Når bassisten står 500 kilometer unna ⋆ Kontekst
Alexander Refsum Jensenius.
Alexander Refsum Jensenius. Foto: Eirik F. Baardsen/Akademiet for yngre forskere

Når bassisten står 500 kilometer unna

Teknologiske nyvinninger lar musikere spille sammen, selv om de befinner seg hundrevis av kilometer unna hverandre.

Alexander Refsum Jensenius, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, leder det nystarta masterprogramet i musikk, kommunikasjon og teknologi.

Fortell om det nye masterprogrammet deres!

Det er et helt nytt studium som dreier seg om hvordan man kan bruke musikkteknologi på nye arenaer. Vi har drevet med «gammel» musikkteknologi i lang tid, men nå har vi slått oss sammen med NTNU og laget et felles masterprogram, som undervises mellom de to campusene. Kommunikasjonen mellom oss er ikke bare et verktøy vi bruker i studiet, men studentene er også med på å utvikle og teste kommunikasjonsstrukturen mellom oss.

Vi har en gruppe studenter i Oslo og en i Trondheim, men det er ett masterprogram. De har felles undervisning og er sammen hele tiden, gjennom forskjellige typer video- og lydkommunikasjon.

Hadde det ikke vært mer praktisk å ha alle studentene på et sted?

Jo, det hadde det sikkert. Det hadde spart oss for mye frustrasjon for alt mulig rart. Men tanken bak dette programmet er å lære å bruke kommunikasjonsteknologier skikkelig. Alle snakker om at videokonferanser, avstandslæring og nettbasert læring er framtiden. Vi gjør faktisk dette på ordentlig. Ikke bare på et møte her og der, eller å overføre en forelesning hit eller dit.

I hjertet av denne kommunikasjonen står Portalen. Hva er det?

Portalen er et fysisk-virtuelt rom mellom UiO og NTNU. Det består av et fysisk rom i Oslo og et fysisk rom i Trondheim som er koblet sammen på flere forskjellige måter. Vi bruker flere ulike systemer, og utvikler og tester også nye teknologier, så rommet er hele tiden i utvikling. Når vi snakker sammen, er det mer som en vanlig videokonferanse, men så har vi noen spesialsystemer som vi bruker til samspill. Da sender vi ukomprimert lyd og video med veldig lav latens, altså liten forsinkelse, sånn at vi faktisk kan spille musikk sammen. Det kan man ikke gjøre med vanlig Skype-lignende systemer, da er forsinkelsen og kvaliteten altfor dårlig, men med de systemene vi bruker er vi på det beste nede i 20 millisekunders forsinkelse på lyden mellom de to byene. Vi hadde nylig en jamsession, hvor studentene klarte å spille sammen uten problemer.

Alexander Refsum Jensenius.
Alexander Refsum Jensenius. Foto: Eirik F. Baardsen/Akademiet for yngre forskere

20 millisekunder (ms), hvor lang tid er det?

20 ms er 1/50 sekund. Hvis man spiller to klikk med 20 ms mellomrom, er det akkurat på grensen til at man hører to klikk i stedet for ett. Det er nesten ikke hørbart. Å få til dette krever spesielle dingser og datamaskiner, men noen av systemene kan brukes med mer vanlig utstyr. Man kan også få til mye med tradisjonelle videokonferanse-systemer, dersom man jobber systematisk med for eksempel plassering av mikrofoner og kameraer. Men vanlig videokonferanse har gjerne en forsinkelse på 100–200 ms, som også varierer, så det er klart det gjør det vanskeligere til musikalsk bruk.

Hva slags bakgrunn har studentene?

Det er en veldig tverrfaglig gjeng. Det var det vi ønsket også, derfor er det ikke noe krav om musikkutdanning for å ta dette programmet. Man må selvfølgelig ha interesse og kunnskap både om teknologi og musikk, men vi har en salig blanding av forskjellige typer musikkbakgrunn, men også en arkitekt, en medieviter, en økonom og en med mer kunstfaglig bakgrunn.

Du har en tverrfaglig bakgrunn selv?

Jeg har dobbel bakgrunn i informatikk og musikkvitenskap, og har jobbet mye med audiovisuell teknologi gjennom hele min forskerkarriere. Da jeg studerte i USA for nærmere 20 år siden var jeg med på å bygge nettverk mellom laben jeg var på i Berkeley og andre laber i USA og Paris. Det var det som tente ideen om at å spille musikk over internett er interessant og åpner for andre måter å jobbe musikalsk på. Dette har ligget og ulmet i bakgrunnen i mange år, men det er først nå vi har fått muligheten til å jobbe med det i stor skala. Den gangen sendte vi bare midi-signaler mellom maskiner på nettet, men nå kan vi sende ukomprimert lyd og video. Det er jo fantastisk. Mange av problemstillingene er likevel de samme. Det dreier seg om at det er personer som er på forskjellige steder, avstand og nærhet, øyekontakt, og opplevelse av en annen kropp. Du ser og hører en annen person, men det er jo likevel en avstand der. For meg er det ikke et mål å skape en perfekt gjengivelse fra et sted til et annet. Det er mer interessant å utvikle mulighetene man finner i begrensningene som ligger i systemet.

Hvordan beskriver studentene opplevelsen av å spille sammen med noen som er et annet sted?

Nå har vi bare så vidt kommet i gang, så det er blanding av frustrasjon når ting ikke funker og utrolig glede når det gjør det. De får stjerner i øynene når de hører hvor bra det faktisk låter. Det er litt wow, jøss, det var akkurat som vi sto ved siden av hverandre! Det er et stort spenn akkurat nå, men det er jo en del av læringen.

Hva er de største utfordringene som har dukket opp?

Å få to store universiteter til å jobbe sammen har egentlig gått overraskende bra. Ellers er det mest å få all teknologien til å spille på lag. Det er klart det er en del utfordringer i starten. Men vi har fem eller seks parallelle systemer, så når ett går ned, har vi et annet vi kan trekke opp. Det er ganske mange problemer med selv det beste du får av kommersielle konferansesystemer. I tillegg jobber vi med forskningssystemer som er på et mer eksperimentelt stadium. Målet vårt er å flytte grensene for hva som er mulig å få til, ikke minst med tanke på brukervennligheten. Det sies at man kan snakke om vanlig standard, militær standard og kunstnerstandard. Hvis noe fungerer for en kunstner, fungerer det i alle settinger. Vi har kommet langt, men det er langt igjen.

Hvilke bruksområder ser du for deg for teknologien dere er med å utvikle?

Slik teknologi kan la oss bruke ressursene i landet bedre. Vi har for eksempel hatt en fiolinlærer som har vært i Oslo, og som har undervist fiolinstudenter i Trondheim gjennom dette systemet. Det fungerte utmerket, og sparte tid for læreren, penger for universitetene, og miljøet for et par flyreiser. Flere studenter har band og grupper der man kan øve sammen, selv om en er ute og reiser. Kunstnerisk åpner dette for helt nye måter å tenke på om hvordan man kan opptre og være sammen. Til neste år skal vi være med å sette opp en installasjon mellom Oslo, Barcelona og London, hvor man virkelig kan få testet noe av dette.