– Det er mennesker det er snakk om
Regissør Simen Formo Hay vil bruke både scenen og mediene til å menneskeliggjøre historien om Oslos rusmiljø.
I Vaterlandsparken på Grønland settes det i disse dager opp et spel utenom det vanlige, med et tema som er relativt vanlig i området.
= Oslospelet, Et sted å være, tar for seg hovedstadens rusmiljø gjennom de siste 50 årene. Det er regissør Simen Formo Hay, mest kjent fra braksuksessen Døden på Oslo S, som står bak ideen for oppsetningen.
Han har samarbeidet med =Oslo og brorparten av medvirkende skuespillere har en form for tilknytning til rusmiljøet eller =Oslo.
– Hvordan startet det?
– Da vi satte opp Døden på Oslo S på Økern-senteret, så hadde vi et samarbeid med =Oslo der de var å solgte blader. Etterpå fikk jeg en idé om at det hadde vært gøy å gjøre noe sammen med dem.
– Den originale ideen var å lage spel i Slottsparken om Slaget om Nisseberget, natt til 1. mai 1978. Men så ville ikke slottet ha oss der, så vi endte på Vaterland, som vi er veldig fornøyde med. Så gikk jeg til =Oslo med ideen og det viste seg at de hadde 20-års jubileum, så det passet bra.
– Tittelen Et sted å være – hva viser den til?
– Den viser til en ungdomsaksjon som var på Vaterland skole i 1969, hvor det var en gjeng politiske ungdommer som, med tillatelse, okkuperte skolen og lagde et forsøk på et sted hvor det var plass til folk som bodde på gata. Det var rusliberalt, sexliberalt og sånne ting. Det var en slags forløper til Blitz kan man si. Det ble heid fram av kommunen i 1969 som var litt progressivt. Det var en fin tanke om hvordan ungdommer, kommune, uteliggere og alle kan komme sammen om å skape steder å være for folk som ikke har det.
– Men historien derfra og til nå handler om 50 år der rusmiljøet ikke har fått ha et sted å være, men heller blitt jaget fra sted til sted i lete på et sted å kunne oppholde seg.
– Hvordan har det vært å jobbe med akkurat denne forestillingen?
– Det har vært veldig spesielt. Vi er 21 skuespillere hvorav 14 av dem ikke har stått på en scene i særlig grad før. Folk har også veldig forskjellige liv: Noen er i aktiv rus, noen er tidligere rusavhengige, noen lever halvveis på gata. Mange har ganske strevsomme liv, så det har vært mye å finne ut av hvordan man må ta hensyn til det.
– Før vi begynte å jobbe, laget vi et manifest om hvordan vi skulle håndtere de tingene og hvordan vi hele veien skulle ha toleranse for at folk har forskjellige liv og at vi må organisere oss på en annen måte. Det har vært mye å finne ut hvilke behov folk har.
– Har du støtt på noen overraskelser?
– Ikke så mye overraskelser. Jeg har ikke kjent folk fra miljøet før, sånn tett på, men jeg hadde et slags håp og tanke om at det må være like vanlige folk som alle andre. Og det stemmer i veldig stor grad.
Det har gått overraskende bra, jeg tenkte det skulle komme flere kriser. Det er også en gruppe som blir møtt mye med at folk tror de ikke får til ting, og det tror jeg flere tenkte selv også. Men så har vi jobbet, så går det fint.
– Er det noe du ønsker at denne forestillingen oppnår?
– Jeg håper at spelet kan få et nytt perspektiv inn i rus og byutviklingsdebattene. Det har vært mye debatt rundt Grønland og Vaterland, der vi spiller, og den tingen folk er enige om er at trusmiljøet er noe grusomt de må få vekk. Men dette er mennesker det er snakk om.
– Det er egentlig det som har vært mitt store mål, å få folk til å skjønne at det er ekte mennesker det er snakk om, som ikke vil noe vondt og som har nok å streve med.
Å få menneskeliggjort historien om Oslos rusmiljø og få folk til å skjønne at det ikke er annerledes mennesker enn oss andre.
– Hva synes du om mottakelsen?
– Det har vært et enormt pressetrykk, så det er veldig gøy. Det har jo egentlig vært et mål med prosjektet og å formidle budskapet og historien om prosjektet mest mulig ut. Ikke bare forestillingen, men å skape mye blest er en viktig del av det for å få fokus på tematikken og gi den plass.
– Jeg tenker litt på teaterforestillinger som ikke bare en forestilling. Det er hele prosjektet: Hvordan det tar plass, og det å kunne bruke både scenen og også mediene til å fortelle om denne historien og tematikken er et mål.
