Om kunstig intelligens i kulturlivet og kulturbransjene

Kunstig intelligens (KI / AI) har nå tatt kvantesprang fremover. Utviklingen av ChatGPT, bildegeneratorer, dataprogram som lager musikktekster og melodier, og andre tilsvarende tjenester har spesielt det siste halve året nådd ett nivå som både kan gi nye muligheter i kulturbransjene, men som også kan gi oss utfordringer vi knapt aner konturene av.

Hvem kan sies å eie et kunstverk som kommer ut av en datamaskin eller skapes av en algoritme? Kan en kunstig intelligens ha eierskap til eget kunstverk? Eller handler det om hvem som faktisk står bak?

Flere opphavsrettseksperter mener at det innenfor dagens status er verkbegrepet i opphavsretten utformet slik at det ekskluderer rene robot- og AI-skapte verk. Et verk som beskyttes av opphavsretten må gi uttrykk for opphavspersonens individuelle skapende innsats. Det betyr at et menneske må ha preget det estetiske uttrykket ut fra dagens regler.

Samtidig ser vi at det for eksempel lages musikk basert på innhenting av informasjon fra tilgjengelig materiale, material som så bearbeides gjennom en algoritme og gis ut på vanlig måte. Det samme skjer på det visuelle området; bilder og tegninger skapes gjennom algoritmer og presenteres som kunstverk.

Vi i Creo ser nå et behov for å avklare eventuelle nye og/eller endrede behov for vern på dette området. Opphavsretten slik den er utformet i dag må knyttes til et rettslig subjekt, altså en person eller et foretak. Ergo vil ikke en datamaskin kunne ha opphavsrett. Da sitter vi etter vårt syn igjen med flere uavklarte spørsmål rundt eierskap til åndsverk, til hvem som har krav på vederlag til disse frembringelsene og til hvem som også har krav på eventuelle vederlag for bruk av disse verkene.

Vi er klar over at eierskapsproblemstillingene bare er ett av de uløste og potensielle utfordringene ved KI. Et annet spørsmål er for eksempel om bearbeidere av slike eierløse frembringelser kan gi bearbeideropphavsrett, eller hva slags rettigheter utøvende kunstnere av slike eierløse frembringer gir den utøvende. I lys av at fremføringen verken er av et verk eller folklore, kan det synes som om naborettstrukturen ikke dekker slik utnyttelse.

Vi vil derfor be om at departementet om å finne en egnet måte å utrede dette på. Det er særdeles viktig at det i arbeidet inviteres representanter for kunstnerfeltet, slik at kunstner- og kulturfeltets utfordringer omfattes av eventuelle mandater og/eller bestillinger fra departementet.

I lys av konklusjonene og funnene som fremkommer gjennom et slikt arbeid, bør det foreslås tiltak som kan demme opp for ev. negative virkninger KI kan ha for kunstnerfeltet og kunstnerøkonomien, samt forslag til annen regulering som kan sikre god forvaltning av de nye verktøyene.

Dette er problemstillinger som muligens også vil bli – eller kanskje allerede er – tatt inn i både den varslede kulturmeldingen og den varslede NOU-en på musikkområdet, men med den høye kompleksiteten i dette feltet og den rivende utviklingen vi også er vitne til vil etter vårt syn gjøre det både nødvendig og viktig at det startes et eget arbeid på området.

Kommentaren er opprinnelig et brev som ble sendt fra Creo til kultur- og likestillingsdepartementet.