Femenalt!

Sidemannen klapper begeistret og rister lett på hodet, som om han ikke tror det han hører.

– Jævlig bra, roper han.

Stinn brakke på Stortorvet gjæstgiveri i Oslo. Ophelia Orchestra holder en av sine få årlige konserter på denne uvanlig varme augustdagen. New Orleans Workshop, landets eldste jazzklubb, har invitert dem inn.

– Jeg er her hver lørdag, sier en eldre dame ved et av langbordene.

– Men i dag kom jeg tidlig, for jeg visste hvem som skulle spille. Det er veldig flinke musikere! De er vel yrkesmusikere. Profesjonelle. Jeg kjenner noen av dem, sier hun med ufordekt stolthet i stemmen.

Alderen er ikke til hinder for spontane jubelrop og dansing mellom bordene. Energisk ragtime, tidligjazz, broadway-materiale, tysk kabaret, brasiliansk og karibisk musikk gjør livet lett.

– Femenalt! Ropes det fra sidelinja for andre gang i dag.

Digresjoner på avveie og forbauselse i USA

Jo visst er de yrkesmusikere, noen av sortens og landets fremste og travleste. Men et timanns orkester er verken en økonomisk eller organisatorisk genistrek. Når orkesterleder og 60-årsjubilant Morten Gunnar Larsen i tillegg ikke er den fødte ledertype, kan man spørre seg hvordan han har klart å drive bandet i nesten 40 år.

– Nei, han er ingen ledertype, konstaterer klarinettist og saksofonist Georg Reiss tørt.

– Han er ikke så veldig god på å ta avgjørelser. Men han er god på å arrangere musikk, og han har klart å samle en gjeng veldig dyktige musikere som trives med å være i dette rare bandet, sier han om barndomskompisen og samspillspartneren.

Og når man møter Morten kan man på et vis forstå. Han framstår mild og lun og lite egnet til å slå i bordet, men desto mer egnet til å sørge for at folk har det godt.

– Man har jo hørt historier om andre band. Da Count Basies storband var på turné, bodde medlemmene angivelig på hvert sitt hotell, humrer Morten.

Når Ophelia er på turné henger musikerne på samme pub og ler av de samme vitsene. Et lite innblikk i herrenes humor får man på Stortorvet gjæstgiveri denne formiddagen. Bassist Svein Aarbostad har tatt på seg rollen som konferansier. Digresjonene er imponerende innfløkte, og ender opp på de underligste steder, blant annet under skjørtene til Erna Solberg!

– Og der kommer trommis Birger Mistereggen i ambulanse etter et treningsopphold i Schlagzeug i Østerrike, sier Svein muntert idet en ambulanse uler forbi på utsiden.

Litt diskré egenreklame hører også med:

– I coveret på plata finner vi Morten Brenne i tanga!

Noen minutter seinere kommer Birger inn døra, mens resten av ensemblet er godt i gang med første sett.

– Det har gjennom årene utviklet seg noen «gagger» innad i bandet, som publikum også setter pris på selvfølgelig. Dette slo veldig an da vi for første gang var på turné i USA. Publikum hadde nok ikke opplevd et så livlig orkester i den stilen vi spiller, forteller Morten Gunnar Larsen.

I en avstemming i jazzbladet Mississippi Rag i 1999 ble Ophelia kåret til det beste bandet i sin sjanger. Flere amerikanske musikkritikere har også latt seg imponere av det norske ensemblet. Etter en konsert under Scott Joplin International Ragtime Festival i Cedalia i Missouri, skrev en av dem: «Det mest ekstraordinære som har hendt på denne festivalen, ja som noen gang har hendt på Scott Joplin Festival, er det faktum at en gjeng fra Norge kom hit og lærte oss hvordan vi skulle spille musikken til vår nest mest kjente amerikanske komponist. En forbausende prestasjon.»

– Det er en overraskelse jeg har støtt på flere ganger i USA, også med mitt eget spill: «Er det jazzmusikere i Norge?» Musikerne vet det, men ikke publikum. Da må jeg fortelle at vi har jazzfestivaler og at det er stor interesse for sjangeren, sier Morten.

