Skoen trykker, men skjønner politikerne hvor? ⋆ Kontekst
Foto: The Brazz Brothers

Skoen trykker, men skjønner politikerne hvor?

TEMA: Konserter er musikeres viktigste inntektskilde. Men mens ministeren snakker om kulturens næringspotensial, opplever band som The Brazz Brothers at det er blitt nesten umulig å leve av musikken.

De må vel være kulturministerens kroneksempel på vellykka gründervirksomhet, den lekne messingsekstetten med opphav på Sula? Lenge før innovasjon og entreprenørskap ble stuereine begreper i norsk kulturpolitikk, bygde de opp en levedyktig merkevare med utgangspunkt i en umiskjennelig musikalsk identitet. The Brazz Brothers har jobba strategisk mot næringsliv, har mottatt gaveforsterkning, vært eksportvare med utstrakt turnévirksomhet i inn- og utland, og har drevet innovasjon ved å være opphavet til at gehørspill ikke lenger er et fremmedord blant unge korpsmusikanter. Pedagogikk, foredrags- og seminarvirksomhet inngår som en naturlig del av virksomheten, i tillegg til konserter og samarbeid med musikere fra hele verden. Men noe har skjedd de siste åra. Aktiviteten har stupt fra 120 til 40 konserter i året. Og det er blitt vanskeligere å opprettholde et anstendig lønnsnivå.

– Med ensemblestøtte fra 2004–2013 hadde vi opp mot 120 konserter i året. Uten støtte, holder vi rundt 40. Sjøl om vi alltid har spilt inn over 70 prosent av inntektene våre, forsvant tryggheten og muligheten til å ta sjanser da vi mista støtten fra det offentlige. Og det er lenge siden musikerne har fått lønnsøkning for arbeidet. Ensemblets medlemmer må nå spre seg på flere prosjektbaserte jobber for å tjene til livets opphold, sier hornist og «finansminister» i bandet, Runar Tafjord.

Han etterlyser mer langsiktighet i støtteordningene.

– Vi kan ikke planlegge to år i fram i tid, for vi veit ikke om vi eksisterer da, påpeker han.

Tidshorisonten er på et halvår av gangen.

– Og det er veldig vanskelig. Det vi trenger er å få opp aktivitetsnivået. Det er alfa og omega for å beholde kvaliteten på det vi gjør, sier han.

Hvorfor sakker det frie feltet akterut?

The Brazz Brothers er ikke aleine. Og problemet er ikke bare støttenivået. Det er gjentatt, nesten til det kjedsommelige, at frilansmusikeres honorarer har stått på stedet hvil i årevis. De statlige bevilgningene til Kulturfondet har ikke økt i takt med lønns- og prisvekst, og antallet godt kvalifiserte ensembler og musikere som ønsker seg inn på Kulturrådets ordninger vokser. Flere kulturhus er bygd, men for mange er det for dyrt å leie seg inn. Arrangører sliter med økonomien, og musikere som Bugge Wesseltoft etterlyser bedre samarbeid mellom de ulike aktørene i norsk musikkliv. Resultatet er at norske utøvere holder få konserter, og har mindre mulighet til å tjene penger.

Statens kulturbudsjett ble dobla fra 2004 til 2013. Men det ser ut til at milliardene ikke har nådd ned på bakkenivå i det frie feltet. Og det er lite som tyder på at situasjonen er blitt bedre med den blå regjeringens kulturnæringsagenda. Veit egentlig politikerne hvor skoen trykker for de frittstående ensemblene og musikerne?

Slik ser det ut uten støtte

I 2015 fikk The Brazz Brothers beskjed om at de mista ensemblestøtten fra Kulturrådet. Da hadde bandet siden 2000 vært på ulike ordninger, først på statsbudsjettet og så i Kulturrådet, med en støtte på 600 000 kroner i 2004 og en gradvis nedskjæring til 150 000 kroner i 2014. Hvordan er situasjonen nå, med to års erfaring helt uten offentlige midler?

– Vi holder på å booke jobber for neste år, og har mange spennende prosjekter på gang. Hvis vi hadde hatt 700 000 kroner i årlig støtte fra det offentlige, noe som utgjør 20 prosent av The Brazz Brothers’ totale budsjett, kunne vi ha betalt MFOs minstesats til musikerne. Uten støtten får vi betalt maksimum halvt honorar, forklarer Runar Tafjord.

