Virker musikk og dans mot depresjon?
Egyptere, grekere og romere brukte kunst som terapi. Men der musikkterapien er i ferd med å oppnå akademisk aksept, møter dansen større fordommer.
For fire tusen år siden benyttet egypterne konserter og forestillinger mot psykiske lidelser. Grekerne gjorde det samme og ansatte musikere i helbredelses-templene.
Musikk og dans var selvfølger i behandlingen av mentale plager. I dag brukes det mot depresjon, angst og andre psykiske plager. Men vet vi om det faktisk virker?
Forhistorisk legekunst
San-folket holder til i Kalahariørkenen i det sørlige Afrika, og er blant verdens eldste kulturer. De er hyppig studert av sosialantropologer fordi de antas å ha bevart ritualer og tradisjoner i flere titusen år eller mer.
Folket – en løs sammenslutning av flere stammer – er kjent for sin karakteristiske risting som benyttes under helbredelses-ritualer, en form for intens dans som ender i transe. En studie utført av Jill Beattie ved Monash University i Melbourne i 2021 viste at fremprovoserte skjelvinger kan ha positive effekter på psyken, som redusert stress og økt mestringstro.
San-tradisjonen peker på en bevisst benyttelse av bevegelse og dans som startet lenge før vår egen tidsregning. Fortellingene, musikken og dansen rundt leirbålet var både lek, terapi og undervisning. Det satte lyd og bilde på forestillinger som vi har vanskelig for å forstå med ord. Fysiske og mytologiske ritualer var forhistoriens psykoterapi.
De første sivilisasjonene startet jobben med å kategorisere og dokumentere. Som er hva egypterne gjorde, da de omtalte kunst som terapi så tidlig som år 1550 før vår tidsregning. ’Ebers papyrus’ ble kjøpt på markedet i Luxor av en tysk egyptolog i 1873. Hieroglyfene beskriver mentale lidelser i et kapittel kalt ’Hjertenes bok’, der mennesker med ’lidelser i hjertet’ anbefales å lytte til musikk, male og se dans og teater.
Alle de første sivilisasjonene benyttet dans og musikk rituelt og rekreasjonelt i forbindelse med helbredelse – både de sumeriske, kinesiske og indiske kulturene benyttet lyd og bevegelse til terapeutiske formål.
Fra Kalahari til Gaustad
Som San-folket benytter de eldste kulturene fortsatt hellige ritualer til helbredelse. Tidlig afrikansk dans inspirerte også den moderne danseterapien, som oppsto i kjølvannet av psykoterapien.
Det er en kroppsbasert terapiform som er ment å forene kropp og sinn, og styrke oppmerksomheten. En metaanalyse fra 2019, gjennomført av professor Sabine Koch ved universitetet i Heidelberg, viste at dans- og bevegelsesterapi kan ha positiv virkning på depresjon, angst, livskvalitet og sosiale- og kognitive ferdigheter.
– Det begynte i USA på 1940-tallet med noen pionerer, som dansepedagogen Marian Chace. Hun hadde sitt eget dansestudio i Washington DC der hun underviste i dans, forteller Liv Marie Leirvåg.
Hun står bak mye av de senere års danseterapi i Norge, blant annet som styreleder i danseterapiforeningen og fagansvarlig ved landets første utdanning.
Marian Chace skal ha lagt merke til hvordan timene førte til velvære hos elevene, og noen lokale leger sendte pasienter til klassene hennes.
– Så startet hun å jobbe med krigsveteraner på St. Elizabeth’s Hospital, der hun hjalp dem med traumer og isolasjon.
I 1966 stiftet Chace den amerikanske danseterapi-foreningen.
– Så spredte det seg til Europa, der den europeiske foreningen ble dannet i 2010, sier Leirvåg.
