Musikkterapi for enslige mindreårige flyktninger ⋆ Kontekst
FORSKER: Merete Hoel Roaldsnes er doktorgradsstipendiat i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.
FORSKER: Merete Hoel Roaldsnes er doktorgradsstipendiat i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole. Foto: Kimm Saatvedt/Norges musikkhøgskole

Musikkterapi for enslige mindreårige flyktninger

Hva kan musikkterapi tilby enslige flyktningbarn, og hva innebærer et godt tilbud?

Hva er formålet med doktorgradsarbeidet ditt?

Å få mer kunnskap om musikkterapi for enslige flyktningbarn. Hva kan musikkterapi tilby denne gruppa av barn og unge, og hva innebærer et godt tilbud? Målet er også at flere barn og unge med denne bakgrunnen skal få et tilbud, enten gjennom asylmottak eller barnevern. Prosjektet er definert som et musikkterapiprosjekt, nærmere bestemt et samfunnsmusikkterapiprosjekt, fordi det er opptatt av sammenhengen mellom musikk og helse.

Hvordan oppsto ideen til prosjektet?

Vinteren 2009 jobba jeg sammen med en kollega i et musikkprosjekt for jenter, på Hvalstad transittmottak utafor Oslo. Deltakerne var mindreårige asylsøkere som nettopp hadde kommet til Norge. Under arbeidet dukka det opp så mange spørsmål jeg hadde lyst til å finne svar på, som handla om musikkarbeid i denne konteksten.

Hvem er ungdommene du har møtt gjennom doktorgradsarbeidet?

Dette er ungdommer mellom 15 og 18 år, som kom til Norge for rundt to-tre år siden. Både gutter og jenter meldte seg til prosjektet, de kom fra landene Afghanistan, Eritrea og Etiopia. Noen var med i gruppa mer sporadisk eller i en kortere periode, mens en liten kjerne var med over lengre tid. Den stabile kjernen besto av gutter fra Afghanistan. Det var fire som fulgte prosjektet over lengst tid, og det er disse jeg har intervjuet.

I tillegg til de kvalitative intervjuene var deltakende observasjon en forskningsmetode jeg benytta meg av, men fortellingene til ungdommene gjennom intervjuene har vært svært viktige.

Hvordan foregikk musikksamlingene?

Da jeg møtte dem første gang, spurte jeg hvilken musikk de likte å høre på, hva de var interessert i, hva de hadde lyst til å lære og hva de kunne tenke seg å gjøre i musikkgruppa. Jeg forsøkte tidlig å formidle til ungdommene at denne gruppa var et sted hvor vi kunne gjøre mye forskjellig med musikk sammen, og de ble invitert til å være med på å bestemme hva vi skulle bruke tida til. Samlingene og prosessen var basert på et samarbeid med ungdommene. Jeg hadde med meg en musikkterapeutkollega de første fem månedene, og ungdommene og vi som gruppeledere fant veien sammen i arbeidet.

Alle samlingene starta med at vi prata litt, så jobba vi med musikk, hadde deretter en pause med litt mat og drikke, og så hadde vi en siste økt med spilling. Rammen var på to timer, og til sammen hadde vi 24 samlinger. Vi evaluerte timene hver gang og la i fellesskap videre planer for gruppa.

Hva hadde ungdommene lyst til å lære?

Ungdommene hadde lyst til å lære piano og gitar, så vi brukte en del tid på det. Vi jobba i en bandkonstellasjon der vi rullerte på instrumentene. Vi spilte låter som jeg og kollegaen min foreslo, eller lagde arrangementer på låter de foreslo. Vi improviserte på perkusjonsinstrumenter og andre instrumenter. Vi brukte også mye tid på sang. Det var deres initiativ. De sang sammen eller alene, for hverandre. Det var også en av dem som skrev sanger sjøl, som vi brukte i gruppa. De ville lære noter og var interessert i musikkteori, så vi brukte også tid på det. Ved slutten av det første semesteret arrangerte vi en konsert der de inviterte venner og viste fram noe av det vi hadde jobba med det siste halvåret. Vi var dessuten i studio og spilte inn noen låter.

