– Jeg ville heller ikke være «vokalist»
Vilde Tuv og Anna Kleiva om å tonesette samtidspoesi, å lage musikk og dikt som står like sterkt alene som sammen, og hedensk tradisjon med en moderne vri.
Når poesi tonesettes er det ofte samtidsmusikere som tar for seg tekster av døde poeter.
Hamsun, Gunvor Hofmo, Hans Børli, Stein Mehren og Rudolf Nilsen er blant den som har fått verkene sine foreviget i musikk, lenge etter sin levetid.
Men hva skjer i situasjonen der poet og musiker har mulighet til å samarbeide?
Dette får vi erfare i det tverrkunstneriske stykket Solplomme. Der møtes poesi og musikk i en kreativ tvekamp som handler like mye om naturvern og tap, som om den mystiske sommernattens ritualer.
– Vi begynte med et ønske om å fange en stemning knyttet opp mot Jonsok-ritualer, sier Vilde Tuv.
Den eksperimentelle musikeren slo seg sammen med poeten Anna Kleiva for å skape Solplomme som et bestillingsverk til Dei Nynorske Festspela i Ørsta.
Hedensk, med moderne twist
Vi møter duoen på Kulturhuset i Oslo. Der sitter folk og skriver, har møter, slapper av og hygger seg. Stedet er selve symbolet på moderne, påkoblet, hipp, urban livsstil.
Kanskje en kontrast til tematikken i Solplomme. Eller?
– Det er både det gamle hedenske aspektet ved jonsok, men med moderne elementer, sier Kleiva, og fortsetter:
– For eksempel snakket min mor om de store jonsok tradisjonene hun husket fra 1950-tallet. Hun kom fra et sted rett i nærheten fra der vi framførte Solplomme.
– Og de moderne elementene?
– Vi snakker om beskrivelser av ting fra vår tid, satt i et elektronisk lydbilde, skyter Tuv inn.
Jonsok-feiringene foregår ute og det var viktig for hvordan man framførte bestillingsverket. Ikke minst er ild et viktig element i feiringen.
– Bare se på sankthansbålet. Det er både destruktivt og rensende på en gang, sier Tuv.
– Slik symbolikk skaper mye innhold, fortsetter Kleiva.
– Vi tok for oss symbolene og metaforene knyttet til jonsok og jobbet med dem.
Naturen i Romedalen i Ørsta, der Solplomme skulle fremføres, ble også viktig for utformingen.
– Jeg ønsket å bruke alt dette for å se på vårt forhold til naturen og hvordan det hele tiden endrer seg.
Tuv utdyper temaet. Hun snakker om tidspunktet solen snur og hva som skjer i naturen da og legger til:
– Solplomme handler i bunnen om menneskets forhold til naturen. Vi ønsker å dra veksler på det overskridende i det å forestille oss gamle ritualer som vi igjen skaper på nytt her og nå.
Musikk; med eller mot tekst?
– Kan dere si noe om dynamikken mellom tekst og musikk?
Tuv og Kleiva ser på hverandre og tenker seg om. Kleiva tar ordet først:
– Først og fremst skal musikk og tekst foregå imot hverandre, på den måten at musikken ikke er akkompagnerende slik det ville vært med en ren sangtekst. For eksempel er ikke rytmen i teksten alltid den samme.
– Skjedde det at komponisten ba poeten endre rytmen i en frase for å passe bedre til musikken?
– Nei, det gjorde jeg nok ikke, sier Tuv.
– Men du kunne gjort det i prinsippet, sier Kleiva, og utdyper:
– Hvis Vilde kom med kommentarer til teksten, var det om helt andre ting enn at tekst skulle justeres i forhold til musikken.
– Musikken kan man skru til slik at den passer diktet. Det var ikke nødvendigvis et poeng at diktet skal fungere rent musikalsk. Det skal primært gå opp med seg selv, forklarer Tuv.
– Hvordan jobber dere sammen? Kommer du med ferdige dikt for eksempel?
– Ja. Det vil si ferdig-ish. Jeg liker at ting er ganske ferdige før jeg deler dem, sier Kleiva.
– Da vi møttes på plassen hvor Solplomme skulle framføres første gang, så hadde jeg med seks ferdige dikt og Vilde hadde med flere musikalske skisser.
Duoen brukte dynamikken mellom melodi og tekst til å skape kontraster. Hvis Tuv skrev musikk som var «snill», så kunne Kleiva være tøffere i poesien.
– Musikken og diktet skal stå sammen, men det skal også kunne stå trygt hver for seg, skyter Kleiva inn.
