– Det er en stor jobb å få rommet til å fungere som teater

– Vent med replikken til Mercutio har senket blikket, Romeo!

Hilde Brinchmann gir instruksjon til skuespillerne Toivo Ty Terjesen og Sindre Slorafoss. Kontekst møter truppen under en øvelse på stykket Romeo og Julie i Sofienberg kirke i Oslo.

– Vi tar det fra der du kommer inn, Romeo. Og husk at det du sier er ment ironisk.

Tigerstadsteatret er en liten institusjon med en stor oppgave: at alle barn og unge i Oslo skal få oppleve teater som kan bety noe for dem for resten av livet. Nå spiller de i gamle Sofienberg kirke fra 1877.

– Skal jeg vente med å si: «artig» for å understreke teksten bedre, spør skuespiller Ingrid Meling Enoksen fra siden av scenen rett før scenen begynner.

Man må nesten venne seg til teaterlyset for å se at kirkerommet ikke er en black box. Orgelet er en del av scenografien, søylene likeså. I bakgrunnen skimter man prekestolen. Røde tepper, graffiti (ikke malt på selve kirken, altså), lukten av spraymaling, dansere som øver på koreografi. Alt blandes med kirkerommets akustikk og følelse av høytid.

– Det er litt spesielt å spille teater i en kirke, sier koreograf Amisha Kumra.

– Jeg opplever en religiøs energi her. Det tok litt tid å bli kjent med den, men jeg føler vi har tatt i bruk rommet på en respektfull måte.

Sammen med Sofienbergprosjektet legges det til rette for at kirken – som ble tatt ut av drift i 2019 – utvikles til et kulturhus for barn, ungdom og nabolag.

Sofienbergprosjektet har som mål å utvikle Sofienberg kirke og kirkepark til en åpen møteplass for barn, unge, nabolag og Oslos kulturliv. Oppdragsgiver for prosjektet er Paulus og Sofienberg menighet.

Men kirken er ikke avvigslet. Det er fortsatt et kirkerom, men skal brukes som et åpent kulturhus.

Shakespeare er aktuell i dag

– Hvorfor setter dere opp Romeo og Julie?

– Jeg har alltid drømt om det. Og jeg har alltid vist at det måtte skje en dag. Og nå kom muligheten, sier Brinchmann og smiler.

Stykket handler om identitet og kjærlighet, men også om klassekamp, kriminalitet, religion, sosial kontroll og vold.

– Men kanskje viktigst av alt er kjærligheten. Denne oppsetningen er et samarbeid mellom oss i Tigerstadsteatret og Sofienbergprosjektet og flere andre aktører.

Stykkets handling er lagt til en dystopisk, nær framtid og kombinerer slampoesi og street art. Dette for å gjøre stykket mer kontemporært.

– Hvordan er det å sette opp teater i en kirke som, i prinsippet, fortsatt er en kirke?

– Det er en stor jobb å få rommet til å fungere som teater. Husk at slike bygg er laget for at folk skal føle seg små.

Den store akustikken gjør også at menneskestemmer klinger i hverandre. Det utgjør både en lydteknisk og spilleteknisk utfordring. Under prøvene opplever Kontekst at god diksjon er viktig i et så klangrikt rom.

– Litt dumt spørsmål, men hva er essensen i stykket?

– Romeo og Julie historien er jo klassisk og tidløs: De unge som ikke får hverandre, den sosiale kontrollen de opplever, den påfølgende volden. Slike ting.

Tigerstadsteatret har valgt å legge historien til Oslo i en nær fremtid hvor øst møter vest og Sofienberg kirke ligger midt i møtepunktet.

– Dessverre er nok historien relevant fortsatt. Mange kjenner seg igjen. Det er æreskultur, urimelige grenser og noen som betaler en for høy pris for dette. Men stykket må gi håp. Vi må ha håp.

Noen roper at det er mat og alle går hver til sitt.

Kirkens stemning og teaterets premiss

Etter lunsjen tar prøvene til igjen. Scenen begynner med at skuespiller og med-manusbearbeider Samir Madad roper ut: «Mercutio». For ikke å forstyrre, tar Kontekst turen vekk fra scenerommet og opp til organisten.

– Det er mye venting her oppe, hvisker musiker og komponist, Petter Kragstad, mens han drikker kaffe, rydder i almanakken på iPaden og leser papiravis.

– Men det går bra. Jeg har jobbet mye med musikkteater og vet hva det innebærer.

– Har du laget musikken her?

– Nei, det er Eirik Myhr. Men vi har jobbet tett sammen. Det er fint å jobbe i en kirke og selv om jeg ikke har jobbet så mye med kirkeorgel, så fungerer dette bra.

– Det er et stort rom. Hvordan er det med lytting og koordinering av musikk og sangere?

– Jeg har en egen liten mikser hvor jeg styrer selv hva jeg skal høre. Og jeg har et klikk (metronomspor) som bare jeg hører, men som gjør det enklere å synkronisere musikken.

Bygge en verden

Vel nede fra orgelet passerer Kontekst de provisoriske garderobene. Det er hengt opp speil, klesstativ, border og stoler. Motlyset stråler inn fra vinduene i kirken. I den gamle korridoren ved siden av trappen, henger kostymene.

Solen lyser opp støvet som har samlet seg gjennom årene. Skuespillernes eiendeler ligger spredd utover.

– Her skjer det endringer hele tiden, hvisker Amisha Kumra da vi igjen er nede ved sceneområdet.

– Vi bygger en verden dag for dag og vi får alle inspirasjon av slik aktivitet. Også er det så utrolig bra lydsystem her. Det føles som en klubb. I tillegg har vi orgelet som minner oss på at vi faktisk er i en kirke, fortsetter hun før vi blir avbrutt av en danser som lurer på noe.

Kontekst finner veien ut av det dunkle kirkerommet, og inn i det som nok har vært et sakristi. Der er det full aktivitet med spising av mat, frenetisk tasting på bærbar PC, diskusjoner og latter.

– Selv om det er et kirkerom fortsatt, så glemmer man det litt etter hvert, sier Mari Noodt.

– Men jeg opplever også at denne kirken føles annerledes enn andre kirker. Vi samarbeider godt med Sofienbergprosjektet og denne produksjonen er en del av helheten i hvordan denne kirken brukes.

En skuespiller stormer inn og lurer på hvor en rekvisitt er.

– Det må du holde kontroll på selv, sier noen og ler.

– Ja, men noen har tatt den bort fra der den skal være!

Rundt bordet går samtalen igjen sin gang. Noen roper ut starten på neste scene er om ett minutt og alle forsvinner. Kontekst lister seg ut sakristidøren.