500 år med kulturarv kan bli visket ut
«Vi kan ikke vente på kommunene». Krisen i kirkemusikken er dypere enn antall utdanningsplasser og bruk av digitale orgler.
En gang i relativt nær fortid var jeg på en innvielseskonsert av et digitalt kirkeorgel.
Det var første gang jeg virkelig har sittet og lyttet til et digitalt orgel over noe tid, og jeg ble overrasket over hvor tydelig forskjellen var fra et vanlig pipeorgel. Lyden var flatere og mer nasal, hvis man kan si det om noe som ikke har nese – eller sammenklemt, om du vil, uten særpreg, varme og overtoner.
Stor var derfor overraskelsen da presten etter konserten holdt en tale til orgelets ære og hevdet at vedkommende «ikke hørte forskjell» på dette og et pipeorgel, og jeg tenkte: Hjelp, kan det virkelig stemme? Eller er det bare noe som må sies når man, etter mye kollektivt strev, har fått på plass en stor og dyr investering – som det jo tross alt er, selv om prisen er mange ganger lavere enn for et pipeorgel?
Og hvis det stemmer, er dette symptomatisk for den musikalske kompetansen, og orgelets status, i Den norske kirke?
For det er ingen tvil om at det knaker i sammenføyningene på flere fronter: Tall fra Creo viser at 200 kantorer kommer til å gå av med pensjon i løpet av det neste tiåret, samtidig som søkertallene til kirkemusikkutdanningene faller.
Det uteksamineres ikke på langt nær nok kandidater til å fylle stillingene.
Stikk i strid med hva de tallene skulle tilsi, valgte likevel Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i fjor vår å legge ned en av landets tre kirkemusikkutdanninger i fjor vår.
Dette er blitt møtt med opprop og protester, både fra kirkemusikkentusiaster og kommunen. Hvorvidt studiet blir gjenopptatt i fremtiden, er foreløpig usikkert.
Men pipeorgelet var ikke dødt
Når det gjelder det «ekte» orgelets fremtid, er det heldigvis ikke så ille, viser det seg:
– Jeg er faktisk ganske optimistisk, fordi jeg ser hvor mye de satser på pipeorgler rundt omkring, sier Frank Aage Fjellbekk, nå pensjonist, men tidligere seniorrådgiver i Kirkelig fellesråd Oslo (KfiO) med særlig ansvar for kirkemusikerne.
Han ramser opp kirker i Oslo som har fått nye eller restaurerte pipeorgler i nyere tid: Ris (2011), Ullern (2024), Paulus (2010), Sofienberg (2014), Grønland (2022), Røa (2005) og Torshov (2024).
Også i Sagene kirke, der intervjuet finner sted, satses det på pipeorgel:
– De sparer og sparer så de kan restaurere det gamle Hollenbach-orgelet som står her, sier Fjellbekk.
– Er pipeorgelet fortsatt et førstevalg for mange?
– Det er mitt inntrykk.
Fjellbekk sier han skjønner veldig godt at man velger digitalt orgel i små gravkapeller, «der det kanskje står et surt gammelt pipeorgel som nesten ikke kan brukes». Da kan det være et godt alternativ å heller «setter inn noe som fungerer og tar mindre plass». Han har også forståelse for at man velger den løsningen på steder der de ikke ser noen mulighet for å skaffe seg noe annet:
– I Hasle kirke hadde de et pipeorgel i mange år som var helt elendig. Så ble det et digitalt orgel. Det fungerer greit der, altså, sier han.
– Men det er ikke det samme, legger han til.
Massiv investering
Ghislain Gourvennec, kantor i Stokka kirke i Stavanger og universitetslektor ved Universitetet i Stavanger, mener pipeorgelets posisjon er tilsvarende på landsbasis:
– Jeg tror ikke det digitale orgelet er på vei inn; de siste årene er det blitt investert ganske massivt i [pipe]orgelparken i landet generelt. Jeg er fra Frankrike, og der bygges ikke så mange instrumenter som i Norge.
Ifølge Gourvennec har diskusjonen om hvorvidt lydkvaliteten på digitale orgler kan være så god at man ikke hører forskjell, vært der siden de kom, men man kan fremdeles høre tydelig forskjell, understreker han:
– På papiret kan man lage de frekvensene vi mennesker klarer å høre, fra cirka 20 til 20 000 hertz, men vi oppfatter lyd i kroppen også, noe man ikke nødvendigvis kan sette opp med tall i et Excel-ark.