Den første norske danseterapeuten var sykepleieren Gunvor Basberg, som reiste til St. Elizabeth Hospital og hospiterte hos Marian Chace på 1960-tallet. Hun ble senere ansatt, og da hun kom hjem til Norge anvendte hun danseterapien i psykiatriske avdelinger ved Gaustad og Ullevål.
Å jobbe med det friske
– Selv drev jeg med noe kreativ dans og dro til USA for å utdanne meg. Så kom jeg tilbake til Norge og trodde jeg skulle redde verden med danseterapien. Sånn fungerte det jo ikke, ler Leirvåg.
Hun fikk likevel brukt musikk og bevegelse på et sykehjem, og ble senere ansatt som dansepedagog ved Hartvig Nissens skole, der hun fortsatt jobber. – Der bruker jeg metoder fra danse- og bevegelsesterapi for elever med spesielle behov.
I 2012 var hun med å grunnlegge den norske danseterapiforeningen (Nodak), og i 2018 den første utdanningen, som har uteksaminert 60 elever.
– Så, hva er det de utdannes i … eller, hva er egentlig danseterapi?
– Vi arbeider med det friske, og at dans og bevegelse kan bringe frem ressurser og muligheter i hvert enkelt menneske. Bevegelse er menneskets første språk, og vi skal gjenskape det språket vi kom til verden med. Det er en form for kunstfaglig psykoterapi, med et helhetlig fokus på mennesket. Vi benytter det som kalles kinestetisk empati, der vi leser språket, speiler og empatiserer gjennom kropp og bevegelse. At mennesket har et stort potensial er viktigere for meg enn å fokusere på det som er sykt. Det er veldig viktig for meg å se mennesker som de er, med raushet og kjærlighet, forteller Leirvåg.
Terapi eller lek?
– Er det en form for behandling dere utøver? Hva er deres perspektiv?
– Foreningen ble godkjent som psykoterapeuter som medlem av Psykoterapiforbundet. Jeg arbeider både som lærer og som terapeut. For tiden har jeg en klient som har psykoser og er ganske dårlig. Gjennom dansen uttrykker hun så mye, ler og koser seg. Hun er kreativ og gjør mange spennende bevegelser. Men etter timen er det rett tilbake til den indre verden. Da er jeg jo en terapeut og kan forhåpentligvis gi henne noen øyeblikk av glede gjennom dans og musikk.
Terapien foregår ofte i grupper, der terapeutens første oppgave er å skape trygghet og tillit.
– Jeg hadde en autistisk elev som sto borte ved veggen nesten et helt år. Han ble ikke presset til å danse og bevege seg, men fikk observere de andre fra utsiden. Langsomt, langsomt, langsomt så kom han til gruppen. Han er kanskje ingen danser, men det er hans uttrykk og han kan føle seg som en del av fellesskapet.
(fortsetter under)
Antikken
Musikken har i mindre grad enn dansen vært utsatt for alternativ-merkelappen. Musikkterapi kan du studere ved Universitetet i Bergen og Norges musikkhøgskole i Oslo, mens foreningen ble stiftet i 1972. De fleste norske musikkterapeuter er ansatt i kulturskolen og grunnskole, men også på sykehus, i aldersomsorgen og psykisk helsevern.
En av årsakene til at musikken har høyere status kan være at så mange av historiens ledende skikkelser har snakket varmt om dens virkninger. For grekerne var musikken sentral både i utdanning og helse.
Hippokrates spilte musikk for pasientene sine. Platon sa at musikk virker på følelser og påvirker karakteren, mens Aristoteles mente at fløytemusikk vekker sterke følelser og renser sjelen.
Pytagoras mente at musikken har en dypere matematisk mening, og hans følgere – Pytagoreerne – praktiserte en daglig musikkterapeutisk rutine med kveldsmusikk som var ment å roe ned og gi behagelige drømmer. Da de våknet om morgenen ble de møtt av lærestykker, som var komponert for å gjøre dem klare for en ny dag.
