Små klubbarrangører: Gratisarbeid, profesjonalisering og stadig større krav ⋆ Kontekst
Mye gratisarbeid: Andreas Haddeland bruker mye tid på gratisarbeid.
Mye gratisarbeid: Andreas Haddeland bruker mye tid på gratisarbeid. Foto: Jarle Rygh

Små klubbarrangører: Gratisarbeid, profesjonalisering og stadig større krav

– Det er en tydelig skjevfordeling hvor de store institusjonene får nesten hele potten, mens arrangører på små klubber må jobbe gratis, sier musiker og engasjert i Nesodden Jazzklubb, Andreas Haddeland.

Som en oppfølging til Musikkulturs sak om det store inntektsgapet i store festivalene, påpeker Haddeland en annen side av fordelingsdebatten, nemlig at arrangører av mindre musikklubber/foreninger forventes å jobbe gratis samtidig som kravene øker.

– I de siste ti årene har det skjedd en omfattende profesjonalisering av musikklivet, sier Haddeland.

– Det er selvsagt bra, men vi som driver mindre klubber, ser at oppgaver som for eksempel et kulturhus vil kunne utføre som en del av sin arbeidsdag, må vi gjøre på kvelden, tilnærmet lik gratis. Det er på tide å adressere denne skjevheten!

Frivillighet kontra heltidsjobb

En stor institusjon som Nasjonal Jazzscene, med 160 arrangement i året, har drøyt fire årsverk til å organisere sin virksomhet.

– Hvis man skulle sammenligne dette med en mindre scene, ville 20 konserter i året kreve rundt en halv stilling til administrasjon. Det er tydelig at det finnes midler i systemet, men tradisjon og sedvane forventer frivillig arbeid hos de mindre aktørene.

Haddeland påpeker at mangelen på profesjonelle på arrangørsiden også kan være frustrerende for musikere som skal planlegge konsertaktivitet.

– Når jeg selv får støtte til turné er det underforstått at jeg som profesjonell utøver skal bruke mye tid på å følge opp frivillige arrangører om avklaring på mulige konserter. Jeg er samtidig også frivillig arrangør, men må i den rollen forsøke å være litt mer forsiktig med tidsbruken for ikke å brenne ut. Det er mange tidstyver hele veien.

Økte krav til arrangørleddet

Publikum, samarbeidspartnere og støtteordninger skiller i svært liten grad mellom arrangører med ulik driftsform eller økonomi.

– Gjennom de ti årene jeg har drevet jazzklubb, har kravene til arrangørene økt betraktelig. Søknadsskjemaene og rapportene har blitt mer og mer omfattende og det er stadig flere punkter vi skal levere på. I programarbeidet skal det vektlegges nyskaping og balanse mellom ulike uttrykk, lokalt særpreg, kjønnsbalanse og mangfold. Programmet skal også kunne favne barn og unge, og fortrinnsvis de eldste blant oss. Billettene skal koste, men ikke så mye at publikum velger det bort. Det skal jobbes med publikumsutvikling, vi bør ha en strategi for blant annet rekruttering og fornying. Det skal skrives søknader og rapporteres til en lang rekke støtteordninger. Alle skal ha prosjektrapport og sitt eget prosjektregnskap som kan sammenstilles med budsjettet i søknaden ut fra hvilken periode og størrelsesorden prosjektet strekker seg over. Det skal legges ut billetter i flere priskategorier og føres statistikk over en rekke parametere. I tillegg til pr-arbeid og avtaler med bl.a. band, teknikere, pianostemmer og ulike lokaler har vi siste året hatt løpende dialog med en rekke instanser vedrørende smittevernrestriksjoner hvor reglene endrer seg hele tiden. Det siste året har også vært preget av planlegging ut fra mange ulike scenarioer, og å snu seg fort etter hvert som utviklingen endrer seg. Flere ganger relativt dramatisk, nærmest over natta.

Les også: Store lønnsgap i kulturen

Ikke bare jazzklubber

Øystein Rudi, musiker og spellemann, har i tjue år drevet Rudi Gard på tunet til familiegården.

– Det er en krevende øvelse å drifte en privat konsertarena på denne måten, sier Rudi.

– Kravene til profesjonalitet er blitt skyhøye og det må være slik. Vi får avanserte ridere for lys og lyd, både publikum og artister skal tas imot på en skikkelig måte. Det er stor kabal som skal gå opp.

Rudi Gard har et bredt nedslagsfelt sjangermessig med base i folkemusikken. Anlegget har 470 sitteplasser og er trolig den største konsertarenaen mellom Oppdal og Lillehammer.

– Det å konkurrere mot kulturhus som er både er bygd og driftet av det offentlige, er utfordrende. Jeg mener å huske at det snart er 15 år siden daværende kulturminister Ellen Horn sa at det var nok store kulturhus i landet. Vi må slå et slag for de mindre arrangørplassene for her kan man få mye kultur for pengene.

Levende nettverk, forutsetning for utvikling

Haddeland påpeker viktigheten av småscenene rundt om i landet som en melkerute hvor musikere kan dra på turné for å finslipe ferdighetene.

– Vi har en nasjonal ambisjon om å kunne eksportere musikk av høy kvalitet, men da må også musikere ha anledning til å reise rundt og spille. Da må jo småscenene også ha en verdi. Som arrangør er det like mye arbeid, uavhengig om det er 50 eller 250 i salen. Creo har gjort en jobb med minstesatser for musikere. Men det står igjen en del på arrangørsiden!