– Jeg har aldri måttet fronte det i min jobbsammenheng, forteller han.
– En lenge varslet krise
Heller ikke Mathias Gillebo, seniorrådgiver for musikk og kultur i Kirkerådets sekretariat, regner en potensiell innfasing av digitale orgler blant sine fremste bekymringer.
– Haha, det er morsomt at inngangen din er at du har hørt kvalitetsforskjell i lyden. De fleste henvendelser jeg får, er knyttet til arbeidsvilkår, stillingsprosent og forståelse i staben, ikke premissene for kunstnerisk kvalitet, sier han.
Som fagansvarlig for kirkemusikken på nasjonalt nivå, og dermed for orgler av alle slag, får jeg ham ikke med på noen rangering av orgeltyper.
Han mener dessuten at digitale orgler er «det minste problemet vi har rundt omkring i landet», og han sikter naturlig nok til den nevnte rekrutteringskrisen.
– Hvorfor er det blitt sånn?
– Det er en lenge varslet krise som ikke er blitt tatt ordentlig tak i. Både Den norske kirke og myndighetene kunne ha gjort mer.
Gillebo mener det både er snakk om en «indremedisinsk utfordring», at Den norske kirke selv må forstå det ansvaret den har når den er en såpass stor organisasjon for musikk, men også det han kaller «kompetansebehov hos politikere»:
– Det påhviler kommunen et ansvar om å legge til rette for gode forhold for kirkemusikere, sånn at det blir en attraktiv arbeidsplass.
Som plommen i egget?
Akkurat dette med ansvar er ikke helt rett frem å forstå, og det handler om hvordan Den norske kirke er organisert.
Selv om Gillebo har et overordnet nasjonalt ansvar for kultur og kirkemusikk, innebærer ikke stillingen hans arbeidsgiveransvar eller direkte beslutningsmyndighet overfor den enkelte menighet. Ansvaret for kirkemusikken ligger til menighetene selv (se detaljer i faktaboks).
Han beskriver sin stilling som en «fagledende, koordinerende funksjon».
Hvilken posisjon musikken har i de ulike menighetene, varierer mye på landsbasis, tror Gillebo.
– Jeg får ulike rapporter om det. Noen [kirkemusikere] har det som plommen i egget, mens andre opplever det krevende i staben, for eksempel å få forståelse for faglighet, forteller han.
Musikken er det første som ryker
Fjellbekk spør seg om rekrutteringsproblemene delvis kan skyldes at kirken har et dårlig rykte som arbeidsgiver, at kirkemusikere kanskje opplever at deres yrkesgruppe er lavt prioritert, og noen derfor ønsker seg andre steder.
Det er for eksempel sjelden med hele stillinger – 60 prosent er ganske vanlig, forteller han. Som ansatt i KfiO var dette noe Fjellbekk jobbet mye med, å finne måter å gi organistene 100 prosent stilling på. Én løsning han fant, var å fylle på med gravferder, sånn at arbeidet til sammen utgjorde hele stillinger.
I tillegg sier han at han har opplevd at musikken ofte blir offer for sparetiltak:
– Hver gang man skulle nedprioritere eller spare penger, gikk det alltid utover musikerne. Og i utgangspunktet hadde de små stillinger, og det er liksom grenser for hvor mye man kan skjære. Når man kommer ned i 40 prosent og sånn, så blir kirken bare en biarbeidsgiver, organisten blir ikke en del av fellesskapet.
Han forteller at han har vært gjennom mange nedskjæringer og sier han ofte har hørt argumentet om at mye av det en organist gjør, ikke er lovpålagt ifølge Kirkeloven.
«Det er på kulturskolenivå at krafttaket må settes inn»
– Ja, sier jeg, hvor mye lovpålagt gjør en diakon, da? Svært lite! Det er bare – unnskyld uttrykket – luksus. Man trenger dem som bare det, men skal man snakke om lovpålagt og ikke lovpålagt, så blir det veldig snevert.
Bredde i bunnen
Ghislain Gourvennec mener derimot skoen først og fremst trykker et annet sted: I kulturskolen. Han fremholder at det mange steder ikke tilbys orgelundervisning i det hele tatt, og flere steder har ventelister, uten at tilbudet utvides.
