– Creo er ikke tilknyttet noe politisk parti

Det er fullt forståelig at man kan ha ulike syn på forholdet mellom fagbevegelsen og politikken. Men når Terje Gewelt hevder at LO har utviklet seg til et «radikalt sosialistisk maktsenter», og at fagbevegelsen har forlatt sitt opprinnelige formål, er det nødvendig å rydde opp i både historiske misforståelser og faktiske feil.

Les Terje Gewelts kronikk her.

Først og fremst: Fagbevegelsen har alltid vært en politisk kraft i Norge. Den har aldri bare vært et servicekontor for sine medlemmer. Siden slutten av 1800-tallet har fagorganiserte stått i front for samfunnsendringer som i dag er selvsagte for de fleste av oss: stemmerett for alle, åtte timers arbeidsdag, ferieloven, arbeidsmiljøloven og et trygt velferdssamfunn. Disse kampene ble ikke vunnet uten politisk påvirkning – de ble vunnet nettopp fordi fagbevegelsen tok ansvar og stilte krav til politikerne. 

Det er heller ikke tilfeldig at Arbeiderpartiet ble etablert i 1887 som et resultat av fagbevegelsens ønske om politisk gjennomslag. Fagbevegelsen var en direkte drivkraft i dannelsen av partiet, og dette tette samarbeidet har vært en naturlig forlengelse av fellesskapets kamp for bedre levekår og rettferdig fordeling. 

– En nødvendig og demokratisk motvekt 

Når LO i dag har dialog med både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt, er ikke det et uttrykk for noen radikal ny kurs. Tvert imot: Det er en videreføring av en historisk og målrettet strategi for å oppnå resultater til beste for arbeidstakere og for kulturlivet. 

Det er heller ikke noe nytt at LO gir økonomisk støtte til flere partier på venstresiden. Denne støtten har pågått i mange tiår, og er forankret i åpne, demokratiske prosesser i LOs medlemsorganisasjoner – med Creo som en av mange deltakere. Midlene kommer fra medlemskontingenten, og hvordan disse pengene forvaltes, vedtas av medlemmene selv gjennom LOs demokratiske system. Dette er en transparent og bredt forankret ordning. 

Det står i skarp kontrast til finansieringen av partiene på høyresiden. Der kommer pengene ofte fra et lite antall svært velstående personer og næringsinteresser med tydelige mindretallsagendaer, som slett ikke nødvendigvis sammenfaller med interessene til folk flest. Disse pengestrømmene er langt vanskeligere å spore, og gir de mest ressurssterke langt større påvirkningskraft enn vanlige arbeidstakere og kulturarbeidere noensinne kan mobilisere alene. 

Med andre ord: LOs økonomiske bidrag til partier på venstresiden er ikke et demokratisk problem, slik Gewelt antyder – det er tvert imot en nødvendig og viktig demokratisk motvekt mot den økonomiske maktkonsentrasjonen på høyresiden. 

– Et kulturpolitisk ansvar  

Dette handler ikke om partilojalitet. Det handler om resultater som gir arbeidstakere trygghet, som sikrer kulturlivet bærekraftige vilkår, og som sørger for at vi også i framtiden har et samfunn der ikke bare de rikeste og mektigste får bestemme utviklingen. 

La oss være tydelige: Creo er ikke tilknyttet noe politisk parti. Men vi har et ansvar for å fremme kulturpolitiske saker på vegne av hele kulturlivet. Det er ikke partipolitikk, det er ansvarlig interessepolitikk. 

På LO-kongressen i 2025 fikk Creo gjennomslag for et historisk viktig krav: Minst én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur. Dette er en seier som kommer hele kulturfeltet til gode – fra frilansere og selvstendig næringsdrivende til ansatte i store og små kulturinstitusjoner, og til det frivillige kulturlivet over hele landet. 

Da det høsten 2024 kom en bølge av forslag om kutt og nedleggelser i kulturfeltet, inntok Creo en aktiv rolle for å løfte sakene politisk og sørge for at disse viktige tilbudene igjen kom på dagsordenen. Gjennom målrettet påvirkningsarbeid snudde vi utviklingen og begrenset kuttene. 

Hvor stor gjennomslagskraft vi har, henger tett sammen med medlemsstørrelse og hvilket politisk mandat vi får av medlemmene våre. Jo flere som organiserer seg, og jo tydeligere mandat vi har i politiske spørsmål, desto større påvirkning kan vi utøve – til beste for hele kulturlivet. 

Og vi har sett at dette virker i praksis: Under pandemien var det nettopp gjennom det politiske arbeidet i LO at Creo fikk gjennomslag for kompensasjonsordninger til frilansere og selvstendig næringsdrivende. En ordning som til slutt utbetalte over 3,25 milliarder kroner til grupper som ellers ville stått helt uten sikkerhetsnett. 

Dette er ikke særinteresser eller radikal politikk. Det er målrettet og ansvarlig arbeid for å sikre at folk kan leve av kunsten og kulturen sin – og at kulturen fortsatt har en plass i samfunnet. 

– Handler om solidaritet 

Det fremstår også noe snodig at en som Gewelt, med stort engasjement og tydelige meninger, ikke ønsker å bruke nettopp de demokratiske plattformene som finnes for å fremme sine synspunkter. Hadde det ikke vært mer hensiktsmessig å bruke denne energien og innsikten til å påvirke fra innsiden – der beslutningene faktisk tas? 

Å melde seg ut er et fritt valg, men det er også å frasi seg muligheten til å påvirke den utviklingen man er så sterkt opptatt av. I stedet for å stå på utsiden, kunne dette engasjementet vært en verdifull stemme i Creos og LOs demokratiske og solidariske prosesser – til det beste for hele kulturlivet. 

For til syvende og sist handler dette ikke om ideologi, men om solidaritet for hele kulturfeltet, og hvilket samfunn vi vil ha. Et samfunn der kulturen har en tydelig plass, og de som arbeider i kulturlivet har trygge og rettferdige vilkår – eller et samfunn der markedet alene avgjør hvem som får leve av kunsten sin, og hvem som tvinges til å gi opp. 

Det er dette Creo kjemper for. Ikke for én gruppe, men for hele laget i kulturlivet. Og det er derfor vi håper flere velger å bruke sin stemme der den faktisk gjør en forskjell – sammen med oss.