Grekerne hevdet at musikalsk dannelse øker den mentale kapasiteten og bidrar til å produsere bedre borgere. Derfor var musikken ikke bare et verktøy, men en sentral del av utdanningen.
Hippokrates kalles legekunstens far, og at han brukte musikk er ingen tilfeldighet. Han var utdannet i Asklepios-tempelet på øya Kos.
Templene fungerte som legekontorer, og hadde ofte to ansatte: én lege og én musiker, gjerne en lyrespiller.
Den romerske legen Cornelius Celsus anbefalte senere både cymbaler og rennende vann i behandlingen av psykiske lidelser.
Vitenskap
Det er godt mulig Celsus var inne på noe. Det er i alle fall liten tvil om at en god konsertopplevelse vekker sterke følelser. Men hva er det som faktisk skjer i hjernen?
– Det er forskjell på lyd og musikk. Når du hører på musikk så må du bruke hele hjernen, du aktiverer alt ifra hørselsområdet til fremre del av hjernen som har med logikk å gjøre. Musikk virker inn på hukommelse, emosjoner og motorikk. Så aktiverer du også de visuelle områdene i hjernen, som lyd vanligvis ikke gjør, sier Geir Olve Skeie.
«Når du fryser på ryggen av musikk du liker, så overøses hjernen med dopamin»
Han spiller ikke lyre, men er professor, pianist og overlege på nevrologisk avdeling ved Haukeland sykehus. Han ga ut boken «Musikk og hjernen» sammen med Are Brean i 2021, og kjent som ekspert fra NRK-serien «Demenskoret».
– Over tid forandrer musikk hjernen, og nøkkelen er at musikk påvirker belønningssystemet i hjernen. Om det er musikk, kokain, sjokolade eller sex, så er det det samme systemet i hjernen som påvirkes. For eksempel når du fryser på ryggen av musikk du liker, så overøses hjernen med dopamin, og det fester seg. Musikken har ofte en ryddig struktur som er nyttig for hjernen, som den liker. Den har masse repetisjon og påvirker følelsene, sier Skeie.
Musikk er langt mer enn den enkelte lyd. Selv en enkelt tone er ifølge Skeie en avansert struktur.
– Det er veldig komplekst akkurat det der. En del ting er basalt, og du kan gjenkjenne grunnprinsipper. Hvis du for eksempel tar en person ut av jungelen så kan han høre forskjell på trist og lystig musikk. Men vi blir gode til å høre på det vi hører mest på.
Skeie har forsket mye på musikkens effekt på nervesykdommer, som demens og parkinson. Men kan musikk også benyttes mot psykiske lidelser?
– Det er masse brukt i psykiatrien, og i psykose-medisinen er musikk noe de anbefaler. Det har vist seg effektivt. Så kan man jo modellere humøret i stor grad, musikk kan forsterke enhver følelse. I terapeutisk sammenheng er det viktig å begynne i den musikkverden de er kjent med. De må like det. Noen sier at Bach eller Händel sin musikk hjelper for alle, men det er ikke sånn, forteller Skeie.
Fra blasfemi til behandling
Etter de romerske legene var det få til å ta over i Europa, der kristendommen skrudde av de fleste kreative kanaler i flere hundre år. Det var araberne som tok vare på arven fra antikken, og på slutten av 800-tallet skrev perseren Al-Farabi om musikkens terapeutiske kvaliteter.
Renessansen åpnet dørene på nytt, og takket være arabiske oversettelser fikk europeere igjen tilgang på tekstene fra Platon og Hippokrates.
En av historiens viktigste bøker om psykisk helse ble publisert i 1621. Melankoliens anatomi omtalte tungsinn på uhørt omfattende vis, og forfatteren Robert Burton mente at dans og musikk er avgjørende for behandlingen av psykiske lidelser, og særlig for depresjon.