Lavere aktivitet: Med offentlig støtte spilte The Brazz Brothers 120 konserter i året. Uten støtten er tallet 40, forteller Runar Tafjord.
Lavere aktivitet: Med offentlig støtte spilte The Brazz Brothers 120 konserter i året. Uten støtten er tallet 40, forteller Runar Tafjord. Foto: The Brazz Brothers

Trompetist Jan Magne Førde påpeker at det er kostnadskrevende å sende seks musikere på tur.

– Det blir fort 20 000 kroner på flybilletter til én destinasjon. Og mens prisene ellers i samfunnet har gått opp, har ikke støttenivået og lønningene til musikerne hengt med, sier han.

Hos arrangørene er det også lite å hente.

– Hvis vi skal kreve dem for anstendige honorarer, lopper vi dem fullstendig, sier Førde.

Slik ser det ut med støtte

The Brazz Brothers har mye ugjort og ingen planer om å legge ned driften. De er for glade i jobben sin til det. Løsninga blir å få mest mulig ut av samarbeidsavtalen med den lokale Sparebanken Møre, og melke prosjektene med lokalt musikkliv til det ytterste. Ikke økonomisk, men ved å holde seminarer for å få mulighet til å holde konsert.

– Det vi får gjort mindre av nå, er de store prosjektene vi har hatt med afrikanske, amerikanske, australske og norske solister. Det er vår måte å utvikle oss på. Vi inviterer solister, tapper dem for informasjon og blir bedre og større av det. Når også Rikskonsertene er nedlagt og UDs støtteordninger er redusert, blir mulighetene for internasjonalt kunstnerisk arbeid mindre, sier Tafjord.

Med en viss støtte i bunn kunne bandet ha takka ja til flere samarbeid med internasjonale artister, holdt flere konserter og nådd ut til et større publikum.

– Vi kunne også ha subsidiert gode konserter på arenaer der honorarene er små og nyskapingen stor. Og vi kunne ha betalt musikerne for prøver og preproduksjon, sier Tafjord.

Han understreker hvor viktig det er at kunstnere får muligheten til å fordype seg.

– Hvis kunstnere skal kunne leve av kunsten, må de først få mulighet og tid til å fordype seg, slik at de kan utøve på høyt kunstnerisk nivå. Høy kvalitet krever et visst aktivitetsnivå, man må få spilt flest mulig konserter, sier hornisten.

Problemstilling 1: Å tjene penger på konserter

Norske musikere holder for få konserter, skrev jazzmusiker og komponist Bugge Wesseltoft i et innlegg på musikkultur.no i september. Han viser til Norsk jazzforums musikerundersøkelse, der det kommer fram at norske jazzutøvere holder godt under ti konserter årlig på norske jazzklubber, og én til to konserter årlig på norske festivaler. Wesseltoft mener at et band må spille minimum 100 konserter i året for å nå et høyt musikalsk nivå, skape et livsgrunnlag, og for å bygge opp et publikum. Et av tiltakene jazzmusikeren foreslår, er tettere samarbeid mellom de ulike aktørene i norsk musikkliv, om konserter og turneer. Støtteapparat og arrangører må se kulturlivet som en helhet.

– Hvilke konkrete tiltak ser du for deg for å bedre dette samarbeidet?

– Det viktigste ville være å etablere regionale musikksentre som har som hovedoppgave å drive med turné- og konsertutvikling. I dag er det separate sentre for ulike musikksjangre. Jeg har tro på et større sjangersamarbeid om konsert- og turnéstrukturer. Ideelt bør jazz, folk, rock og klassisk ha hver sine kvelder i samme hus. Det er også problematisk at de regionale sentrene kalles kompetansesentre. Det er svært ulik oppfatning av hva kompetanse er. Det er generelt mange agendaer ute og går i kulturlivet. Personlig mener jeg at det aller viktigste man kan drive med i norsk musikkliv er å skape konserter, gode møtesteder mellom musikere, musikk og publikum, sier Bugge Wesseltoft.

