Vi som stemmer ned

Jeg pleide å tenke at det var et slags offer. Mektig, viktig, som et gammelt ritual. Helt feil var det neppe, for ingen stemning er så produktiv som melankolien. Eller så vakker: Dunkel høstsjø, stearinlys, lyden av sår fiolin. Melankoli er deilig sorg og en dyp musikalsk motor.
 
For musikk er veien til deg selv og universet, sa de greske filosofene. Ifølge Aristoteles står den i direkte forhold til sjelen. Og det finnes knapt noen bedre eller mer troverdig vei til musikken enn melankolien. Det filosofene glemte å nevne, er at den også har en pris.
 
For det som lignet et offer var et lån, i realiteten en gjeld med grusomme renter. Melankolien kjentes god en stund, men det var før jeg forsto hva det kunne lede til.

Høstsol del 1

Høstsola slo inn mellom gardinene og plaget meg under dyna, men jeg var allerede våken. For jeg våknet brått, som av en eksplosjon av stillhet, en mur av ingenting mellom meg og de andre.
 
Nede ved rundkjøringen i Bø passerte bilene som normalt, men lydene var langt borte, som inne i en boks, et lydtett rom. Ingenting var lenger normalt.
 
Jeg hørte mye på Leonard Cohen den gangen, uten at jeg tenkte særlig over at han opplevde det samme.
 
Da lydene endret seg sluttet jeg å høre på musikk. Klarte ikke røre gitaren. Merkelig nok, for allerede i oldtiden ble musikk brukt til å lindre depresjon. Egyptiske leger anbefalte dans og musikk som underholdning for mennesker med det de kalte «hjertesorg». Hvorfor skulle da jeg rammes på en annen og for meg mer brutal måte?
 
Depresjon er en kreditor med varierende behov. Den krever det du elsker mest, og av meg krevde den musikken. Den forvrengte alle lydinntrykk til det absurde og tolket alle følelser om til selvhat. En av depresjonens fremste kvaliteter er nemlig å tvinge deg til å savne alt som var: Ikke på en myk måte, men kombinert med forakt og skyld. Selv den mest uskyldige sang blir en hymne til undergangen.

En annen markedsplass

Depresjonen kom ikke brått på, men likevel plutselig. For jeg kjente igjen alt ved den og kunne logisk forstå hva den besto av. Men jeg kjente ikke igjen den. Ikke ennå.
 
For depresjonen er paradoksal. Bak intens følelsesløshet kretser intense følelser, åtseldyr på jakt etter noe å smake på, etter bevis på at livet fortsatt har mening.
 
Jeg forsøkte riste den av meg: Sto opp, spiste, gikk tur, pratet med venner og latet som ingenting i håp om å våkne opp fra den tomme underlige drømmen. Men verden forble øde.
 
Jeg innså at dette var prisen. For å dyrke melankolien og den rituelle ensomheten. Hva jeg kalte «komponere» og «skape» var i virkeligheten en rovdrift, og bak søt melankoli lurte en større skygge – den virkelige kostnaden.
 
Musikken var bare et symptom på noe langt mer. Jeg sluttet å virke. Osten og brødet sluttet å smake. Jeg flyttet fra samboeren min og den lille sokkel-hybelen, hjem til gjesterommet hos foreldrene mine.

Vi som stemmer ned

Der sto den gamle kassegitaren inntil veggen, ustemt og med gamle strenger. Det var ingen god gitar, men den hadde en viss sjel. Jeg hadde laget et utall fingerspill, riff og akkordrekker på den. Nå var den umulig å bruke.
 
Gitaren ble stående ubrukt mot veggen mens jeg forsøkte å bli friskere. Hver gang jeg gikk inn i rommet fortalte den meg at jeg fortsatt var syk.
 
Flere måneder senere la jeg den endelig i fanget. Det var en vårdag og jeg forsøkte meg på noen enkle akkorder. Akkurat så rustent som det skulle være. Hver gang jeg gikk inn i rommet spilte jeg på den og den fortalte meg at jeg var frisk.
 
Det var på denne tiden jeg oppdaget Nick Drake, den unge engelskmannen med den korte karrieren og de følsomme visene. Som meg stemte han om gitaren. Jeg likte godt å stemme ned.
 
Som meg bodde han mye hjemme i voksen alder. Faren beskriver i dagboken at Drake opplevde det som et fengsel. «Jeg liker meg ikke hjemme, men jeg klarer ingen andre steder,» skal han ha sagt.
 
«Den svartøyde hunden kjente navnet mitt», synger han. En referanse til Winston Churchills, som omtalte depresjonene sine som den svarte hunden, en slags følgesvenn han aldri ble kvitt.
 
Jeg likte meg heller ikke hjemme. Men der fantes en orden som manglet andre steder. Som i musikken.

Det som renner

Men om musikk er orden, er komponering ofte det motsatte. Et kaos av prøving, feiling og føling, og når du er stappmett av din egen mat må du fortsette å spise til du er sikker på at smaken blir perfekt. Siden opplevelsen av lyd er subjektiv, og det perfekte ikke finnes, må du selv bestemme hva som er bra og hva som svarer til visjonen. I de fleste tilfeller må du bestemme dette alene.
 
Du har neppe hørt min musikk, men det er mindre viktig. Noe er bra, noe skulle jeg gjerne ha lagd på nytt. Men felles for låtene og visene er at de aldri kom gratis.
 
Om det finnes et poeng, så er det dette: Musikk kjennes gratis. Det kalles inspirasjon og renner ned i hendene og ut gjennom gitaren eller pennen, umiddelbart og uten innsats.
 