New Orleans – jazzhistoriens vugge

Pianisten er den som best kan fortelle historien om Ophelia: I 1977 samla han studiekamerater fra Norges musikkhøgskole og musikere fra jazzmiljøet for å danne et nytt band. Den gang var navnet Ophelia Ragtime Orchestra. I dag er «ragtime» tatt ut, og repertoaret er utvidet til også å omfatte tysk kabaret, tidligjazz, broadway-materiale, brasiliansk og karibisk musikk. Men tro ikke at Ophelia har solgt sjela si for å utvide publikumsgrunnlaget. Alt henger sammen. Musikalsk.

– Det er egentlig ganske komplisert, men også veldig interessant, sier Morten om ragtimens historie.

Vi beveger oss tilbake til da alt tilsynelatende starta, New Orleans på 1890- og tidlig 1900-tall, et konglomerat av stiler møtes som følge av folkevandringer fra mange deler av verden.

– Ragtime kalles ofte jazzens forløper, og det er absolutt riktig, men stilen er også et resultat av et 200-års møte mellom kulturer, mellom de afrikanske slavene og de europeiske innvandrerne, mellom folke-, klassisk- og populærmusikk. Dette manifesterte seg på en unik måte i New Orleans med de kreolske gruppene, forteller Morten.

I denne byen hadde en del av den fargede befolkningen stått i en særstilling gjennom borgerkrigen og fram til raseskillet.

– Da borgerkrigen tok slutt i 1865 ble slavene frigitt, men i New Orleans var mange av dem frigitt mye tidligere. Såkalte «creoles of color» hadde sine egne klubber og en spesiell status i samfunnet, forklarer Morten.

Kreolene er etterkommere av spaniere, portugisere og franskmenn, både i Karibia og på de amerikanske kontinentene. Mens de fargede befant seg nederst på rangstigen, hadde kreolene en høyere rang, og mange av dem var høyt utdannet. Fallet for den kreolske delen av befolkningen kom på 1870-tallet, da Jim Crow-lovene ble innført i flere amerikanske stater. Lovene innebar at fargede og hvite skulle holdes atskilt på offentlige steder.

– Gjennom disse lovene ble alle som hadde afrikansk blod i årene definert som svarte. Mange av kreolene var rike, de mista sine eiendommer, møbler og hus. Jeg har spilt med en musiker som husker at bestemoren hans sendte vekk ting til andre stater, for at de ikke skulle gå tapt, forteller Morten, og legger til:

– De kreolske musikerne og de fargede musikerne hadde på denne tida en del musikalsk samkvem, og i dette nye miljøet utviklet New Orleans-jazzen seg.

Å finne materiale ingen har hørt

Ragtime var datidas popmusikk, og noen av Ophelias fans er så gamle at stilen for dem representerer ungdomstidas soundtrack.

– De eldre jazzformene tiltrekker seg ofte et eldre publikum, men da vi starta på 70-tallet, var ragtime populært også blant de unge i det såkalte «New Orleans Revival»-miljøet, forteller Morten.

Han har bodd og jobba i New Orleans med noen av de fremste musikerne innenfor sjangeren, og nyter stor respekt for sine tolkninger av kjente ragtime-komponister. Den da 90 år gamle Eubie Blake hørte Morten og Ophelia spille på Club 7. På 70-tallet kunne det stå 100 meter lang kø utafor lokalet før spillestart. Etter konserten uttrykte Eubie at Morten var den eneste, ved siden av ham selv, som kunne spille hans Charleston Rag riktig.

Under sitt opphold i New Orleans fra 1979 til 1983 spilte Morten blant annet med New Orleans Ragtime Orchestra og var musikalsk leder for den suksessrike forestillingen One Mo’ Time, om svart vaudeville på 20-tallet.

– Jeg husker det var en lang diskusjon om jeg skulle få bli med i The Musicians’ Union. Det var bare noen veldig få utenlandske medlemmer den gangen. Jeg betaler fortsatt medlemsavgiften, selv om jeg sjelden spiller i New Orleans nå. Jeg kommer til og med til å få en bitte liten pensjon fra The Musicians’ Union!

Morten er en utøvende forsker, en systematiker i sitt møte med musikken. Han har studert originalmanuskripter og tidlige innspillinger ved arkiv i New Orleans og i samlinger som Ringve Museum. Det har ført til at Ophelia har spilt inn materiale som aldri før har vært utgitt.

– Jeg kan være litt nerdete, jeg liker å grave i ting, det har alltid ligget naturlig for meg. I jazzmiljøet er det mange standardlåter som alle gjør, og det har kjedet meg litt, selv om det kan være interessante versjoner. Jeg har alltid prøvd å lete etter det som kanskje ingen har hørt før, men som likevel kan være veldig fint, sier han.

