke Klassekampen) bryr seg om denne.

Kronprinsen var der! Alle reiste seg da han kom. Han snakket om ytringsfrihet. Heia den. Så hørte han på en canadier si at Google-søk i Safari går ned for første gang på 22 år, og at alle medier må bare pent innrette seg etter hva ChatGPT og de andre KI-tjenestene kommer til å gjøre med nyheter.

Trine Eilertsen, hvis avis har et aktivt samarbeid med ChatGPT, satt bak meg og sa ingenting til dette.

Åja, mediene får snart den samme behandlingen som Spotify ga til musikkbransjen og Netflix til filmbransjen, bare muligens litt verre.

Redaktørene var avmålte til dette scenarioet.

Så gikk Kronprinsen, alle reiste seg, satte seg ned igjen og hørte på et lengre foredrag om Marius Borg Høiby-saken. Kronprinsen fikk ikke samtidig imøtegåelse for påstandene i foredraget.

Likes og de store gutta

«Oi, Mari Boine!» utbrøt jeg opprømt fra bordet helt bakerst i salen. Det hadde blitt middag. Jeg kunne blitt fornærmet over bordplasseringen, men slik er vi i kulturnisjemediene vant til med mindre man jobber i Subjekt.

Dessuten satt både en NRK-sjef og flere Dagbladet-redaktører rundt samme bord. Det var nesten som å være i et kulturelt powerhouse anno 1987.

At Mari Boine skulle spille var en genuin overraskelse – og en særdeles god en naturligvis.

Hun spilte tre sanger, som selv i en så til de grader corporate setting viste hvor mektig hun er i vår brede musikkhistorie.

En improvisasjon, «Áhkká», baserte seg på publikummet hun spilte for. Den var ganske alvorstung og mollstemt, den improvisasjonen.

Hun utfordret publikum. Hva er som betyr noe for deg, sa hun. «Er det likes og å bli hylla av de store gutta?»

Den traff! Jeg spurte meg selv om jeg ville bli hyllet av de store guttene i massemediene? Nei, jeg vil egentlig ikke bli hyllet i det hele tatt. En hyggelig tilbakemelding fra en leser holder i massevis.

Men dette med likes, da. Tenk at vi fortsatt holder på med det! Og med det nevnte kulturmanifestets anti-tek-budskap i mente, hvor mye penger norske medier legger inn i Meta-kassa (noe Kontekst også gjør), og konsekvensen av det … det fikk det meg til å revurdere en hel del.

Skal vi fjerne oss fra disse sosiale medie-flatene og med det miste en hel del lesere? Skal kulturmedier arbeide sammen for en annen løsning for å nå flere – og bedre? Og i så fall, hva gjør vi i mellomtiden?

Eller spiller det egentlig noen rolle, nå som oppsummering av alle nettartikler, uansett om det er fra VG, Kontekst eller en innholdsmarkedsføringsside, er å finne øverst i en søkemotor eller KI-app, uten kreditering av kilder og med begrensede muligheter til å klikke seg videre?

Jeg hadde ikke et umiddelbart svar på dette, og ble like nedstemt som Boines improvisasjon. Men jeg tok med meg i det minste en oppfordring til de som driver med slik: Husk å booke seriøse artister til julebordene. Tør jeg anbefale noen med et budskap?

Ikke for å legge noen føringer, men jeg gjengir hva NRK-redaktøren sa: «Er det mulig, Mari Boine blir bare bedre og bedre».