Kunstig intelligens og det demokratiske immunforsvaret

For to uker siden ble jeg invitert til Dagsnytt 18, for å snakke om at bandet Vestavind – et band som har laget sine største hits ved hjelp av kunstige intelligens – skal spille på flere norske festivaler i sommer. 

Det er forståelig at debatten rundt KI-band som bookes til festivaler skaper reaksjoner – mange opplever at slike prosjekter stjeler plassen til de som lager musikk selv. Men for meg handler dette om noe mer grunnleggende enn én enkelt booking. Det handler om hvilken rolle og hvilket ansvar festivaler, musikkinstitusjoner og kulturaktører tar i å forme framtidas musikkliv, framtidas kulturliv.   

Teknologi er ikke nødvendigvis problemet i seg selv – kunstig intelligens kan i noen settinger være et egnet verktøy for kreativ utfoldelse. Og mange bruker KI til utforskning av ideer, rutinearbeid, generering av større lydunderlag i filmer, TV-serier og i spill. Samtidig har vi sett flere eksempler på at KI-genererte prosjekter kan få enorme tall og stor oppmerksomhet på tvers av streamingtjenester, uten menneskelig opphav eller menneskelige musikalske bidrag i det hele tatt. I et tilfelle fikk et KI-band flere millioner avspillinger på Spotify før det ble bekreftet at både musikken og bandmedlemmene fullt og helt var generert av kunstig intelligens. Dette reiste en debatt om behovet for tydelig merking og transparens både for lyttere og bransjeaktører.  

Og det er ikke et lite fenomen; omtrent en tredjedel av det som i dag lastes opp på Spotify og andre strømmetjenester for musikk er KI-generert.  

Det er – for det første -et kunstnerisk problem; vil vi ha et kulturliv der kunsten vi omgir oss med er skapt i en datamaskin, i en KI-motor? Hva gjør det med den offentlige oppmerksomheten rundt musikk og annen kultur når verkene er generert av algoritmer? 

Vi i kulturlivet snakker gjerne om kunsten og kulturens betydning, ikke bare som underholdning, men som en vital del av demokratiet, ytringsfriheten og totalberedskapen. 

Vi løfter gjerne fram kunstnernes unike evner til å stille spørsmål ved makten, til evnen til å sette ord på det usagte og til å åpne rom for refleksjon. Og vi advarer mot at når kunstneriske uttrykk knebles så trues demokratiets kjerne. Og det er en svært reell frykt stadig flere kjenner på. Ja, og dette er en utvikling vi ser også i land vi fram til nå har ansett som solide demokratier. 

Men vil vi kjenne på den samme uroen, den samme frykten om KI overtar kulturlivet? Og enda mer alvorlig; vil den KI-genererte kunsten i det hele tatt være i stand til å bidra i det demokratiske immunforsvaret vi gjerne snakker om når vi løfter fram dette? Ja, vil et band som benytter KI kunne komme opp med protestviser og politiske låter som Bob Dylan, Woody Guthrie, Lillebjørn Nilsen eller Karpe gjorde? 

Rå og uhemmet bruk av åndsverk

Men det er også et økonomisk problem. Mens vederlag (betaling for spilling av låter) for den menneskeskapte musikken går til musikere, komponister, låtskrivere og tekstforfattere som har brukt tid og energi på å selv skape den nye musikken, er gjerne den KI-genererte musikken laget av dedikerte firma som har profitt som hovedmål. Slik spiser disse av pengestrømmer som ellers ville gått til ekte musikere med ekte liv, (og ekte utgifter) 

Og for å ikke snakke om alle de låtene – og verkene – som ulovlig har blitt brukt til å trene disse KI-motorene. I opphavsretten snakker vi om rimelig vederlag for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. Har du skrevet en låt skal du ha betalt når noen bruker den. Men disse KI-motorene har rått og uhemmet brukt alt som ligger ute når de har trent opp algoritmene sine, uten å betale en krone.  

Nå er det endringer på gang her, og et tysk vederlagsbyrå har vunnet en sak mot de som eier ChatGTP. Den blir sikkert anket, her er det store økonomiske krefter i sving. Men kanskje er denne og andre rettssaker et lite tegn på at vinden er i ferd med å snu? 

Men her har også våre myndigheter en jobb å gjøre. Vi skal nå implementere det såkalte digitalmarkedsdirektivet, enda et direktiv fra EU. Og der foreslås det at disse motorene kan bruke alt av åndsverk der ute på nettet, gratis, uten å betale. Det kan vi ikke la skje, så vi håper at Stortinget i år ser at det ville vært både ulovlig og urettferdig.  

Vi har levert innspill der essensen er at innføringen av dette og andre direktiver på området må bidra til å opprettholde tilliten til at opphavsretten håndheves, og til at lovverket også i framtiden skaper rammer for bærekraftige arbeidsvilkår for kunstnere og kulturarbeidere. 

Verdiene i musikklivet

Jeg er av den mening at de som kan – og har midler og innflytelse – har et ansvar for å prioritere ekte menneskelig skapende og utøvende kunst. Når festivaler og strømmetjenester fylles av prosjekter som ikke representerer ekte musikalitet og skapende kraft, bidrar det til å undergrave et levende musikkliv som både publikum og artister egentlig ønsker seg. En levende kunstform som vi som samfunn behøver mer en noen gang. 

Så når festivaler velger KI-prosjekter foran ekte artister, så er det ikke bare én booking – det er et signal om hvilke verdier som prioriteres i norsk musikkliv. Et signalet som burde vært: Vi verdsetter kreativt arbeid, menneskelig uttrykk og musikalsk nyskaping. 

Dessverre er nok tiden der musikk – og annen kunst – var et hundre prosent menneskelig håndverk, den er nok forbi. Men nettopp derfor er kampen om hva kunsten skal være, hva som er kunstens mandat og oppdrag i dagens samfunn, den er mer politisk enn noen gang. 

Denne teksten var opprinnelig et innlegg Rian holdt i forbindelse med lanseringen av Fafo-rapporten «Kunst, kultur og KI». Du kan lese rapporten som PDF her. Og for ordens skyld: Creo er utgiver av Kontekst.