Viktig inntektskilde: Bugge Wesseltoft mener aktørene i musikk­livet samarbeider for dårlig om konserter og turneer.
Viktig inntektskilde: Bugge Wesseltoft mener aktørene i musikk­livet samarbeider for dårlig om konserter og turneer. Foto: Anne Myklebust Odland (arkivfoto)

Han oppfordrer politikere, kompetansesentre og viktige støtteinstanser til å snakke sammen, og peker også på at det er på tide at kulturbyggene som er reist de siste åra fylles med innhold.

– Det bør skje noe hver eneste dag i et bygg som er satt opp for masse penger. Det bør være en allaktivitet, med kunst og kultur på alle nivåer, slik at det er mulig å nå ut til nye publikumsgrupper. Jeg opplever å møte det samme publikummet overalt, om det er Litteraturhuset, Blå eller Dansens Hus, sier Wesseltoft.

Er konsertering god næringspolitikk?

Mens The Brazz Brothers, og flere med dem, tar til orde for at potten til Kulturfondet må økes for at kunstnere skal kunne leve av det de skaper, er kulturministeren opptatt av å spre budskapet om at kulturen må skaffe mer privat finansiering. Kultur som næring har vært et gjennomgående mantra fra da Thorhild Widvey satte seg i ministerstolen i Kulturdepartementet i 2013. Kulturarbeiderne skal rustes til å tjene penger. De politiske virkemidlene handler om å etablere utvalg og ordninger, som Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring, gaveforsterkningsordninga, og det siste initiativet, Kreativt Norge, som «skal tilby rådgivning og virkemidler som bidrar til at norsk kunst og kultur oppnår økte inntekter basert på kunstnerisk virksomhet.» Kulturdepartementet har satt av 30,4 millioner kroner til denne satsinga i 2018, en økning på 12 millioner kroner fra i år. Avsetninga til musikkformål i Kulturfondet er, til sammenligning, foreslått økt med ti millioner kroner. Dette er i underkant av forventa lønnsvekst i Norge (Idet Musikkultur går i trykken fører budsjettforliket til en økning i bevilgningen til Kulturfondet på 30 millioner kroner. Ti av disse er øremerka festival- og arrangørstøtten, de resterende 20 er ikke spesifisert, journ. anm).

Hadde det vært bedre næringspolitikk å bruke pengene til Kreativt Norge på å gi musikerne mulighet til å spille mer for publikum?

– Ja, mener Bugge Wesseltoft.

– Den viktigste inntektskilden for musikere er konserter, konkluderer han.

Problemstilling 2: Kultur som næring

Vi spør kulturministeren om det samme, og får svar av hennes statssekretær, Bård Folke Fredriksen, på epost:

– Målet med Kreativt Norge er å styrke næringsgrunnlaget for norske skapende og utøvende musikere. De nye ordningene skal bidra til regional bransjeutvikling og til at det som skapes når et større publikum, både digitalt og via live-framføringer. Ved å bidra til at det som kan bære seg sjøl kan få gjøre nettopp det, kan vi også rydde plass til det smalere som ikke har økonomisk bærekraft, skriver Bård Folke Fredriksen.

Kreativ næring: Bodil Børset, seksjonsleder for kreativ næring i Kulturrådet.
Kreativ næring: Bodil Børset, seksjonsleder for kreativ næring i Kulturrådet. Foto: Ilja C. Hendel

Norsk kulturråd mener etableringa av Kreativt Norge er et godt tiltak for det frie feltet.

– Tradisjonelt har Kulturrådet jobba med å bidra til produksjon og formidling av kunst, og våre virkemidler har gått til å skape kunstnerisk innhold. Det skal vi fortsette med. Men nå har vi fått en mulighet til å styrke strukturene rundt innholdsproduksjonen, et nytt og viktig grep, som vi mener er veldig positivt for det frie feltet. Nå har vi akkurat avslutta første søknadsrunde, og i bunken av søknader ser vi at de svarer godt på målet for ordningene, og på behov som feltet sjøl har meldt inn, skriver Bodil Børset, seksjonsleder for kreativ næring i Kulturrådet, i en epost til Musikkultur.