– Det er tragisk at NTNU legger ned studiet, men problemet ligger ikke der. Det er nå rundt 100–150 orgelelever i hele landet. Hvis vi antar at ti prosent, som egentlig er veldig mye, velger å ta utdanning i kirkemusikk, så vil det si maks 15, sier han, og fortsetter:
– Om du da har en, to eller tre eller fire utdanningsinstitusjoner, har det egentlig ikke så mye å si. Akkurat der vi er her og nå, er det på kulturskolenivå at krafttaket må settes inn.
Videre trekker han frem viktigheten av bred rekruttering på grasrotnivå for å få spissing i toppen.
– Hvis du skal lage én Haaland-fotballtopp, skjønner du selv at det må være breddefotball i bunnen. Ti prosent av mine elever velger kirkemusikk. Det vil si at man vil ha 200 kantorer, må man ha 2000 elever – litt satt på spissen.
I Gourvennecs erfaring er potensialet stort for tidlig rekruttering. Han opplever at barn synes orgelmusikk er veldig gøy, når de først blir eksponert for det:
– Jeg har aldri møtt et barn som ikke liker orgel. Jeg mister sjelden elever når de først begynner med orgel. De fortsetter.
Han legger til at det er lett å komme i gang med orgel, uansett nivå:
– På fiolin må du spille fem, seks, syv år for å få fin lyd, men med orgel får du fin lyd med en gang.
Tom kirke hele uken?
– Så – det gjelder å få kommunene til å satse på orgel i kulturskolen?
– Vi har ikke råd til å vente til kommunen forstår det, vi må gjøre det nasjonalt. Alle må på banen, Kirkerådet, politikere, kulturskolene, Kulturdepartementet. Det må være en overordnet, nasjonal plan.
Gourvennec trekker paralleller til arbeidet med totalberedskap:
– Det er jo ikke opp til hver kommune; det er nasjonalt organisert.
Han mener forståelsen for hva som faktisk står på spill, er for lav over hele linjen.
– Kirken er den største oppdragsgiveren for frilansmusikere i Norge. Spesielt på mindre steder er kantorer i sentrum av kulturlivet i bygda. Hvis det blir borte, mister vi en hel næring. Vi mister voksenkor og barnekor, og kirken blir stående tom hele uka.
Ifølge Gourvennec går bevilgningene fra kommunen nedover, og det vil de fortsette med når kirkene ikke kan vise til aktivitet. I tillegg fyller barnekorene en annen viktig funksjon, ettersom «barn heller ikke synger ikke på skolen lenger».
– Hele kulturarven tilbake til middelalderen blir visket ut.
Gourvennec forteller at i hans hjemland Frankrike, der revolusjonen som skilte kirke og stat er mye eldre, er det de kirkene som satser på diakoni – det vil si tiltak som Kirkens Bymisjon eller lignende, og de som satser på kultur, som overlever; de andre stenger en etter en.
– Og det er dit vi er på vei i Norge. Det vil være et dramatisk skifte i de årene som kommer. Vi er for sent ute. Det er en liten luke nå, men jeg tror vi er for sent ute.
«Momentum til å endre»
Gillebo er hakket mer optimistisk, men han er enig i at vi står foran et skifte framover. Han jobber for tiden med å «utarbeide en ny strategi for hele feltet». Dette kommer som følge av en nedbemanning i alle fagadministrative stillinger.
– Dette arbeidet er i støpeskjeen, og jeg har fått ganske frie tøyler enn så lenge til å tenke, få innspill og skaffe oversikt.
– Er det snakk om en strategi for musikkens rolle i kirken?
– For eksempel, men ikke bare i kirken, det gjelder også hvordan kirkemusikk og kultur knyttet til kirken kan være en del av det allmenne kulturlivet lokalt. Mange steder er det det eneste tilbudet.
Gillebo er opptatt av å få frem at den gamle statskirkestrukturen utgjør en «landsdekkende infrastruktur» for kultur, som størstedelen av befolkningen har et forhold til, ikke bare de som forholder seg til kirken som trossamfunn.
Han vil både øke bevisstheten om all kulturvirksomheten som faktisk skjer, få til en «en større profesjonalitet rundt det», og legge til rette for samarbeid med andre kulturarrangører.
– Men – har du noen penger å dele ut?
– Foreløpig ikke, men det er for tidlig å si noe konkret.
Etter omorganisering og nedbemanning sier Gillebo han «paradoksalt nok» har mer tro musikkfeltet heves, og at forståelsen for viktigheten av kirkemusikkfeltet har økt innad i organisasjonen.
– Det er momentum nå til å endre. Omorganiseringen har gitt noen andre muligheter og avdekket noen nye veier.