Men det er en illusjon. Det finnes ingen gratis komposisjon. Skapelse er alltid enten lønn eller gjeld.
 
Det er stemningene våre som puster liv i verket. Det finnes ingen kraftigere pust enn melankoli, som derfor er valutaen vi investerer med. Det handler ikke om hva musikken kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for musikken.
 
Det er ikke bare meg eller deg eller mange vi kjenner. Musikere er mer deprimerte. Britiske forskere ved universitetet i Westminster intervjuet to tusen musikere og fant ut at nesten 70 prosent hadde opplevd depresjon. Det er tre ganger mer enn øvrig befolkning.
 
Studien viste at det handler om livsstil. Faktorer som lav inntekt, usikker hverdag og et ustabilt sosialt liv, fører til at musikere får problemer med å definere hva de gjør og hvem de er.

Alt på sitt rette sted

Min første depresjon avtok etter et års tid. Men da jeg var 26 år sto den på døra igjen. Denne gangen kjente jeg den igjen.

Hunden min lå på fanget og en halvtom eske med antidepressiver på bordet. Legen mente det kunne hjelpe, men jeg hadde forsøkt flere ganger og det virket aldri.
 
Den var ett år gammel og vokst opp på gata. Han het Hamlet og var hvit med svarte flekker. Jeg tok ham til meg fordi han trengte et hjem eller fordi jeg trengte trøst.
 
Jeg var ennå i stand til å høre på musikk. Radioheads «Everything in it’s Right Place» fortalte meg kanskje noe jeg burde forstå, men jeg forsto det ikke.[3] [4] 
 
Sangens hovedtema var opprinnelig Thom Yorkes meditative forsøk på å spille seg ut av en tung depresjon. Teksten handlet om å passe inn eget liv.
 
Få dager senere stoppet musikken. Jeg var havnet i det mørke hullet og hunden ble rastløs da jeg sluttet å leke. Ingenting var på sitt rette sted.

Den ropte etter mer

«Den svartøyde hunden kjenner navnet mitt. Den ropte ved døra, ropte etter mer. Jeg blir eldre og vil hjem».
 
Da Nick Drake var 23 ble det stadig verre. Han var alvorlig deprimert, pratet lite og gikk sjelden ut. Tre uker før jeg ble født, i 1974, gikk han for å legge seg på rommet hjemme hos foreldrene. Han var 26 år gammel.
 
«Den verste dagen i våre liv …» skriver faren i dagboken. Om dagen som endret alt og preget resten av foreldrenes liv. De forsøkte å hjelpe andre pårørende, men kom naturlig nok aldri over sønnens skjebne.
 
Dødsårsaken ble klar den dagen jeg ble født. Han skal ha svelget mellom 35–50 antidepressiver.
 
Jeg hadde også foreldre. Om de skrev dagbøker er jeg glad de slipper å publiseres. Likevel vil jeg tro at noen av følelsene var temmelig like.

Stillheten

Følelser som neppe var vanskeligere enn da jeg ble trillet gjennom kjelleren på Ullevål sykehus for å motta psykiatriens aller tyngste skyts. Hunden var flyttet hjem til foreldrene mine og jeg var fast bestemt på å ta livet mitt. I motsetning til Drake hadde jeg ingen eske med piller å svelge, og andre metoder virket altfor skremmende.
 
Verdens første elektrosjokkpasient skal ha våknet opp fra den andre behandlingen og begynt å synge. Men i 1938 brukte de ennå ikke bedøvelse, så kanskje det forsterket virkningen.
 
De trillet meg inn i et lyst rom til en pleier som var forbausende blid og hverdagslig, som om det var blodtrykket vi skulle måle. Da hun satte sprøyten, ble det stille. Jeg svevde inn i en behagelig narkose og glemte alt.
 
Så kom lydene.

Høstsol del 2

Høstsola slo inn vinduet og jeg likte det. Det var stille, og jeg likte det også. Etter behandlingen ble jeg stadig bedre eller frisk eller hva du vil kalle det. Udeprimert.
 
Det var selvsagt godt å få lov til å nyte lyset, maten og menneskene igjen. Men det var noe annet jeg savnet, ofte mer enn jeg var klar over.
 
Gleden over å bruke gitar var aldri større enn da. Selv de mest banale akkordrekker kjentes som skjebne og vibrasjonene fra strengene fløt fritt og åpent gjennom luften og inn i meg. Seier over en tomhet som bare musikk kan fylle.

Requiem og vals

Tjue år senere sitter jeg spent og venter ved et bord på Pascal på Sankthanshaugen. Hva annet skulle jeg føle for en mann som ga meg elektrosjokk og fungerte som en slags vokter og frelser da jeg var syk.
 
Den pensjonerte overlegen og professoren husker meg så vidt. «Flere tusen» behandlinger er vanskelig å holde styr på.
 
Han kunne lese pasientenes sinnsstemning ut fra musikken de hørte på, sier han. Det vil si, mange var nok som meg og hørte ikke på noe som helst. Men noen utmerket seg ved å høre på dyster klassisk, som Mahler eller Sibelius.
 
En av overlegens mest tilfredsstillende medisinske opplevelser var når pasientene begynte å høre på lystigere musikk. Som Strauss. Da visste han at behandlingen virket.
 
Aristoteles mente det fantes en sammenheng mellom rytme, tone og sjel. Prisen for musikk befinner seg på et annet marked. Jeg lagde riktignok aldri musikk som Nick Drake. Men jeg overlevde.
 
Og de endeløse, mørke årene var kanskje til og med verdt kostnaden. Takket være musikken.

Trenger du noen å snakke med?

Akutt hjelp: 113
Mental Helse: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Kilde: Helsenorge