{f1}

Problemstilling 3: Bedre samarbeid i kulturlivet

Tida vil vise om Kreativt Norge er det som får skoen til å trykke litt mindre på det frie feltets føtter. Prioritering av penger og etablering av nye ordninger er det ikke alltid like lett å enes om, men alle vil da ha samarbeid? Det er til og med gratis! Vi skriver til Kulturdepartementet:

– Bugge Wesseltoft tar til orde for at de ulike aktørene i kulturlivet må samarbeide og samordne seg, og se kulturlivet som en helhet. Hvorfor settes ikke støtet inn her, både økonomisk og politisk?

– Jeg er enig med Wesseltoft i at vi må ha en helhetlig tilnærming og sørge for at tiltak og støtteordninger treffer godt. Samtidig vil vi legge til rette for bransjeutvikling, slik at vi kan ha solide norske management, plateselskap, forlag, distributører, bookingselskap og arrangører, som kan bidra til at norske artister og norsk musikk når sitt publikum. Dette vil vi se nærmere på i arbeidet med den nye kulturmeldingen. Der vil vi også se på hvordan digitaliseringa og den teknologiske utviklingen påvirker dagens og framtidas kulturbrukere, skriver Bård Folke Fredriksen.

Kulturfondet: Martin Eia-Revheim, rådsmedlem i Norsk kulturråd.
Kulturfondet: Martin Eia-Revheim, rådsmedlem i Norsk kulturråd. Foto: Ilja C. Hendel

Vi kontakter Norsk kulturråd. Kanskje de kan invitere kompetansesentre, store og små arrangører og organisasjoner, til å danne en ny infrastruktur for konsert- og turnésamarbeid?

– Utvalgene er hele tida i tett dialog med feltet, og vi tar med oss de signalene vi får derfra. Det samme skal vi selvsagt gjøre hvis det kommer tydelige ønsker om å se nærmere på utfordringene rundt turnévirksomheten. Samtidig ser vi at det ligger et potensial for økt koordinering mellom aktørene, som kan komme feltet til gode, skriver rådsmedlem Martin Eia-Revheim i en epost til Musikkultur.

Problemstilling 4: Størrelsen på Kulturfondet

The Brazz Brothers støtter Bugge Wesseltofts forslag om tettere samarbeid, og deler hans virkelighetsoppfatning om at norske musikere spiller for få konserter. Men skoene for det frie ensemblet trykker på så mange steder.

– Kulturfondet må forsterkes betraktelig, for å gi mulighet til mange flere frie ensembler i kontinuerlig drift! Det må minst tidobles, etter min mening. Man bør også se på fordelinga mellom faste institusjoner og frie ensembler, mener Runar Tafjord.

Martin Eia-Revheim skulle også ønske at tildelingene til fondet var større.

– Rådet la i sin budsjettsøknad for 2018 et ønske om en økning på 50 millioner kroner. En tidobling av Kulturfondet er nok en utopisk drøm, både på kort og lang sikt, skriver han.

Det får vi bekrefta av statssekretær Bård Folke Fredriksen. 

– En tidobling er selvfølgelig økonomisk og politisk helt urealistisk, og ville medføre store skadevirkninger for andre viktige områder. Regjeringen vil bidra til fortsatt sterk finansiering av kulturlivet, men kunstnerne kan ikke utelukkende basere seg på offentlig støtte, skriver han.

Foto: The Brazz Brothers

Søknadstips

Søknadstips fra Henning og Helle i Norsk kulturråd, til deg som skal søke på støtteordningen for musikere og musikkensembler:

• Fagutvalget består av personer med ulike bakgrunn og ulik kompetanse. Skriv derfor litt om hvem du er, sjøl om du tror alle kjenner deg.

• Beskriv innholdet i prosjektet. Hva er det egentlig du søker støtte til?

• Skriv noe om turnérute og eventuell annen aktivitet. Det trenger ikke å være detaljert, men du må skrive noe om hvor du kunne tenke deg å spille (trenger ikke å ha konkrete avtaler).

• Bruk tid på å sette opp et realistisk budsjett.

• Søknader som ikke har med honorar til musikerne blir avslått. Punktum.

• Ikke utelat noe i budsjettet, men blås det heller ikke opp. Vi ønsker å gi deg det du har søkt om, hvis budsjettet er realistisk.

Les om ordningen på Kulturrådets nettsider og les hjelpetekstene i søknadsskjemaet!