Om henrettelsen av Henry Gleditsch ⋆ Kontekst
Henry Gleditsch i 1942.
Henry Gleditsch i 1942. Foto:Victor Huseby/NTNU Universitetsbiblioteket
Essay

Om henrettelsen av Henry Gleditsch

Da Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling i november 1941 besøkte Trondheim, og alle offentlige bygg ble pålagt å flagge, sto flaggstengene til Trøndelag Teater nakne.

Henrettelsen av sjefen for Trøndelag Teater, Henry Gleditsch, og ni andre menn i Falstadskogen den 7. oktober 1942 rystet Norge. De ti var blitt plukket ut som sonofre under unntakstilstanden i Trondheim, som ble iverksatt dagen før. Foranledningen til denne unntakstilstanden var fremgangen til motstandsbevegelsen og flere sabotasjeaksjoner i Midt-Norge denne høsten. De ti ofrene var ikke tilfeldig utplukket, alle var fiender av «det nye Norge», og Henry Gleditsch’ motstand hadde vært en torn i øyet på okkupantene og NS-fylkesfører Henrik Rogstad helt siden sommeren 1940, da Henry Gleditsch med vitende og vilje trosset sensuren med flere nazifiendtlige sanger og tekster under teaterets nyskrevne og hasteoppsatte sommerrevy.

I dagene etter den 9. april 1940 svirret ryktene i Trondheim om at byen ville bli bombet, og mange av byens innbyggere flyktet ut på landet. Ekteparet Synnøve og Henry Gleditsch dro sammen med skuespiller Henki Kolstad og kona Else til en hytte i nærheten av Innset, et par timers tur fra Trondheim. Her, på denne hytta, ble planene lagt og tekster skrevet til to revyer som skulle spilles på Trøndelag Teater den kommende sommeren.

Henry Gleditsch leser "Flagget" av Gunnar Reiss-Andersen i Co-optimistrevyen, våren 1940.
Henry Gleditsch leser «Flagget» av Gunnar Reiss-Andersen i Co-optimistrevyen, våren 1940. Foto:Schrøder

Den første, Co-optimismens Kabaret-revy, hadde premiere den 30. mai og ble en stor suksess. Ifølge Adresseavisens anmelder ble «alt sammen holdt innenfor rammen av det forsonende humør som ikke noen kan eller bør ha innvendinger mot», men avisen påpekte samtidig at «Co-optimistene blottet en tanngard som de både kunne smile og bite med».

Co-optimismens Kabaret-revy ble spilt 40 ganger for fulle hus før den ble omarbeidet og relansert som Sommer-kabareten, med premiere den 9. juli. Teatersjef Gleditsch skulle nå ha levert inn manuset til sensur før premieren, men dette ble ikke gjort før to dager senere. Da var allerede minst én vise strøket og teatersjefen innkalt på teppet til okkupasjonsmakten. På Britannia Hotel ventet en norsktalende tysk løytnant ved navn Gühring. Tyskeren var lite fornøyd med revyens ensidige spark i retning Tyskland, og han gjorde det klart at sangen «Tidens menn» måtte strykes. «Tidens menn» sparket imidlertid egentlig ikke mot Tyskland, men mot Trondheims entreprenører som velvillig stilte seg til disposisjon for tyskerne, og mot «Trondhjems Handelsstand», som igjen sto på pinne for kollaboratørene. Også en annen sang, som antydet at avisenes innhold ble kontrollert av nazistene, ble forlangt strøket eller endret. Til dette siste hadde Gleditsch sagt at dette jo var tilfellet, selv Gühring måtte da innrømme at avisene var under kontroll av okkupasjonsmakten?

I tillegg til nyskrevne revyviser og tekster inneholdt forestillingen på Trøndelag Teater også norsk musikk og norske nasjonale dikt. Henry Gleditsch leste selv Gunnar Reiss-Andersens dikt «Til Norges flagg». Etter de siste linjene i diktet, «Vi står og stirrer rådvilt frem. Vårt flagg, du er en sang om dem som visste hva det gjaldt!», hadde publikum reist seg spontant og applaudert i over et minutt. Ifølge Adresseavisens anmelder var ikke dette først og fremst en hyllest til dikter og oppleser: «Det lå sikkert i det bifallet en særlig takk til teaterchefen for det nivå og den linje han har formådd å holde i den lettere kunstart i den vanskelige tiden det har vært i vår efter krigsutbruddet.» Også Gunnar Reiss-Andersens «Til Norges flagg» ble strøket etter premieren.
(…)

Demonstrasjoner mot Quisling

Teatersjef Gleditsch trenerte alle påbud og forordninger i det lengste. Da han til slutt måtte gi etter og overlate teateret til et tysk gjestespill, sørget han for at alle billettene ble kjøpt opp, men ikke benyttet. De gjestende skuespillerne måtte spille for tom sal, på tross av rød lykt og utsolgt hus. I tillegg gjorde det norske tekniske personalet det de kunne for å sabotere forestillingen. Etter pause ble salen delvis fylt opp av hasteutkommanderte tyske soldater, men da forestillingen var over, ble det ingen blomsteroverrekkelse til de gjestende artistene, slik man normalt ville forvente. Teatersjef Gleditsch hevdet at det simpelthen ikke forelå blomster på Trøndelag Teater.

