Hva er scenekunstneres innerste motivasjon?

Når jeg holder seminar for profesjonelle utøvere, studenter og lærere innen scenekunst, pleier jeg å la deltakerne reflektere over spørsmålet: Hva er din innerste motivasjon for å drive med kunst?

Folk får deretter anledning til å skrive inn et kort svar på dette spørsmålet, som så vises på et lerret slik at alle kan se hverandres respons.

Her er noen eksempler på hva deltakerne svarer:

«Å få oppleve store øyeblikk der tida står stille og alt annet blir helt uvesentlig.»

«Gleden av å skape musikk sammen med andre.»

«Uttrykksbehov, ønske om å gi noe bra til publikum, ønske om å bidra og være med å forandre verden litt til det bedre, ha en positiv stemme i samfunnet.»

«Jeg kjenner meg mer som meg selv når jeg spiller teater enn ellers.»

Intensjonen bak oppgaven er naturligvis å inspirere – at folk skal føle seg litt «løftet». Samtidig mener jeg oppriktig at scenekunstnere flest har nytte av å børste støv av disse innerste drivkreftene sine ved jevne mellomrom.

Stayerevnen

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan jeg setter pris på møtene med frivillige i kulturlivet. Jeg fornemmer ofte en ubesudlet indre motivasjon og følelsen av dyp mening hos mennesker som velger å bruke fritiden sin på dette.

Samtidig pekte jeg på en typisk motivasjonsfelle vi utøvende kunstnere kan gå i, i det vi trer inn i de profesjonelles rekker: Vi har en tendens til å bli mer ytre styrt, samtidig som den indre motivasjonen går litt i glemmeboka. For å si det flåsete: Jakten på ære, berømmelse og penger (i den grad de finnes) korrumperer det indre kallet vi måtte ha.

En fersk studie signert Johannes Hatfield ved Høgskolen Innlandet demonstrerer også viktigheten av å ha motivasjonen «på rett plass» for å holde det gående over tid. Hatfield intervjuet musikere og idrettsutøvere, alle med meritter i verdensklasse. Noen utøvere var fortsatt i karrieremessig full sving, mens andre hadde gitt seg grunnet motivasjonssvikt.

Hovedfunnet var kort fortalt at «stayerne» var drevet av indre og autonome motiver som lidenskap og nysgjerrighet. De som hadde sluttet, hadde på sin side vært mer styrt av ytre faktorer som plikt eller ønske om anerkjennelse.

Psykisk beredskap hos kulturutøvere

Parolen for årets verdensdag for psykisk helse er psykisk beredskap. Å være beredt på kriser handler altså ikke bare om å skaffe til veie hermetikk, havregryn og gass til primusen. Også en annen type prepping må til, der målet er å oppnå en mental robusthet. I essens handler sistnevnte om en kapabilitet til å holde seg noenlunde i vater i møte med tøffe tider og usikkerhet.

I et innlegg i forbindelse med verdensdagen peker psykolog Aksel Inge Sinding på at grunnlaget for psykisk beredskap hos den enkelte skapes av gode vaner over tid. Han nevner tre sentrale byggesteiner i så måte: en kropp i balanse, det å være forholdsvis dus med eget følelsesliv, og det å bygge og pleie relasjoner som er gode for oss.

Prestasjonspress, uforutsigbarhet og høy grad av konkurranse er vanlige belastninger for aktører i denne bransjen. I sum kan slike eksterne faktorer skape både utrygghet, negative tanker og kroppslig uro hos den enkelte.

Jeg vil hevde at å overleve og blomstre som scenekunstnere gjennom lange karriereløp, krever en god dose psykisk motstandsdyktighet, unntakstider eller ikke. Psykologens råd ovenfor stiller jeg meg derfor helhjertet bak.

I tillegg argumenterer jeg altså for at en god kontakt med egne grunnleggende kunstneriske beveggrunner (for å si det poetisk) er god beredskap i seg selv. Eller for å bruke en beredskapsmetafor: Vi gjør lurt i å finne fram til drivstoffet som gjør at flammen på egen, indre primus brenner klarest mulig over tid. Det vil bidra til at ekstern støy, motgang, avslag og uforutsigbarhet i større grad preller av.

Hva fyller scenekunstnere sin mentale primusen med?

Et interessant spørsmål i denne sammenhengen er hva en slik motivasjon typisk bunner i hos profesjonelle kulturutøvere. Eller metaforisk: Hva slags drivstoff fyller folk motivasjons-primusen sin med? Hva handler kunstens kraft om for folk som driver med dette profesjonelt?

Av nysgjerrighet gikk jeg gjennom drøyt 350 anonymiserte responser fra deltakere på egne seminarer, kurs og foredrag. Dette er på ingen måte noe vitenskapelig undersøkelse, og i realiteten er nok årsaksbildet mer sammensatt enn som så. Likevel, grovt forenklet, grupperte svarene seg i fire kategorier:

• Mange var naturligvis drevet av lidenskap for, og glede av kunsten i seg selv. Folks motivasjon så ut til å ligge rett og slett i kunstens egenverdi – hva den gjør med den enkelte.
• Den andre type motivasjon var den til gleden ved å formidle kunst til andre, altså å inspirere, berøre og gi noe meningsfullt tilbake til publikum eller samfunnet.
• Den tredje kategorien handlet om samspill og fellesskap, altså det å skape og utøve sammen.
• Den fjerde og siste type motivasjon var knyttet til identitet – muligheten til å bli kjent med, og uttrykke seg selv.

De fire svarene på spørsmålet Hva er din innerste motivasjon for å drive med kunst? i starten av teksten her, korresponderer med hver av disse kategoriene.

Så må det til slutt nevnes at enkelte av de 366 responsene ikke helt passet inn i dette bildet. For eksempel:

«Vinne priser og få seksere i avisen».

«Jeg har ingen motivasjon, jeg bare gjør det».

Jeg skal unnlate å kommentere på disse. La oss likevel håpe, for de aktuelle utøvernes skyld, at primusen deres brenner noenlunde greit, åkke som.