Vil vi fostre en kunstnergenerasjon som lager god kunst, eller en som skriver gode søknader?
Når alle må være gode til å skrive før å få støtte, så skaper vi potensielt en kunstnerstand som er bedre på å søke enn å skape.
– Kjenner jeg noen som er gode til å skrive søknad?
Denne forespørselen runget gjennom feeden min i oktober.
Samtidig strømmet det inn med lykkønskninger til alle andre som også søker Statens kunstnerstipend.
Samme dag som statsbudsjettet traff kulturlivet, til både jubel og misnøye, var det også frist for å søke nettopp dette stipendet.
Men for å få muligheten til å konkurrere om denne fliken av trygghet for sin egen kunstnerøkonomi, må man gjennom et relativt utfordrende søknadsskjema.
Her skal en gjøre rede for både kunstnerisk virksomhet, CV, målsettinger, alt med undertonen om at nettopp du fortjener å få statlig støtte i året som kommer.
Statens kunstnerstipend er ikke det verste å søke på, men man skal fortsatt ikke undervurdere hvor krevende det er å søke stipender.
Tyranni og gode
Stipendordninger er en av grunnpilarene i norsk kulturliv. Det er mange om beinet, men også mange tildelinger.
Å navigere i jungelen av potensielle tilskudd og søknadsskjema er nærmest en kunstform i seg selv.
Det har vært omtalt som både søknadstyranni og demokratisk gode.
Samtidig som det er et poeng at disse ordningene faktisk er med å demokratisere kunst og kultur, så er de også med på å øke forskjellene blant kunstnere.
Siden premisset for alle søknadene er lange tekster, så krever det på lang vei at kunstnere som ønsker støtte er gode på nettopp å skrive søknad.
Uansett hvilken kunstform du utøver, så er man til en viss grad avhengig av gode skriveferdigheter og en over middels forståelse av byråkratisk språkføring for å ha sjanse til å komme seg gjennom.
Jo bedre du er til å skrive de riktige tingene, jo mer sannsynlig er det å få støtte. Ikke bare fra staten, men også fra alle mulige andre ordninger som lyser ut stipender.
Foreningene gjør sitt beste for å lose sine kunstnergrupper gjennom prosessene. Både Musikkontoret, Norsk kunstforening, Visp, Creo, Nopa, Arrangørguiden, Gramart og Norske kunsthåndverkere har guider til søknadsskriving tilgjengelig.
Likevel: Gjør dette systemet at vi heller støtter folk som er gode på skriving, enn dem som er gode på kunstformen sin?
«Vårt viktigste kunstpolitiske virkemiddel»
I 2025 søkte 5 207 kunstnere fra tjue ulike kunstnergrupper over hele landet om stipend. Alderen på søkerne spenner fra tjue til over åtti år.
For 2026 foreslår regjeringen i sitt nå fremlagte statsbudsjett å øke kunstnerstipendene øker fra 330 449 til 342 193 kroner. De jubler, til tross for at dette i realiteten er litt mindre enn forventet lønnsvekst i 2025.
– Dette kunstnerstipendet er et av våre viktigste kunstnerpolitiske virkemiddel. Derfor har vi i regjeringen over år styrket ordningen både med flere stipendhjemler og mer penger, skrev kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery ved årets tildeling.
Med tanke på hvor viktig og demokratisk Statens kunstnerstipend er for kulturdepartementet, så er det litt rart at ordningen fortsatt er såpass tekstbasert, uavhengig av kunstformen man virker innen.
Statens kunstnerstipend er en stor gode, og vi er heldige som har den. Samtidig må man spørre seg om søknadene i dag er lagt opp for å komme kunsten så til gode som den kan og bør gjøre. Vil vi fostre en kunstnergenerasjon som lager god kunst, eller en som skriver gode søknader?