Henry Gleditschs fødselsdagsselskap
«Teatersjef Gleditschs fødselsdagsselskap», 1941. Henry Gleditsch sitter foran. Foto:Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Teatersjef Gleditsch var ikke den eneste som hadde suksess med å kjøpe opp billetter til okkupantenes arrangementer. I november 1940 forteller Sigrid Solberg i sin dagbok at billettene til et foredrag av Vidkun Quisling var blitt kjøpt opp av en rikmann og hans venner. Ingen av dem møtte opp. Hun forteller samtidig om store demonstrasjoner både utenfor lokalene der Quisling skal tale, og inne i salen. Hun hadde hørt om folk med billett som hadde reist seg og gått med en gang Nasjonal Samlings fører entret podiet, eller som ble sittende og hoste, klappe på feil sted og le underveis i foredraget.

Umiddelbart etter det tyske gjestespillet i den trønderske hovedstaden annonserte Trøndelag Teater med «Norsk Aften». Denne forestillingen åpnet med to vers av «Ja, vi elsker dette landet», før Henry Gleditsch selv kom med følgende programerklæring: «Vi bygger aftenen på det som skal binde mellom det som var og det som skal komme.» Meningen var klar, dagens situasjon var kun midlertidig. Teatersjefens ord sto sitert i avisen dagen etter, og «De gikk rett til hjertet på gode nordmenn, og ble selvsagt registrert av tyskerne». At Gleditsch også denne gangen leste Gunnar Reiss- Andersens dikt «Til Norges flagg», og at Halfdan Christensen leste Per Sivles «Vi vil os et Land», gjorde sikkert ikke okkupantene mildere stemt.
(…)

Fjernet flaggstenger

Da Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling i november 1941 besøkte Trondheim, og alle offentlige bygg ble pålagt å flagge, sto flaggstengene til Trøndelag Teater nakne. Begrunnelsen var at teateret manglet flagg, dessuten sto flaggstengene på Theatercafeens grunn og tilhørte dermed ikke teateret, hevdet teatersjef Gleditsch. Men for å sikre at flaggstengene heller ikke i fremtiden ville bli misbrukt, fikk teatersjefen flaggstengene demontert og fjernet. Begrunnelsen var at de var ødelagt og måtte repareres. Ti måneder senere, i slutten av august 1942, hadde Henry Gleditsch enda ikke bøyd av: «Trøndelag Teater vil selvfølgelig gjerne ha et flagg, og skal forsøke å finne en høvelig plass for flaggstang hvis flagg kan skaffes.» Dette skrev teatersjefen den 20. august 1942, som svar på en purring fra 1. juli samme år.

Det skulle stor styrke og stort mot til stadig å stå opp mot okkupantene slik teatersjef Henry Gleditsch gjorde. Mange av hans bekjente ble arrestert, og da han i møte med NS-fylkesordfører Henrik Rogstad hadde uttrykt forbauselse over at han selv ikke var arrestert og satt på Falstad, fangeleiren nord for Trondheim, skal Rogstad ha sagt: «Nei, med Dem har vi andre planer.»
(…)

Klokken 14.23 tirsdag 6. oktober forlot Henry Gleditsch sitt
kjære teater i følge med to bevæpnede gestapister. Et halvt døgn senere lå han sammen med ni andre i en massegrav i Falstadskogen. De ti var foruten teatersjef Henry Gleditsch, advokatene Otto Skirstad og Gunnar Bull Aakrann, redaktør Harald Langhelle, forretningsmannen Hirsch Komissar, ingeniør Hans Konrad Ekornes, banksjef Gunnar Sandberg Birch, skipsmegler Per Tangen Lykke, byggleder Peder Eggen og kaptein Finn Berg. Opphavsmannen til en av krigens aller første sensurerte sanger, «Tidens menn», var selv gått ut av tiden.

Teksten er et utdrag fra boken De sang for livet. Om norsk motstandskamp og forbudte sanger under annen verdenskrig av Per Vollestad, Kagge Forlag 2022.

Omslag Per Vollestad - de sang for livet
Foto: Kagge