På 1700-tallet ble europeiske leger opptatt av musikkens effekt på nervene, og på 1800-tallet ble musikk introdusert på psykiatriske institusjoner.
Etter første og andre verdenskrig fikk musikkterapien økt status da det ble benyttet for britiske og amerikanske skadde og traumatiserte soldater.
(fortsetter under)
Eksperimenter og vitenskapelige bevis
I artikkelen «Musikk, medisin, helbredelse og genomprosjektet» beskriver psykiater Assad Meymandi hvordan amerikanere eksperimenterte på hjernene til dødsdømte fanger. Den uhyggelige praksisen viste noe svært interessant: Stimulering med 70 millivolt på bestemte deler av hypotalamus utløste raseri. Men om de samtidig spilte av rolig klassisk musikk, forble også forsøkspersonen rolig.
Avslapning er nemlig i seg selv en nøkkelfaktor for helbredelse av både psykiske og somatiske lidelser. Når kroppen er i stress er den dårligere til å helbrede seg selv, og immunsystemet kan svikte. Derfor kan kunstterapi være et verktøy for å roe pasienter og dermed reelt styrke kroppens bedringsprosesser.
En gruppe forskere ledet av Professor Joke Bradt ved Drexel-universitetet i Philadelphia gjennomgikk i 2021 alle tilgjengelige studier av musikkens effekt på pasienter under strålebehandling. Basert på 81 studier og mer enn 5000 deltagere, konkluderte forskerne med at musikk hadde stor effekt mot angst, mens den viste moderat positiv effekt på depresjon og smerter.
Kropp, sjel og psykoterapi
Psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud mislikte selv musikk, fordi han var ukomfortabel med å påvirkes av noe uten at han forsto hvorfor. Hans arvtager Carl Gustav Jung la derimot noe av grunnlaget for danseterapien i 1916, med sitt konsept om «aktiv forestilling».
I realiteten er dans og musikk antagelig blant de minst alternative menneskelige aktivitetene som finnes, men danseterapi oppfattes likevel som nettopp det.
«Dans og musikk gir øyeblikk av glede, følelse av i tilhørighet i et fellesskap»
– Jeg tror ordene terapi og dans sammen virker skremmende for mange, mener Leirvåg.
– Så har jo ikke dans den store gjennomslagskraften i Norge. Dans står ikke så sterkt her. Danse- og bevegelsesterapi blir regnet som alternativ behandlingsmetode, men jeg liker bedre å bruke supplerende.
– Men har danseterapi effekt på psykiske lidelser?
– Det er mye forskning på at danseterapi hjelper på depresjon og angst. Dans- og bevegelsesterapi kan dempe angst og hjelpe deprimerte med å tak i noe glede. Dans og musikk gir øyeblikk av glede, følelse av i tilhørighet i et fellesskap og kan bringe frem ressurser i menneskene som deltar. Alle kan fortelle sin historie gjennom dans og bevegelse.
Likevel. Har egentlig danseterapien noen rolle i helsevesenet i dag?
– Veldig lite. Det er kun én ansatt som danse- og bevegelsesterapeut i Norge, Michael Geller ved Gaustad sykehus. Så er det noen få av oss som gjør individuell bevegelsesterapi.
Innhentet av fortiden
Den største forskjellen mellom dagens kunstterapi og den tradisjonelle er at i dag kan vi kartlegge og dokumentere vitenskapelige virkninger. Effektene er de samme, men vi kan bevise eller motbevise dem. Spørsmålet er om helsevesenet er i stand til å benytte seg av det. Et helsevesen som først og fremst er konstruert for medisinbruk.
Musikken er i ferd med gjøre seg bemerket innenfor psykiatrien, men er milevis unna medisinsk status. Dansen har i tillegg vært offer for sterkere akademiske fordommer.
Verdens eldste medisinbøker anbefalte musikk og dans som behandling av psykiske lidelser. Nyere forskning gir dem langt på vei rett.