– De må kommunisere når de framføres sammen. De skal utfylle hverandre, men gjerne også «krangle» litt, mener Tuv.
– Der har du forskjellen mellom diktet og sangteksten? En sangtekst «krangler» aldri med musikken.
– Ja, absolutt, sier begge, nesten i kor.
Dikt eller sangtekst?
Kleiva henter seg en stor kopp rykende varm kaffe.
Vi dveler videre ved dette med sangtekster kontra dikt.
– Jeg er vant til å skrive sangtekster selv, sier Tuv. Og fortsetter:
– Men jeg kan ikke skrive poesi. Eller for å si det på en annen måte: Det er en annen materie å gå inn i. Det å skrive en sangtekst er et annet regnestykke enn å skrive ren poesi.
– Skriver man sangtekster kan man for eksempel få fram en ironi og dobbelthet ved å for eksempel ha en trist tekst til en lystig melodi, sier Kleiva og tar en slurk av kaffen.
– Når du skriver dikt så må du lene deg kun på teksten, ikke hvordan den spiller sammen med musikken.
Skriveprosessen ble annerledes for Kleiva siden viste hun at det skulle spilles musikk til. Det ga et bestemt fokus.
– Det må skrives tydeligere fordi teksten må bryte gjennom musikken.
Tuv nikker anerkjennende, og legger til:
– Man skriver diktene for at man skal høre de én gang og ikke gå tilbake til teksten slik man kan hvis det står i en bok, sier Tuv
– Teksten ble derfor enklere og med flere repetisjoner, sier Kleiva.
– Ketil Bjørnstad snakker om dikt som man ikke trenger å tonesette. Hva er deres tanker rundt det?
– Det er i hvert fall tre steder i stykket hvor jeg leser nesten uten musikk, sier Kleiva.
Andre steder er det en dialog mellom tekst og musikk. En slags «kall og svar» del, kan Tuv fortelle.
– Men dette var viktig: Da vi begynte var jeg veldig bevisst på at det ikke skulle være musikk som var i bakgrunnen, sier Kleiva.
– Jeg ville heller ikke være «vokalist», fortsette Kleiva.
– Vi var inne på om jeg skulle synge noen fraser. Men vi droppet det.
Må oppleves på scenen
Både tekst og musikk er gitt ut som en bok med en tilhørende CD med digital nedlastningslenke. Men hvis man vil høre Solplomme på tiltenkt vis, må man få med seg en framføring.
Tuv forklarer:
– Publikum kan lytte mens de leser, men det står ikke beskrevet hvilken musikk som tilhører hvilket dikt. Opplevelsen vil derfor skje i ulikt tempo hos ulike lesere.
– Det skjer nemlig noe med tekst og musikk når man tar det fra hverandre, sier Kleiva.
Hva som skjer, ønsker de ikke å svare på. Vi snakker videre om framføringen av verket og spør: Er det slik at tekstlinjer følger musikk helt konkret, eller er forholdet tekst og musikk flytende?
– Det fungerer slik at visse musikalske stikkord trigger visse linjer, sier Tuv.
– Bortsett fra det, er det ikke så strengt bundet sammen.
– Hvordan var det å blande kunstuttrykkene? Følte dere noen gang at det «krasjet»?
– Nei, egentlig ikke, sier Kleiva.
– Men noen ganger følte jeg at jeg trampet inn i musikken og «skitnet det til». Jeg ville at publikum bare skulle høre lydene hennes i perioder, at min tekst ikke skulle dominere.
Intuitiv prosess
– For min del er det viktig at musikken er skrevet slik at publikum kan koble seg på ordene emosjonelt. Det er en del aggresjon, forelskelse, melankoli og trass, men også noe livsbejaende i verket, sier Tuv.
– Du sier koble seg på emosjonelt gjennom musikken: Hvordan kan musikk forsterke tekst? Hva tar du tak i når du komponerer?
– Det er ikke lett å forklare. Det kan være impulser jeg får fra teksten som skaper musikalske ideer hos meg, sier Tuv.
– I bunn og grunn er det en intuitiv prosess, sier hun ettertenksomt.
Tuv mener også at musikken kan lede teksten andre steder enn hva som blir sagt.
– Kan dere si noe om dramaturgien? Er det som en konsert, eller er det mer som en teaterforestilling med handling og klimaks?
– Fremføringen er en blanding av opplesning og konsert. Det henger sammen som en helhet uten pauser eller applaus underveis, sier Tuv.
– Verket har ikke klassisk dramaturgi selv om vi har en «kall og svar»-del mellom tekst og musikk som vi nevnte i stad. Det er nok et slags dramaturgisk høydepunkt, sier Kleiva.