Ragtimen kom også til Norge, med amerikabåtene og musikerne som spilte på dem.

– Orkesteret på Grand framførte ragtime. På Ringve Museum har jeg funnet masse noter. Med stumfilmene kom dessuten mye notemateriale fra Amerika, forklarer Morten.

Kabaretene i Berlin på 30-tallet var også en følge av ragtime-musikken.

– Stilen fikk sitt eget uttrykk da europeiske komponister begynte å skrive, av og til med påvirkning fra jødisk musikk. Det finnes det en del eksempler på.

Spiller bedre med brillene på

Men Mortens tilnærming til musikken er selvsagt ikke utelukkende teoretisk. Det var de emosjonelle sidene av ragtimen som først grep ham.

– Da jeg hørte Scott Joplins musikk for første gang opplevde jeg at den i tillegg til å være rytmisk og livlig, hadde en følsomhet og lyrikk i seg. Man fornemmer en genial komponist.

Joplin er en selvfølgelig del av Ophelias repertoar. Ensemblet har også spilt inn utdrag fra den eneste av Joplins operaer som er bevart, Treemonisha.

Ragtime som sjanger er teknisk krevende. Særlig for en pianist. Mortens klassiske bakgrunn er ingen ulempe.

– Det er veldig mye du skal forsøke å treffe riktig. Det de fleste henger seg opp i i den tidlige stilen, er venstrehåndsspillet, såkalt «stride piano», ompa-bassen. Man må treffe bassen der oppe og der nede, viser Morten og flytter hendene i store intervaller.

– Dette finner du også i polka, bare at det utvikles til veldig kompliserte mønstre av disse tidlige jazzpianistene. Det er en stil som holdt seg helt til be-bopen kom på 40-tallet.

Morten øver fortsatt teknikk hver eneste dag.

– Ja, ja, ja! Og noen ganger øver jeg i blinde, nettopp for å trene på å treffe, for å få alt til å ligge naturlig i fingrene. Og så tenker jeg på at en av de største pianistene, Art Tatum, var blind. Men du må jo sikte mye når du spiller piano da. Jeg fant forresten ut at jeg spilte mye mindre feil da jeg begynte å bruke briller, humrer Morten.

Den enestående pingvingjengen

Ophelia har et arsenal på rundt 100 låter. På de mer uformelle konsertene bestemmes programmet mer eller mindre etter innfallsmetoden.

– Morten roper numrene underveis i konserten. Han sendte et arr i går som vi prøvde i dag. Vi spiller maks ti konserter i året, og derfor er det også ekstra gøy når vi møtes, forteller trompetist Morten Brenne på Stortorvet gjæstgiveri.

– Femenalt, hoies det entusiastisk for tredje gang i dag, og det skal bli flere.

Det finnes ikke noe tilsvarende ensemble som Ophelia i Norge, et orkester av strykere og blåsere som presenterer tidsriktige framføringer av musikk fra tidlig 1900-tall opp mot 1930-tallet. De er i det hele tatt en sjelden art, også på verdensbasis. Og bekledningen, vel den er de også ganske aleine om.

– Det hendte folk kalte oss «pingvingjengen» i jazzmiljøet, minnes Morten om de første gangene bandet stilte i uniform.

– Men nå er kjole og hvitt blitt vårt varemerke. Musikernes realitet i gamle dager var at de faktisk måtte ha på seg et anstendig utseende antrekk, selv om det nok ofte var ukomfortabelt, påpeker han.

Om framtoninga er stram, er innsiden løs. Når det er blitt tilstrekkelig varmt under pingvinuniformen begynner vokalist Ståle Ytterli å gynge på hoftene. Det svinger. Sånn akkurat passe.

– Ragtime har den løssluppenheten i seg, men det skal heller ikke svinge for mye, da blir det swing. Det er en balanse man må lete litt etter. I denne tradisjonen er det dessuten ganske tett med synkoper. Noen aksentuerer altfor mye, og da høres det unaturlig ut. Det gjelder særlig musikere som bare har erfaring med klassisk musikk. Det skal være en naturlig flyt i det. Det å finne den balansen er også en utfordring for mange, å få disse mønstrene under huden, finne kontrastene i de ulike temaene, sier Morten.

Etter tre timer takker musikerne for seg, og fansen yrer fram foran notestativene. Idet vi går ut ser vi en eldre dame ta tak i Morten og klemme ham varmt inntil seg.