Hvilke utfordringer støtte du på underveis?

Jeg tenkte en del på hvordan jeg skulle forholde meg til bakgrunnen deres. Jeg ble jo etter hvert ganske godt kjent med dem, og ønsket å være en voksenperson de kunne snakke med, om de ønska og trengte det. Og jeg hadde omsorg for dem, men ville samtidig ikke tråkke over grenser ved å spørre for mye om det vonde i fortida deres. Det er åpenbart at disse ungdommene, med deres bakgrunn, har opplevd mye tøft i livet. Situasjonen deres nå, i et nytt land og i en ny kultur langt borte fra familie, er også utfordrende. Vi veit at enslige flyktningbarn er sårbare og i en risikogruppe når det gjelder å utvikle psykiske helseproblemer. Men det er viktig å understreke at disse barna også er svært ressurssterke.

Jeg var opptatt av hva de ville bruke musikkgruppa og relasjonene der til. Det de hadde behov for var viktigere enn å stille min nysgjerrighet. Men jeg var til tider usikker på hva de hadde behov for, blant annet når det kom til det å snakke om fortida eller ikke. Dette opplevde jeg som litt utfordrende, og jeg kunne være usikker på hvordan jeg skulle tilnærme meg dem. Dette ble imidlertid enklere etter hvert som vi ble mer kjent og gruppa stabiliserte seg.

Hvor mye tid brukte dere på å snakke om ungdommenes bakgrunn?

Dette var et tema vi kom inn på i intervjuene i etterkant. Jeg skriver også om det i avhandlingen min. Men vi kom egentlig ikke så mye inn på bakgrunnen deres under samlingene, og med det mener jeg konkrete opplevelser fra hjemlandet som hadde vært vonde og vanskelige, eller opplevelser fra flukten. Derimot ville de gjerne snakke om hjemlandet sitt, fortelle om kulturen, musikken, maten og hvordan det er der, og dette er jo også en del av deres bakgrunn. De ønska at jeg og min kollega skulle få et positivt bilde av deres hjemland, på tross av den vanskelige situasjonen som er der.

Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?

Det som fascinerte meg igjen og igjen, var hvordan musikken kunne endre stemninga i gruppa, kunne forløse både glede og samtale. Det hendte for eksempel at ungdommene kom inn i musikkrommet og sa at de var slitne og trøtte. De kunne være litt unnvikende og si at de ville ha en kortere time. Men det som skjedde da vi begynte å samhandle i musikken, var at stemninga endra seg, de viste glede og engasjement, og kunne til og med be om at timen skulle vare litt lenger. I slike situasjoner begynte de gjerne å fortelle. Om tida på flyktningmottak, om hverdagen sin, eller hvorfor de var slitne og trøtte denne dagen. Musikken forløste noe.

Hvilken betydning hadde musikksamlingene for de involverte?

Musikkgruppa hadde stor betydning for disse ungdommene. Den musikalske samhandlinga i gruppa tilbød positive opplevelser som førte til endring og utvikling, både på et kognitivt og et emosjonelt nivå. Funnene i forskningen kan også ses i et integreringsperspektiv. Men det er viktig å understreke at arbeidet ikke er ferdig, og at jeg derfor ikke kan være mer konkret om funnene. Jeg er inne i en avsluttende fase nå og vil forhåpentlig ferdigstille arbeidet i løpet av få måneder.

• HVEM: Merete Hoel Roaldsnes, doktorgradsstipendiat i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

• HVA: Holder på med et forskningsprosjekt om musikkterapi for ungdom med bakgrunn som enslige mindreårige flyktninger. Prøvedisputasen var 5. november, og arbeidet avsluttes i løpet av få måneder.

• HVORFOR: Et særs aktuelt tema. Hvordan kan en musikkgruppe være et forebyggende tilbud for enslige mindreårige flyktninger?